Denne dagen startet med at mamma snakket om skjebne (visdomsord fra dagboka hennes)
Jeg drømte om Raskonlikov, (eller rettere sagt; jeg kunne ikke forstå at jeg ville gå fri fra en økonomisk forbrytelse og bare ventet på å bli tatt).
Dagens utfordring var ti tusen. Over ti tusen småbokser skulle under tak. Jeg finner fram tilhengeren og drar og finner stor last. To paller nesten to meter høye får plass og jeg kjører livredd tilbake. Livredd for at disse to kolossene skal velve. Det er liten trafikk på trafikkåren der jeg kjører i andre (eller tredje) gir. Jeg er godt fornøyd med firehjulstrekkeren på den isete gårdsveien vår. Det går bra og så starter ventingen på litt traktorhjelp for å få pallene inn på lageret vårt. Jeg venter og venter og herrestafetten begynner. Endelig kommer naboen og pallene går akkurat gjennom døra og finner sin plass.
Det verste er over, nå er det bare og hente en liten pall under en meter høy. Ingen fare for at denne velter til siden tenker jeg. Jeg tenker på herrestaffetten også og gjøre alle fornøyd. Så skjer det. Knapt en kilometer før jeg skal ta av riksveien skjer det som ikke skal skje. Hele sulamitten blåser av bakover.
Solen skinner på himmelen blå. Tusen hvite bokser utover veien nå. Pokker ta stafetten.
Det var alså slutt på moroa og nå gjaldt det å varsle og stoppe traffikkanten i begge retninger. En bil stopper og noen bryr seg. En engel hjelper meg. Trafikken har stoppet. Jeg har glemt at jeg har glemt mobilen hjemme. Men her og nå har startskuddet gått for å plukke opp igjen. Dette kunne gått så mye verre, tenker jeg for alt er heldigvis ikke spredd for alle vinder. Det blir en mellomspurt tilbake til bilen som jeg til alt hell kunne stoppe på rett etter ulykken. Av med tilhengeren og raskt tilbake til åstedet. Boks på boks blir samlet i pappen som omsluttet boks-leveransen. Når pappbrettet er fullt tømmer jeg den oppi tilhengeren. Motgående kjørebane blir kjørbar og køen både nordover og sørover løser seg opp sakte opp. Den ukjente er den eneste som hjelper meg. Det går mot en ende på den «hvite haugen av diamanter og snø» på veien.
Så bra at ingen ble skadet. Hvilket hell i uhellet at det skjedde ved en bussholdeplass og en avkjøring. Takk for at det dukket opp en engel. Kommer hun til å huske dette resten av livet?
Hun sa noe men jeg husker det ikke godt. Det handlet om å handle og det ble gjort kvikt. Hadde hun opplevd noe lignende selv? (liten haug velter stort lass) Hun var den første som så opptrinnet i motsatt retning og fryktet at det var en ulykke. Det siste vi sa var navnene våre? Jeg husker ikke alt.
Det skulle bare noen sekunder til for å lage det komplette kaos. Noen av de passerende fikk seg nok litt av en overraskelse. Hadde noen medynk? Ingen tutet. Noen slang ett eller annet som satt på i en maxi-taxi. Jeg undrer meg på hvor lang tid opptrinnet tok.
Resten av ferden gikk selvsagt i sneglefart og intet mer dramatisk skjedde. Da jeg kom inn husdøra var den første kommentaren at stafetten var over. Det jeg kunne replisere med hadde vært mye mer spennende. De hadde nesten glemt meg og hvorfor jeg brukte så lang tid på leveransen. Nesten litt godt at de ikke fikk tid til å bekymre seg for meg.
Etterpå gikk vi gjennom alle boksene og tenk – bare 50 bokser har gått funken (av tusen). Tenk om det hadde vært glass? Tenk om det hadde hendt med de ti tusen? Tenk om jeg hadde kjørt litt seinere. Hastverk innhenter lastverket.
Ja det ble en spennende dag for lille gabriel.
Til den ukjente retter jeg en stor STOR takk for hjelpen.
Takk til dere andre bilister for tålmodighet
Det finnes ikke mye til unnskyldning for ulykken, sorry.
Så kan man spørre seg, ble jeg innhentet av skjebnen
