Året 2008

Det er så underlig, får hvordan skal jeg klare å skrive en slags oppsummering av året. Det gikk jo svært godt i fjor, i julebrevet. Romjulen er på hell og det blir kanskje nyttår før dette brevet blir ferdigstilt? Hvordan skulle dette året gripes, beskrives, vinkles.
Nu fatter jeg mot til en inngangsvinkel, jeg skal i hvert fall prøve. Det begynner med ordet som ble delt en morgen i fjor høst, den omhandlet dette.
”Himmelens engler har en rekke oppgaver som blir gitt dem. Gud sender noen ut med tomme kurver på ryggen og denne engleskare er delt i to. Den ene gruppen har i oppgave å samle inn bønnene som rettes til Gud, mens den andre gruppen av engler skal samle inn takkgivelse som menneskene gir til Gud. De som samler inn menneskenes bønner har mye å gjøre, ja deres kurver blir fort fulle og disse englene bærer tunge kurver til Gud. Så oppfyller Gud våre bønner. Men hva med de andre englene som farter omkring på jorden, blir deres kurver like fulle? Nei og det av den enkle grunn at menneskene ikke er like flinke til å takke som å be. Slik er det om et menneske rettet en bønn som på merkelig vis blir besvart av feks Gud, så er det lett å fryde seg men vanskelig å takke. En bønn kan være den siste utvei, når intet annet vil eller kan hjelpe deg. Det koster ingenting å be, men det å takke det krever noe. Så om jeg tenker på disse englene som vender tilbake dag etter dag med tomme kurver blir jeg litt lei meg. Så jeg oppfordrer dere til å takke, hvorvidt det er stort eller smått spiller ingen rolle”Så hva har vi egentlig å takke for?
Kan vi bli flinkere til å takke for det vi har fått, livet feks, enda et år med alle sine dager. På denne måten prøver jeg å omtale året 2008.
Takk for mor og for far og at Du bevarer deres hjerter – dere forgyller mitt liv
Takk at mine søstere opplever kjærlighet og glede
Takk for en god vinter – snøen som bar skiene mine på vei til fjøs og fjells
Takk for et spennende etableringskurs og englevakt på bilveien
Takk for alle nye perspektiver – gjennom folkene jeg har møtt og lesestoff
Takk når vi reiser og lærer hverandre bedre å kjenne
Takk at folk bekrefter meg som person – og at jeg kanskje kan gjøre det samme
Takk for at Du bevarer min fot forbi snublesteiner – akk hvor mange det kunne godt galt – men du var alltid der
Takk for lille Isak – elsket av sine foreldre – ja takk for den nyfødte lillegutten som kom til verden 24.oktober – lille nevø og livet som ligger foran deg.
Takk for alle og til alle som bryr seg

Snakker om Håp

Det er merkelig å følge linker i blant. Den linken som lillesøster har sendt ut er absolutt noe å sette av litt tid på å høre gjennom. Men jeg skal innrømme at jeg i et lite sekund, så tenkte jeg på om jeg skulle la det vente. Det er jo vel og bra men kanskje jeg skulle ha satt på musikk istedenfor når jeg var på nett. Jeg tar meg i (å tenke) dette. Håpets flamme var nær ved å bli ignorert/oversett.
Men håpet lever! Håpet er alltid tilstedeværende!
Hvordan kan vi tro på håpet? When there’s no one I can turn to with this love.
Jeg er et individ i en så rik del av verden at jeg ikke trenger å tro noe som helst. Jeg trenger ikke ha tro på håpet - det som jeg trenger mest av alt. Det går sikkert så bra, eller nja det går sikkert bra. Plutselig ligger alt i bløt, alt ble øde og forlat. Hvor var du? Nei jeg hadde ingenting jeg egentlig trodde på, og håpet springer ut fra det. Det er aldri for sent å gjøre det rette! "I let my words be few" som slik i den herlige sang "Jesus i am so in love with you"
Sitat 1

Håp

En fin start på dagen, med Jan Egeland:

http://www.bildespesial.no/verdenshap/ 

Viser vi ekte solidaritet, sterke og svake - hvor den sterke låner sin stemme til de stemmeløse? Hva er vi villig til å forsake?
Dette har også vært stikkord som har ligget i forundringspakken min og jeg hadde så lyst å virkelig skrive mer rundt det. Men kanskje jeg bare lurer meg selv, slik jeg hørte en student som snakket i mobilen etter en eksamen: "Jeg prøve å skrive rundt grøten".
I Oslo ser jeg alltid uteliggere, de har vi alltid i blant oss. I København kjøpte søstra mi et magasin om de fattige og uteliggere. Selgeren var dette selv, han trengte at noen lokket ham inn. Han tente noen slanter og vi støttet ham og kunne lese om de svake, de stemmeløse. I Oslo skjønte jeg at noen tiggere gjorde det samme, men jeg stoppet ikke opp foran fyren, rettet ryggen og snakket til ham. Hans egne ville ikke ha noe med ham å gjøre.
Vi har ikke tapt Guds kjærlighet.
Dette var utropet i en gudstjeneste som lyder til alle tider. Samme hvor innbitte vi er på å ordne opp i alle feila fra i går. To skritt bakover, et fram. Det kan virke som det bare vil gå bakover, men kanskje det ene skrittet fram, er det aller viktigste du sitter igjen med. Det eneste som tenner en liten flamme av håp. Det du gjorde mot en av mine gjorde du mot meg. Vi har ikke tapt Guds kjærlighet.
Sitat 2 

Solfrid teamvenninner fra Ecuador fant et fint budskap

Ein eksamenskladd

Først og fremst må jeg bare skrive dette ned: Jeg vet nærmere ingenting om eksamensoppgavene denne gangen. Det ble ingen oppgave om Platon, det ble tvisten mellom Decartes og Humes. Jeg sitter her 'naken' men det er det bare undertegnede og Gud som vet. Jeg sitter her og tenker at det er lenge siden siste brev. Det er nok ingen tegn på at jeg skal klare dette når jeg leste gjennom dagens tekst. Sitter i et auditorium og undertegnet med navnet mitt i en protokoll. Tenk her sitter jeg som er (så) glad i filosofi, men jeg kommer til å stryke.
Er det en handling som skjer i forbindelse med nødvendigheten. Går verden fremover fra denne dag? Blir vi stilt tilstrekkelig av grunnens prinsipp? Er det en seier å sitte her og bli minnet på hva hodet mitt, intellektet har hørt men ikke riktig kan skrive ned på eksamenspapirene. Tenker tilbake på tiden i Cabarete, filosofilesing under palme og i bassenget, solen og mitt første møte med en av heltene i boka ’Sofies Verden’ – Decartes. Hvilken storartet renessanse jeg følte å ta del i. Siden har jeg lest Spinoza mens jeg lå og var forkjøla. Schopenhauer leste jeg på trampolinen hjemme. Men Hume, naturalismens filosof har jeg ikke lest og han vektlegges hardt i dette studium. Moral er også noe som han hadde en bakgrunn for i sine beskrivelser. Hvorfor vekker ikke Hume min interesse? Gud er fraværende, men det vil nok mange si om Schopenhauer også – men jeg ble svært overrasket over å finne slik oppbyggelse i ett av de avsluttende kapitler (der). Det er ikke så mye som skal til før jeg svelger åte, men det er heller ikke gitt at de som har mulighet å røske i snøret vil få napp allikevel!
Hvilke tanker hadde Decartes/Hume om det bedrageriske usikre bevissthetsinnhold?
Finner du (gjennom å ta stilling til) et forankringspunkt for filosofi som ikke har dette preget?
Decartes gjør i sine meditasjoner en plutselig vending etter å ha vært kritisk til alt han kan sanse (gjennom kroppen) og videre gjennom tankene som på sett og vis springer ut fra (sjelen). Er livet virkelig det virkelige. De Lillos synger dette i sangen ’Grunn nok til å lykkelig dø’: og jeg følte livet var en drøm – for i drømmer går alt bra – og nå var alt genialt. Hvem påberoper seg retten til å hevde hva som er sannheten? Alle har en mening. Ikke ta sjansen på å bygge framtiden på usikre premisser. Bygg ditt hus på steingrunn, forkast byggeprosjektet nede ved stranden.
Det som utgjør innholdet i min bevissthet bygger på erfaringene. Jeg er ikke særlig flink til å forkaste det som viser bedrag (i mitt liv). Kanskje det kan være nyttige redskap. I sannhet har mine nederlag vært bedrageriske og livet var ingen drøm. Men bakenfor det speilet, denne drømmen, ligger det noe annet bak denne gåten og vår undring over livet? Det er i grunnlag av for eksempel Decartes’ undringer at Skriften taler til meg på ny, gjennom evangeliet som forkynnes av Jesus: Mitt kongedømme er ikke av denne verden. Gi det som Keiseren er verdt og til Gud det Gud virkelig er verdt. Det er fullt lovlig å undre seg over det sansbare og det sjelelige. Du kan stille kritiske spørsmål og stille til veggs hvem som hels. Men hvordan vil det være mulig å forkaste – nei å stille den helt korrekte starten på det hele… Hvis det vi tror er virkeligheten ikke er virkelig, men noe sansene våre føler (og tror) er noe vi kan stole på – er det da grunn til å forkaste den sansbare verden. Fordi alt vi kan sanse med vår egentlighet kan manipuleres.
Gi meg frie tøyler sa Satan  til Gud, så skal jeg bevise at din tjener Job vil vende deg ryggen, når han med sine sanser bevist vil merke at han ikke kan stole på sin tro til Gud. Og Job stilte seg selvfølgelig dette spørsmålet – hvorfor skjer alt dette med meg – han flerret sin kappe i sorg. Han skrek og ropte sin fortvilelse – han var forlatt og bare sjelen var igjen i en ødelagt menneskelig kropp. Jeg har blitt fortalt dette og jeg regner nettopp dette som noe av det mest sanne å vie sitt (mitt) liv til:
Gud ønsker seg ekte tilbedere.
Job er et slikt eksempel – når han gir sitt liv i Guds hender ved å si dette: jeg skjønner ingenting, Herren ga Herren tok, og jeg vil aldri forstå hvorfor noe av dette skjedde (til det er jeg for sammensatt). Jorden, det sanselige er det ikke jeg som råder over allikevel. Decartes lager seg et Gudsbevis som utfra hans meditasjon virker noe forhastet – uten dette preget av kritisk tenking om alt han kan sanse. Tro mangler  fornuft eller verdslig logikk.
Jeg kommer ikke til å skrive stort i eksamensbesvarelsen. Det er Hume sin feil eller Mivat, Friedman, Smart. Jeg orker ikke å gjette for mye og utfra min forrige besvarelse som ikke var god nok – vil denne ikke blitt bedre fra dette ståsted per dags dato.
Vi har en fri vilje og jeg skjønner litt på samme måte at på samme måte som jeg spesielt gjennom fjellbibelskolen – har vansker for å forholde meg på avstand fra Gud. Det kan virke brått og forhastet. Men jeg har blitt overbevist. Jeg syns det er så sterkt. Jeg kan godt foreta forsvarstaler og prøve å gjøre meg interessant for verden – i fjor ville jeg forandre verden, men først og fremst er det min indre verden og sjel som forandret seg.
Klokka er 12 – du skulle sett ho ene eksamensdama – hun rister litt på hodet hele tiden – det minner meg om vitsen min. Utenfor stod en gatesanger, men dessverre hadde jeg ikke mer enn 3kr. Fagansvarlig som kom for å svare på eventuelle spørsmål i ex.oppgavene minnet meg om Jostein Gaarder. Jeg har brukt rundt tre timer på å skrive dette. Institusjonen fikk ikke de skriftelige formuleringene de hadde håpet på. Jeg er bare ett menneske. Tenk nå er endelig en eksamenstid over i mitt liv, farvel UiO.
Verden mangler forskning om den ikke er fornøyd med å tro. Jeg tror på Skaperen. Jeg erkjenner meg som en like sammensatt skapning som andre mennesker. Jeg vil gjerne forkaste alt som menneske gjør og lager som ødelegger det skapte.

Snauåsen

Jeg har en liten teori, eller forslag: er turaktiviteten avhengig av hvor langt hår du har?
Har sittet å lest rakst over mine egne turlogger og tenker på at det er lenge siden jeg har vært på en lengre ferd. Har dette noe å gjøre med mitt voksende hår? Jo lenger hår, jo mindre tur?
Pappa lurte meg med ut på tur. Hvor skal vi gå? Hva med en tur jeg ikke har gått på 20år tenker jeg og foreslår etappen fra varpet til snauåsen. Før vi kjører av sted snør det oppe i fjellene og jeg finner fram den blå goretexen om det også skulle bli surt på turen vår. Da vi begynte å gå kommer teorien fram i lyset. Grunnen er at det er noe herk med dette lange året, eller så er det goretexen som setter seg fast i håret (borrelåsen). År 2008 har vært uten turlogg, men er det egentlig problematisk?
Nei da, noe av det som er programmert inn i meg gjennom friluftslivet ligger nok lagret og venter på muligheter til å bli brukt. Når jeg til sist kom opp på Snauåsen hadde naturen vokst slik rundt meg at jeg ikke kunne motstå å synge eller joike. Det var noe i måten man kunne se til Norefjell og Ravnås, perspektivet fra akkurat dette punktet mot fjellet. Når jeg er på tur er jeg enten lenger nord eller sør fra dette punktet. Dessuten vet jeg at jeg ikke har vært her siden 80-tallet. En gang gikk den fineste flokken jeg kunne tenke meg å være sammen med opp hit, slekta til min far. En samling av unger som var søskenbarn og voksne som var deres foreldre. Det var en flott sti på denne etappen, ypperlig for en liten sprett som alltid kunne se målet, opp til toppen. De ga seg på vei mot dette gjennom lyng og bær.
På 80-tallet fantes ikke store hogstmaskiner som meiet ned skogen og etterlot seg suverene (hjul)spor. Var ikke alt bedre da? En klassisk tanke, men alt var ikke så flott allikevel. Pappa forteller at den ene av de to strømmastene som leder vår tur mot Snauåsen er 30år. Strømmastene er det eneste som ikke passer godt inn oppe på snauåsen, den hemmer litt av storleiken som omgir meg. Den hemmer noen øyeblikk men fremmer andre; til vinteren skal jeg ake ned på ski herfra. Det har nemlig blitt hogd under strømmastene, og det kommer til å bli en helt super alpinbakke til vinteren (tror jeg).
Fortid, levetid og Fremtid. Men ut må vi, ut til stillheten som gjør det mulige naturlig. Larmen inne hemmer sangen, fantasien og dypet i din sjel.

Onkel nå

Nå er det altså realitet. Alt gikk som smurt, og det ble bemerket at Svanhild nesten ikke skulle gjort noe annet enn å føde barn. Til de av dere som synes jeg er selvopptatt som legger ut bare bilder av megselv på bloggen; under er min lille bildekavalkade.
1. Det hele startet jo en kald vinterdag, men det stormet ikke. Det var friske dager. Det var en overraskelse å høre nyheten ved påsketider.
2. Så har det bare utviklet seg og vokst seg akkurat så mye den lille i magen ville. Litt rart at den store magen er borte nå, blitt vant til den.

3. Til sist kom dagen, eller natten kl.0015: når jeg titter på dagens bildet tenker jeg på at lillegutt faktisk er en sammensmelting av en far og en mor. Det er som når man ser sitt eget speilbildet i blikkstille vann og undres over om det man ser virkelig er sant: Er dette meg?
Er dette virkelig oss? Ja! Det hersker ikke tvil om det to personer kan se sammen. Det har vi vært vitne til i dag.

"Jeg husker den natten for lenge siden. Jeg fant deg i jungelen redd og forlatt. Frossen, helt naken i sivet ved elven. Sherakhan var på sporet, den haltende katt.
Lille frosk, tenkte jeg da jeg så deg. Hårløs og rar i det du kom frem. Lille frosk, Sherakhan skal ikke få deg. Så jeg tok deg med til ulvenes hjem.
Og helt siden den gang har jeg holdt av deg. Det er som et eventyr det som har skjedd. Lille frosk, ingen fiende skal få ta deg. Men Mowgli, av og til gjør du meg redd..."
(panteren Bagheeras sang i musikalen Jungelboken)

Det er en flott sang som jeg har hørt på mye de siste uker (som fjøs-kassett). Den får meg til å smile, med tanke på at det er en liten beskrivelse av det som har skjedd nå, for jeg er onkel nå. Jeg vil følge med. Og en gang blir alle som var like små som frosker større. Det er hva Bagheera tenker på: Da må og vil de fly av sted, prøve sine vinger. Heldigvis er det lenge til, men eventyret har startet.
Gratulerer med dagen -fra  onkel arne gabriel

Mission: Impossible

"Whao! Tidenes oppussingsprosjekt" (Timon fra Løvenes Konge).
Hva har jeg i tankene med dette. Jo selvsagt nabofjøset, altså det som begynner å skje eller må skje, vil det gå? Jeg har jo skrevet om mine opplevelser derfra i lang tid og burde nesten laget egen blogg-katergori. Nå har det kommet 7nye kyr til og vi står ovenfor den største oppdraget, men jeg sier vi så det månner. Jeg hører faktisk på filmmusikken fra 1996, når jeg kjører bilen til og fra med hengeren full av gras eller andre annet. Er jo ingen helt, men det føles godt å være med, jeg innser at deler av mitt livsprosjekt er å se andres prosjekter virkeliggjøre.
Kyrne som kom var Hilde sine, halvparten av de jeg stelte i fjøsnr2 i år. Det blir litt leven, det må man vel bare regne med, men rytmen er ikke så langt unna. Finner vi husrom til alle dyrene når vinteren står for døren, får vi tømt fra låve til kjeller det som står i veien. Finne rytmen. Bygge "grunnmuren" bedre for driften. Er ikke vant til at det skjer så mye og vært vant til en viss ensomhet i avløsingen og arbeidet der.
Så, Oppdrag umulig? Min tvilende venn, din sak står ikke så slett som du selv mener (O.Hallesby). "La øksa gå, vi synger er en arbeidssang, for her er det arbeid for ti... ohoi - vi tar i et tak alle man" (Ivar Skippervold), jeg koser meg mer og mer med sangene fra Noas Ark, enda en parallell over fjøset og andre bygninger. Det er et slit, men det er gøy. Her er vi!
12mjølkekyr + 8andre kuer + 3kalver, 8geiter, 2hester.
3eiere + undertegnede

Den siste olje

"Jeg overgir meg sommer. Her har du mine siste klær" synger Lars Bremnes
Men jeg bare markerer 28.9 at nå får det være slutt for dette året - ikke mer bading i bassenget, det var iskaldt. Men jeg fant til stor forundring et siste bringebær, den siste bæra, den siste olje. Plommene er plukket, treet mitt var stappfullt i år, men de beste henger på de andre to trærne.
Alt står til nedfalls nå.
Løvet som faller. Graset som ikke får tid til å vokse seg stort igjen etter den siste slåtten. Forbered den siste olje for i år.
Grøden, blomster og tilvending

Så kom det snø oppi fjellene, regnet nede i dalen som blir liggende på kornblomstene er kald. Geitene som har kommet til Bråten spiser det de kommer over, og det var veldig morsomt å klippe ned trær og busker som stor og små geiter gnafset i seg. De er nede i rinningen hvor krattet fort vokser til - fint å føle vinn-vinn situasjon
Til sist: Fem oksekalver ble hentet og fikk et nytt hjem

Lattergalt

... fire blide japanar nikka unisont medan dei smatt til side og gav politimannen fritt leide til perrongen der siste toget frå Myrdal pusta ut etter turen ned Flåmsdalen. Kvinna på toalettet i vogn 5 pusta ikkje.
Eg har kjøpe ei bok og lesar ”Nattergal”, som du sikkert forstår er det ei krimbok. Det er lenge sidan eg har lest krim, men eg hadde jo nett vore ved Myrdal. Tre dagar etter sto eg på SJH og fikk øye på boka blant alle dei herlege økologiske godsakanae i gårdsbutikken. Det minna meg om et liknande utvalg i Skillebyholm. Eg hadde bestemt meg for å bruke nokre kronor. Du vil sikkert seie: ”Økologisk mat er dyrt!” men ”eg har hørt at billig mat er på vei ut”. Eg angra ikkje på kjøpa mine, og åt og las i denne boka to timar før bussen kjørde meg ut av Aurland, og først og fremst er det bøkar bloggoppføringa handlar om:
Eg ler mykje over alle sammenlikningane forfatteren brukar (feks sitat i byrjinga). Handlinga starter på Flåmsbana og held fram i denne bygda. Skildringane og dei mange stedsnavna gjer denne boka like til ei suvenier over Aurland og omegn. Eg blåsar ei lang strek over truverdigheita, eg berre ventar på fleire murusamme strofar og dei kjem:
På perrongen stod dei ventande passasjerane og sveitta, medan sola varta opp med 40 raude i solsteiken. Ei eldre kvinne retta hendene mot himmelen før knea gav etter midt i bøna om kaldare vêr. Ho vart åpenbart ikkje høyrd. Språket er spydig (litt pondus-aktig) og eg leser ikkje for å bli skremd. Eit kinder-egg lovar tre ting og på liknande vis var forventningar mine om minst to: aurlandsbygda og mordetterforskning. Mellom desse blir det nokre intriger. Og eg, er godt fornøyd selv om eg ikkje er komen lenger enn side 60.
Eg begynte også på ”Mors og fars historie” på bilturen. Eg holdt til min forferding å kjøre av vegen fordi cdnr2 manglar! og dette er virkelig ei gåte, kor kan den vera. Edvard Hoem har eit suverent språk og leser sjølv. Lydboka får meg til å tenke på mine egne foreldres historie, skjønar eg eigentlig kvi for liv dei har levd?

Inspirert

Nå har eg nettopp hatt en god vollyballøkt i norges andre hovedstad BERGEN. Det ble tap men med god mine for jeg tok en utrolig volley med beinet. Her er fortsatt rester av sommer og sol og varme.

Men først og fremst ble jeg enda mer inspirert av å bli oppdatert på dette: Min venn Arild. Jeg har vært litt bekymret for jeg har jo også bodde ute gjennom studietiden, og følt meg veldig heldig når jeg har sett på værmeldingene som har dominert den nordlige delen av vårt langstrakte land. Klisjen alt var bedre i gamle dager, ikke så kaldt, men kanskje det ikke stemmer. Hadde jeg orket å gjort det jeg en gang har gjort om igjen? slik som Arild gjør nå? Om været hadde vært til for mye irritasjon? Nja først og fremst så var jeg også ikke særlig feststemt over publisitet i media, så man ikke for være i fred. Det er jo ETT MUST å få være i fred, for man blottlegger seg det skal være sikkert. Husker jeg ofte gikk med en redsel over at teltet mitt var borte eller ødelagt, når jeg vendte nesen til Filosofihaugen for kvelden.

Dette er lenge siden, men jeg føler stor inspirasjon over min venn i nord.

Her i Bergen er jeg for ALLER FØRSTE GANG og nå har jeg sett og snakket med alle jeg kjenner, venner fra de siste to år.

Det er vennene som ofte er de største inspirasjonskildene i livet. Det er hva jeg vil kalle et virkelig absolutt. Inspirasjon som er uten side stykke, en guddommelig glød, gir ærefrykt for virkelig å leve livet videre.

Nå skal jeg ta å nyte dagen med en tur oppå Løvstakken

PS: har jo også opplevd høstfjellet så til de grader før jeg ble med til Bergen, ved Myrdal. Utrolig flott, med nok av opp og så nedturer men man trenger jo å komme velberget ned også (sjekk bilde over).
Magisk

Sjakk og lugging og sang

Det ble Oslo-tur denne uka. I Hønefoss mens jeg ventet på bussen, tenkte jeg på sjakk. Jeg så noen skoleungdommer som gikk ut fra rask-mat kantina, der man også kan kjøpe bussbilletter. Eller det er vel bedre å bruke orde ”virre” for det var det de gjorde, skolen deres ligger like ved og jeg tenke som sagt på sjakk. Hvilket vidunderlig spill. Jeg hadde spilt sjakk dagen før, tapt en gang og deretter vunnet. Selvsagt best når man vinner men, det beste var at jeg fulgte best med motspilleren min og passet på at mulighetene hans. Særlig fint var det å kontrollere mange av de viktigste brikkene hans var blokkert av sine egne. Denne taktikken liker jeg og komme på sporet av.
Så hvorfor tenkte jeg på sjakk ved synet av skoleungdommen: jo alt handler om å posisjonere seg. Like som livet går framover eller bakover; når livet starter har vi usedvanlig mange valgmuligheter og dette vedvarer gjerne en stund, siden minsker de og man kan bli trengt opp i et hjørnet hvor mulighetene er få. Som ungdom har man ofte muligheten til å sette seg fast for første gang. Hvorfor lever man ikke livet til fulle ut? Hvorfor lar man seg narre til et mønster andre kan styre deg til? Livet er ikke et sjakk-spill, det velger man selv.
I hønefoss ble tannlegen nesten (besynderlig) overrasket over at det ikke fantes huller. Bra start altså, neste punkt var å fikse dreadset mitt i Oslo. Denne morgen var tannpussen glemt, mens en liten hårvask var husket. Det jeg grudde meg mest til behøvde var unødvendig. Derimot fikk mitt hode gjennomgå, og alt var jo min egen skyld, for dreadset var for dårlig stelt. Flettene ble røsket fra hverandre, og jeg var glad ingen andre så hvor vondt det var å fikse opp i krøllballet. Det værste først, så jevnt over ubehagelig og til sist bare å bli ferdig. Dette er ingen anklage over behandlingen, det måtte nok bare gå sånn. Glad er jeg over at det ikke var ei dame som gjorde denne ”voldtekten”, det ville ødelegge mitt kvinnesyn og bli behandlet slik av dem. Jeg har jo ledd litt over de som gråter seg gjennom smerten ved tatovering, hvorfor vil de seg så vondt. Likeså hvorfor kvinner bruker sånn ark med lim på og river av uønsket hår på beina. Jeg ofret fire timer med lugging, og dette var et varsel om å ta bedre vare på flettene.
På Blindern i dag tenker jeg på sjakk og på hvilken posisjon mange har satt seg i ved å ofre tiden sin på dette (liksom) studie-livet. Er det i grunn så stor forskjell på ungdommen fra videregående (igår) til de voksne på universitet? De eneste gledessprederne jeg har sett i dag var et par som spilte og sang, de viste oppriktig glede og kunne spre den. Den største feilen i dag var vel å ”gå inn i varmen” på disse universitetsbygg, for slik å sovne bort i ansikter jeg blir trøtte og uinspirerte av. Sangen 'tunes' vekk og blekner hen av ventilluftanlegget. Det at du gleder en annen det er den eneste glede

Hipp hurra for mamma

Det er i grunn for sent å skrive om mammas bursdagsfeiring. Men ett er sikkert at det ble nærmest fullklaff.
De 60år ble feiret først og fremst i Bjørneparken på Flå. Folk koste seg, Berte Skrukkefyllhaugen som fortalte historier og synet av dyrene.

Men det var jo mammas dag og hun fikk høre mye gromt vil jeg tro hun ikke helt hadde drømt om. Siden feiret vi i to dager til for det ene ble etterfulgt av det andre. Så det ble feiring tre dager til endes.

"Diger dag"

Det har vært og føles som en diger dag!
Ny og forfriskende start med røde epler til kuene som dessert. Da følte jeg meg som en skikkelig flink kelner når jeg serverte denne desserten oppå det grønne graset.
Hjemme tok vi imot spennende besøk fra bufetat.
Deretter dro vi med nytt søppellass og hentet gulvbelegg til det nye kontorrommet i samme slengen.
Det har riktig gått unna samtidig som tiden har stått stille somme tider også. Man har vært til hjelp, tilhører, tenkt, utfordret, vært effektiv, etc.
Nei det har riktig vært en diger dag

Nytt værelse og Noe ugjort

I kveld skal jeg sove på et nytt sted: soverommet oppi det andre huset. Dette gjøres av to grunner:
1- storesøster som bor i dette andre huset ønsker dette så hun ikke skulle ligge i et spøkelseshus.
2- peisestua i kjelleren jeg flytter fra skal bli bibliotek. Det er fortsatt forandring i lufta her.
Ønsk forandringer velkommen. Uten forandring vil vi ikke være mennesker ting eller subjekter. Vær en forandring i hverdagen. Nå blir jeg forhåpentlig til mer glede for storesøster i tiden hun blir her. Og vi fortsetter på prosjekt Plassen. Her er mye mer å gjøre.
Noen flere stikkord over ting jeg ikke har gjort på sommeren:
1- hesje (har alltid opplevd hesje-arbeid siden 80-tallet, men i år ble det kun bakke-tørke)
2- plukke jordbær (bare pappa gjorde dette i år)

At skogen

For leden dag moret jeg meg over en kommentar fra en svensk reporter under sommer-ol. Han var ikke særlig fornøyd over tingenes tilstand når det gjaldt fedrelandets bragder og sa dette: Nei alt går åt skogen. Dette ble tekstet og på norsk ble det slik: Alt går til helvete. Dette har jeg og mamma moret oss svært mye over, at svenskene har litt mer nyansert språk (og at vi blir beste nordiske nasjon). Dog så det stygt ut for dagen etter var den norske spranghesten dopet og vi lå under for Sør-Korea i håndball, var det vår tur åt skogen? Nei det ble en svært bra slutt allikevel.
Men selv opplevde jeg at det gikk til skogs på ordnlig i kveld. Jeg forteller dette i korte trekk for jeg var borte hos naboen og unnskyldet meg for hendelsen. Men det er ikke hver dag man skremmer naboen (og en selv) på denne måten:
Jeg satt på sykkelen og skulle dundre av sted til fjøset, hvem treffer jeg da? Jo naboen, i en sving som fratar meg retten til sikt. I tillegg kommer jeg susende i stor fart, på venstre side av veien. Stakkars nabo og hesten han kjørte. Det gikk at skogen. Hesten springer av veien, til høyre, heldigvis ut på jordet. Når jeg endelig får stoppet og sett meg tilbake ser jeg naboen som blir dradd etter travvogna med hesten gåendes i sirkler på grassjordet. Han slipper til slutt taket og løper etter hesten. Fy søren, dette var ikke bra, og hvorfor dette aldri har skjedd før i løpet av ti år kan en jo spørre seg.
Altså denne episoden er ganske morsom å tenke på, men det kunne gått skikkelig gærli og det får ettervirkninger neste gang jeg raser av gårde...
neste gang.

Såmannen

Å grønn var jorden og det som fylte den

Endelig fikk jeg gjort noe mer enn kun å valfarte til fjøset. Vi sådde (vår sed som man også kan si). Millioner av frø har vi spredd utover, men forsikre seg om at det blir vekst er umulig. "Jeg plantet, Appolos vannet, men Gud ga vekst" (1.Kor3.6). Såmannen i meg er fullt ut en som er avhengig av nåde om det skal bli vekst. Det er det eneste å klamre seg til, det eneste som kan gjøre ny-planeringen der det før var tett skog til en blomstrende beite for kuer, en velsignelse rett og slett.
Noe annet jeg tenkte på var utviklingen i verden: Verdens herrer har store målsettinger. En av disse er å sikre seg makt. De er på god vei. Det lyser stor fare i tanken på at noen ønsker å frata menneskene på denne jorda retten til å dyrke sin egen mat.

Hvilke muligheter har mennesker om de ikke tar ansvar eller forsøker å dyrke jorda. De legger seg i kne for de som kontrollerer markedet. De små som holder ut, trykkes til jorden, de skal virkelig knuses. Fordi de nekter å bøye seg. Og, jeg prøver å tenke hvilke mål jeg ville hatt som strategisk-sjef av multinasjonal konsern: at jeg ønsker at alle skal knele ned for mine føtter, fullstendig avhengige av vårt selskaps fordervelse av jorden.
Mestergeniets planer gir frysninger.
Du høster hva du sår. (Joh4.36-38)
Så din sed, hvem trenger et kunstig liv?

"På vei til fjøset i dag"

Nok en gang kan jeg bruke klisjen: da jeg var på vei til fjøset i dag skjedde det noe:
Hele budskapen stod og beitet på det stedet hvor vi utvider beitet, med et steg om gang. De var hissige på mer for jeg hadde ikke utvidet noe denne dagen. Det er også feil å si at hele budskapen var samlet for en ung okse var på feil side av strømgjerdet.
Jeg gikk derfor ned til han og prøvde å snakke fornuft til ham... eller få ham inn igjen – på den rette siden. Dette var lite fruktbart for der jeg la ned gjerdet så han skulle gå inn igjen, var jo svært fristende for resten av buskapen også. Jeg trengte en annen taktikk: istedenfor å vise de man skal lede hva som er galt, så leder man de villige i rett retning. Så kan man som i mitt tilfelle satse på at utbryteren følger etter dersom de andre går fra ham og følger meg.
Jeg viser jo alltid vei til fjøset når jeg kommer. Intensjonene mine når jeg går er nok ikke like lett å forstå (for storfeet). Men jeg ønsker at de skal følge etter, uten at jeg skal stå bakerst og dytte den siste kua i baken, for da er det ingen som leder de første. Fri vilje heter det kanskje, men de vil jo inn til meg i fjøset, før eller siden.
Jeg følte taktikken virket utmerket, og en etter en kom de etter opp bakken. De er utrolig sosiale dyr og har en egen mentalitet om å holde mer eller mindre sammen. Oksestøten som var på ville veier så jeg sammen med resten da jeg slapp melkekyrne ut fra fjøset. Så deilig, å slippe en masse oppstyr på å veilede ham inn igjen. Tydeligvis vet han hvordan han skulle komme seg ut, da vet han også det motsatte.

Bare en skrot pc igjen

I morgen reiser lillesøster til Spania og en kamerat tilbake til Tromsø.
Hver med sin bærbare PC som okkuperte kjellerstua.

Et steg i riktig retning

Nå har jeg snart vært et døgn her på Skillebyholm. Det har vårt positivt og være i lag med den lille gruppen som har tatt initiativet til å dra hit. Her er det ikke noe platic fantastic, men deilig økologisk atmosfære.
Regnet har holdt seg vekk inntil nå, men vi har luket bort en masse ugress og tistler fra rødbetene.

De har en fin urtehage og er delt mellom flerårig og ettårig. Jeg minnes landbruksskoler. Kroppen er gammel, men særlig langt i livet har jeg ikke kommet når jeg tenker på at det er 9år siden jeg lærte landbruk på videregående. Men jeg har lært en masse jeg ikke vil.
Ikke lat deg drive videre av verdens vilje, hva er det vi egentlig vil. Hva vil vi verne og kjempe for? Det kommer man i hug.

Finn din vei!

Arne Næss har gitt verdifulle avslutninger på kveldene tre ganger på rad nå. Riktige gode sitater å sovne inn til.
Skal man velge verdens vilje eller følge sin egen vei?
Hva er det de andre velger? Og jeg blir litt skuffet, får viljen (som Schopenhauer beskriver) har et overtak.
Men jeg har gjort et valg, jeg skal følge min vei. Vilje og forståelse er samme sak (Spinoza). Jeg går for forståelsen, ett skritt i rett retning, dag for dag.

Lyn og torden

Kort, veldig kort: huhei for et ustabilt vær eller høytrykk som ligger over oss i dager som går. Det er merkelig å høre torden bak åsen og se styrtregn i fjellet.
Nye dager er i vente. Mange tenker, eller begynner å ha skolen i tankene.
Endelig har Arild kommet (i går) i fra nord! Fint å ha selskap i arbeidet på gården. Ha en undersått å passe på, det gjorde at jeg kom på å finne fram en parasoll for å gi oss skygge da vi plukket rips. Hvorfor har jeg ikke tenkt på slikt før? Tror det har noe med at jeg ikke tenker så mye på megselv, men når man har andre å tenke på, så tenker man litt lenger tror jeg.
Deretter var vi ut i bassenget og det er lenge siden det har vært slik en perfekt temperatur i vannet. Det var helt nydelig, og man kan spise bringebær samtidig som man er utti.
Arild hadde med fisk og vi spiste røya, og dette koste vi oss med før tordenværet satte inn. Vi så opp på fjellet med lyn og regn.

Men vi ble ikke avbrutt i maten. Regnet satte inn når vi var ferdige og i hus. Fenomenal gårsdag.

Fresia tråkket på foten min

Hvem er Fresia? Hun er yngst av kuene som jeg melker.
I fjøset er det 7melkeplasser, men det er 8 som skal melkes. Fresia går sist inn og for å skape orden geleides hun inn i en binge. Når Søtnos er melket ferdig sender jeg henne ut og så kan Fresia gå lett på tå inn på den ledige plassen. Det var her Aina alltid pleide å stå, nærmest utgangen og hun måtte bindes for hun slet seg løs. Nye krefter må slippes til. Se så liten Fresia var for to år siden…

Hun er fortsatt søt av utseende, nær alle jerrsy-kuer er det, men hun tråkket meg på foten i dag. Jeg gikk dessverre ikke med vernesko, men foten er like hel, men forbannet ble jeg likevel. Dette har jeg alltid vært redd for, men forunderlig at ingenting ble ødelagt? Jeg ble også litt paff en gang jeg ble sparka til uten forvarsel: "hm jeg ble sparka i beinet, men det gikk greit" tenkte jeg. Snodig.
TIL SIST: i går søkte jeg tilflukt på det mest behagelige stedet, hva angår temperatur; mitt eget rom i kjølig kjeller. Det er altfor varmt ute nå! Jeg har snart skrevet blogg i to uker nå, et morsomt prosjekt å se hva jeg har nedfelt. Pleier ikke å skrive så mye, men morsomt å nedfelle en del av denne sommeren på denne måten

Kanodag – men mest solstrand

På eventyr i barndommens rike. En del av det rike vil være Ørpen Camping, barndommens badeplass, den beste i verden. I år 2008 i kano
Leide kano på andre siden av fjorden og padlet over. Soling og bading i skjønn forening. Kan heller ikke erindre at jeg har grillet pølser på engangsgrill heller. Altså grill og kano var nytt, og følget til søstrene mine: babymage + kjæreste.
Dagen ble litt vel lang for meg som ikke er vant med så mye sol, uten å gjøre noe. Manglet skyggen som under palmetrærne i Cabarete, der slappet jeg av og hvilte meg, aldri nede på stranden.
Men det var gildt å være nede på campingplassen og tenke på de viktigste tider som har vært (enhver barndom er jo det).
Barn blir jeg ei igjen, men vitne til et nytt. Nå blir det andre fremtidige tider.

”En solskinnsdag i ferien min”

For en reise det har vært til Larkollen. Vannvittig varmt og helt latterlig å kjøre i bil. Man burde ikke kjøre bil, men ligge på en solskinnsstand. Men for å komme til denne stranda og møte kjente og kjære folk måtte bilturen til Larkollen gjennomføres. Vi hadde vinduet på vidt gap og startet med full fres: Prodigy anno 1998, det er saker det!
Vel framme hos onkel og tante og deres herlige klan pustet vi lett ut før latterbåndene fikk en påkjenning under Larkoll-revyen på kvelden. Sketsj-replikkene femten meter utedass, og ska det vera ein vaffel kommer jeg til å huske. Det var en bra kveld sammen med mine to søstre (+kjærester) + hesjadal-slekta. Jeg måtte ta tidlig kveld fordi jeg ikke hadde hatt tid til å hvile.
I dag har vært en solskinnsdag av de sjeldne på stranden i Larkollen. Skulle ha vært lenger men jeg måtte dra tilbake å ta fjøsstell på kvelden. Nå er vi inne i sommerens varmeste. Jeg prøvde å sjonglere og det var en veldig fin vann-aktivitet; still deg med ryggen mot solen og prøv, øv, om og om igjen. Altså, ha med sjongleringsballer neste gang på stranden. Det er svært lenge siden jeg har hatt slik tid på stranden og nå er ryggen blitt enda rødere, men jeg er glad. Det er i gleden jeg lever nå, over alle rundt. Fjøsstellet gikk utrolig raskt unna for pappa ble med å hjalp til, slik at når vi kommer hjem kunne vi sette oss til is og bær i den avslappende kveldstemperaturen.
Det siste jeg gjør er å skrive dette, på rommet mitt hvor mor har flyttet om på seng og hyller, det ble jo stilig og pent. GUD ER GOD

Så lite, men dog så fjernt

Mobilen er ikke død allikevel! Det var en stor glede å våkne opp til men: MEN jeg finner ikke sim-kortet nu. Denne lille filletingen som gjør at vi opprettholder det eller det mobilnummeret.

Dette er noe så lite og ubetydelig men det utgjør en forskjell. Finne den går vel ann, men det er ikke lett i alt kaos i huset nå!

Brent av solen

Dette har vært turbodagen, så langt i sommer!
Vi har flyttet ut den store matbenken som i alle år har stått nede i kjelleren vår. NÅ er dens plassering historie, fordi den står oppe i annen etasje i det andre huset. Da ble vi gode og svette i de 30°C som rådet ute på denne varmeste av sommerdagene vi har opplevd. Jeg er glad i dag.
Og en annen ting er at alle i husstanden også virker å være det: Lydia selvsagt er fornøyd med at annen etasje i det andre huset begynner å ta form. Pappa, han motsatte seg ikke flyttingen, vi plukket monarda og solbær, så vi var ikke fullstendig ensartet på flyttinga. Mamma flytter ut malingsspann o.l. nå på ettermiddagen, hun syns det er helt utrolig over all plassen det har blitt i kjelleren. Solfrid har sittet, kost seg (med Coldplay først) og lest i bøkene sine i skyggen av pæretreet, hun har sittet i en sofa vi måtte ha ut for å få ut denne matbenken.

Vi har kost oss overmåte egentlig. Jeg kommanderte til svømmetur i bassenget etter at matbenken var oppe og i boks. Jeg har blitt solbrent i dag, men det er nok ikke det eneste. Vi brenner for å forandre tingene rundt oss. I morgen har vi planlagt dessuten å reise til Larkoll-revyen. Godt å få flere og flere detaljer på plass.
Vi sov bare tre timer fordi jeg ikke klarer å unnvære Mummidalen på TV klokka 7.30: En profet sa de burde vende om til naturen for å bli fri. Dette var som å høre "Slik talte Zarahustra" og jeg ga Lydia en forelesning fra det beste kapittelet i Schopenhauers hovedverk "Verden som vilje og forestilling", kapittel 70.

Puuuh for en familie vi er.

Gjenbruk

Det virker som om den gamle telefonen min endelig har tatt kvelden. Gått to dager siden den ble med i bassenget, den vil ikke starte opp.
Det er litt trist. Trist er det ikke at vi hadde tenkt å hive en sofa på (søppel)fylla, men så langt kommer vi ikke; for naboen tar den. Han skal fylle hele låven med sofa og stoler fordi han skal ha stort bryllup om 16 dager. Kult, så da ble det ikke noen "fylle-tur" denne uka.
Det beste hadde vært å være som pappa. Dette blir andre gang i sommer jeg kjører han opp til Varpet, slik at han kan spasere rett inn i multeland bak Seteråsen. Godene er at han slipper å gå oppover bakke 2km fra gården, og så trenger han ikke å returnere til bilen for den kjører jeg jo ned igjen. Mens jeg, jeg kommer meg vist ikke riktig skikkelig ut i skogen for tiden. Kanskje jeg skal gå i møte med ham etter at han har vært av gårde ca tre-timers tid. Jaja den vanskeligste personen å tilfredsstille er en selv!

Litt sliten

Gjort relativt lite i forhold til dagene før. Har ikke gjort noe jeg ser størrelsen av.

Slik at det jeg er egentlig er sliten over er at jeg ikke har gjort noe.

Dagene står raskt i kontrast til hverandre. Regn igår, solskinn idag

Mjødurt OG utålmodighet

Dårlig samvittighet jeg har, over alt mjødurten som ikke har blitt plukket og står igjen kvár. Mjødurt er en plante med sterk forbindelse til sommeren. Vi høster "det hvite" som er i på toppen, og så mikser mamma sammen mjødurt-saft. Nå har jeg endelig fylt en pose full og viste stolt fram.
Bringebæra kommer bare sterkere og sterkere og gir fortsatt den blblbla trøst og støtte. Det gjør ingenting om man først plukker mjødurt og så mauler av bringebær. Det høres litt for fint ut at man plukker mjødurt. Bedre å si; rasper til seg, for jeg river og sliter noen ganger hele planten opp fra jorden. Hendene blir støvbærere, tilsmurt av blomsten. Når man hiver seg etter bringebæra i neste omgang, krydres bærene av hendene før de finner veien til min munn. Mmmmm! Dette går vel an? Godt krydder eller sukker om du vil. MEN ikke overdriv, plukker du mjødurt i en time ville jeg ha vasket dem om de skulle brukes i kontakt med mat igjen.

Huhei i vilden sky
over alt som vokser og kryr
seg til. Eller som Inger Hagerup skriver og Finn Kalvik synger om:
vet du hva det beste er?
Jo hele enga er full av
røde
søte
store bringebær!
Bare spise alt du vil
Det ble mye utålmodighet på slutten av dagen bare hør på dette: Kuene hadde brutt seg åpning i det nye strømtråd gjerdet (fristelse på andre siden, mye vil ha mer). Dette førte til en del løping og jaging og jeg ble ganske møkkete på klærne mine (ikke fjøsklærne). Så jeg bestemte meg for å showe litt og hoppet i badebassenget med alt jeg hadde på på. Utålmodighet nr2; glemte å ta ut mobilen, men den har hatt ni liv før håper det går bra. Det neste jeg ser etter å ha beundret regnbuen (det vekslet mellom å regne sol) var sofaen som står på rommet mitt utenfor døråpningen, det regnet lett. Utålmodighet nr3; Lydia som ikke kunne ha ventet på meg å hadde startet utflytting uten meg. Så lemper vi det vekk. Solfrid hadde vært utålmodig på jobben og vil ha meg med å se en tullefilm i kveld.  Pappa er den siste utålmodige som dro til skogs for å titte på nytt etter skogens gull.

For en familie

Raskt eller seint

I går gjorde jeg et ganske raskt fjøsstell, alt gikk som smurt, alt gikk glimrende helt til jeg fant ut at jeg hadde gjort en liten feil. Feilen bestod i at 5 ½ av melka til kuene havnet rett i sluket. Det er så erke ergerlig og humøret faller som en stein. Vanligvis når dette inntreffer så glemmer man å sette melkespydet, inne på melkerommet, oppi tanken, da er man berga. Dette er en liten ubetydelig ting å glemme. Men merk at jeg skrev jo at ingenting hadde jeg glemt. Jeg hadde gjort en feil med melkespydet og satt den inn der den skulle stå når jeg vasket gjennom anlegget. TUFS sier man om sånt. Dette fjøsstellet gikk altså litt for fort. Det blir noen liter mindre på tanken og jeg spiste bringebær på veien tilbake.
I dag ble fjøsstellet nokså seint fordi det var veiing av melken for hver ku. Det regnet ute. Jeg koste meg med eventyrkassetter fordi jeg ikke orket å høre arve tellefsen igjen, når jeg var kommet halvveis. Wuzzlene hørte jeg på og de ble plaget av flaurer (fluer og maur), kjempemorro når jeg ikke kunne melke effektivt. Disse fabeldyrene fant en tyrefink-unge (halvt fugl og halvt ku).

Men det er og blir irriterende å komme inn på melkerommet og finne gulvet i melkehvitt. Filla. Jeg får trøste meg med at jeg ikke kan telle disse feila på to hender, det har jo skjedd før at melka har havnet i sluket men ikke over seks ganger. Ikke gråt over spilt melk. Kuene hadde det fint, for det.

Husflua

Dette begynner å bli en liten sommer aktivitet å skrive litt (tull) for hver dag.
Problemet er at det ikke er så mye å skrive om, og det er jo også fint. Har brukt kreftene mine i dag svært behagelig og sovet i over to timer på sofaen, uten irriterende husfluer. Dette kan jeg skrive mer om og dele noen tips:
1. Når du entrer et rom om sommeren, steng alle dører etter deg, for da får du kanskje et forsprang. Og du slipper terroren husflua fører med seg
2. Kle på deg, ikke ha for mye blanke læmer som slenger. Det er så forferdelig å sitte litt trøtt i shortsen og få disse grusomt irriterende skapningene i berøring med kroppen sin. Jeg sliter med dette etter når jeg sitter en skakket stund i slåvbrokken. Hverdagsmagi m.a.o.
3. I fjøset kryr det dessverre av fluer men jeg tror det kunne vært verre. Da mister kuene sin tålmodighet og melkeorganene farer mang en gang i golvet under melkingen. Jeg har full bekledning på selv om det blir litt for varmt i blant. Gevinsten er at jeg slipper fluer som har lyst å sette seg på armen min.

Dagens smakebit

Hva kunne dagens smakebit være å dele. Hm en liten knapp på dette, et av mine yndlingssitat: Det er ikke så viktig om man ikke får sove, bare man hviler (litt).
I dag glemte jeg å hvile fordi det var nok en fullstappet dag. Jeg satt utenfor fjøset og ventet på dyrlegen. Grunn: inseminering (noe jeg ikke er særlig god til). Men det morsomme var at kuene samlet seg utenfor fordi når jeg kommer så pleier det å være melketid. Jeg tror ikke jeg sov eller klarte å hvile noe særlig, men når jeg kvikner til er dyrlegen ankommet og alle kuene har lagt seg ned utenfor fjøs - inngangen (som jeg satt ved). Hvilke tålmodige sjeler de er i blant, og som jeg kunne tenkt meg å være (i blant).
Må nevne Søta som greide kunststykke å gå inn på egenhånd, inn i fjøset, gjennom to dører, hjelpemiddel; et klokt hode som vet å bruke sine horn på rette måten. Hun klarte dette kunststykke for ett år siden også, så jeg ble ikke like overrasket. Maken til målretta dame du, rett på plassen siden, det er Søta det.
For første gang på lenge ble jeg ferdig før Arve Tellefsen spilte Albinoni/Giazotta - Adagio. Den er så langtekkelig, men fin.
Altså vil det være lurt å huske å sette av en hvilestund i morgen så jeg blir litt mer opplagt på kvelden. Hjernen var ganske alene og jeg rotet bort mobilen i lasset med gras som pappa hadde gjort klart (også til i morgen). Kalvene fortjener det, skikkelig gras og ikke slikt sekunda, det er vil ikke sekunda det jeg serverte dem de siste dagene heller, men det er rart med det, de spiser det opp, jeg er imponert, men det er vel sånn at de ikke får noe annet valg enn å spise det jeg finner fram til dem.
Fjøset lever fremdeles

Bringebæra

Bringebær har begynt å bli moden. Hvilken glede! Det er så ubeskrivelig godt å stoppe opp mens man går langs hesteveien, og rekke hånda ut for å bringe seg noen bær. Konteksten er at jeg har vært i fjøset og bringebæra hilser meg på min vei tilbake. Skaperverket. Bringebæra er en vandrers trøst. Det spiller på lag med meg. Om få dager er overfloden et faktum og minuttene kommer nok til å gå fort fordi fristelsen av bærene er så uimotståelig. Ripsen nærmer seg også, men det er hagebær.

På fylla

Hva kan et kjennetegn være på sommeren?
Hva med at det skjer en rekke ting!
Hva om du i tillegg ikke forventet dem heller?
1. Det virker som jeg har vært veldig lenge vekke fra Gåranplassen. Gresset har grodd til igjen. Regnet kommer og går, noen ganger treffer det oss og noen ganger bare ser vi det. Guttorm kaller Østensetra for røtahull, fordi det regner støtt der. Det er en vill kanin gående rundt på gården har mamma fortalt.
2. I dag fikk vi besøk (selvsagt mens jeg var i fjøset), men på fredag for jeg et varslet besøk. En av mine gamle lærere sa han ville komme på besøk en gang, og det er jo lett og tenke at det glemmer de bort, eller så glemmer man det selv. Nei det var veldig gøy å plutselig bli oppringt med en slik (besøks)beskjed. STREK magasinet kom i posten, herlig. Dyrlegen kom å inseminert en av kuene, mens den andre som var i brunst ikke ville bli med på morroa. Så har jeg endelig vært på den kommunale søppelfyllinga, så slik sett har vi vært på fylla. Dit skal jeg flere ganger og få kastet som DeLillos synger ”alle papirene – det er så befriende”.
3. Vi er på gang. Og det er bare å ta steg for steg. Tenk at Kurt Aasle Arvesen skulle vinne Tour-etappe, har vi fulgt med og er strålende fornøyd over det. Oppgavene er endeløse, men da er det fint å tenke på pappa som tok en multetur etter å ha kjørt til søppelplassen, og meg videre til fjøset. Tok med et kaninbur som står tomt, kanin forsvant da jeg skulle passe på fjøs og dyr forrige måned. Kanskje vi kan gjør godt igjen.
Det er de utroligste ting som kan skje

Interrail sitater

I know I can count on you. You got the love. You are the love. Sometimes I feel like throwing my hands up in the air (Source feat Candi Saton).
Ombord på Bahnen var det rikt utvalg av radiokanaler. Vi noterte oss disse stikkord fra sangen og du kan se at det lønner seg for med litt søking på etheren finner man artisten.
Salme 66,4: (Hele jorden skal bøye seg og tilbe deg, de skal spille for deg og prise ditt navn.)
Inne i Berlins store hage var det en henvisning til bibelverset.
Bjartmann, Bjartmann! Komma til lukan.
Om bord på Viking Line til Finland, hørte vi denne beskjeden to ganger og den moret meg ettertrykkelig. Hvorfor? Fordi det hørtes ut som det hastet litt og det var ikke en mer vennlig betjeningsstemme. Var det slik at om denne Bjartmann (eller Bjørkmann husker ikke helt) ikke kom ned til lukan, ville båten gått i lufta? Neida eller, sånt er morsomt i mitt hodet.
Jo jeg synger om Lulu - en morgen her på Honolulu (Knutsen-og-Ludvigsen)
Levende musikk fra Slåttlia og denne sangen satte seg litt på hjernen (didelideli dididi ja det var tider det)
Å sette ting på den grønne gren.
I bussen like før Brønnøysund pratet to trøndere i sete foran meg på Bård-og-Harald trøndersk. Det var nesten som å høre på et humor program bare at dette sitatet ikke passet helt inn
Få se!
Filosofering av bildeflommen dagens barn blir utsatt for, bilder tas hele tiden og man kan hele tiden "få se" hvordan det ble

"For en tid som denne"

Jeg har virkelig gjort noe skremmende dette året: dradd av gårde på en lang ferie midt på sommeren!

Men det har ikke vært så skrekkelig (som min mor trodde på forhånd at jeg ikke hadde lyst til å reise avgårde på interrail). For interrail ble det så jeg kan skrive under. Det hele startet på Charles de Gaulle flyplassen 28.juni. Jeg var spent på om jeg ville klare å finne fram dit jeg skulle treffe søstera mi. Meldingene tikket heldigvis inn på mobilen. Endelig kom bagasjen min og så bar det av sted og jeg følte jeg trengte bruksanvisning for hver sving. Plutselig stoppet toget opp og jeg måtte skifte til noe annet. Men fra dette punkt slo jeg fra meg (en god del av) usikkerheten som måtte ha blitt med: Jeg fant den rette metroen som førte rett til Notre Dame. Så kjem Lydia, og hun starter som Paris-guide for sine venner og familie nok en gang (hun har hatt mye besøk disse åtte måneder hun har jobbet i denne verdensbyen). Men vi to utforsker for det meste bare steder vi ikke har sett før begge to. I Paris var dette en kirke og Disneyland. Disse hadde hun ikke sett før, men selvsagt så jeg de mest besøkte stedene også i hjerte av Paris.

 Vårt interrail startet kvelden 30.juni og at vi ikke kom oss fra byen. Kanskje lurt med bedre planlegging og reservasjon? Men kanskje først av alt, hvor skulle vi reise hen? Dagene hadde vært voldsomt innholdsholdsrike (noe de fortsatte med). Så neste morgen ble interrail-passet vårt stemplet. Destinasjon Berlin. Det var en flott by og komme til. Plutselig fant vi ut retningen i Europa for turen vår. Neste dag leide vi sykler og nå hadde jeg overtatt kommandoen med by-kartet, klamt i den ene syklende hånden. Båttur på elven var en av Lydias drømmer som fikk i oppfyllelse. Så tok vi nattoget, til Malmø! Hva med Europa da? Hva med Skandinavia da? ÅLAND var bare helt fantastisk å komme til, antagelig landet vi falt mest for. Her syklet vi også, badet, spilte mini-golf.
Vi klarte på en måte å ha det fett på begges prinsipper. Kveldsreisen til Finland var begredelig, men Mummidalen hjalp på humøret igjen. Det var bare en liten øy i forhold til det massive Disneylandet, men dette måtte jo være det perfekte stedet for de små barna. Så dro vi til grensen mellom Finland og Sverige og ved kryssingen her følte vi oss lurt, men tror du ikke vi uten grunn fikk pengene tilbake. Så ikke noe ondt om finske taxi sjåfører. Dette var den enste dagen uten sol, men vi fant et badesenter. Dette var i korte trekk interrailen til meg og Lydia. Og jeg lærte en masse om søstera mi.
Destinasjon Boden i Sverige, herfra dro Lydia tilbake til kjæresten sin i Oslo, mens jeg dro til Narvik slik at jeg kunne besøke Slåttlia på nytt. Der ble jeg over to dager og nå sitter jeg hos tanten min i Brønnøysund og skriver alt dette.
For et renn, det har vært

Cafe-turer eller besøk

Å besøke Oslo er ikke spøk:
Det blir så mye kafe-greier, selv om det er hyggelig så blir man fort litt trett av det. Fire kafe-besøk på tre dager i Oslo. Jeg er ikke særlig interessert i å kjøpe noe, bare for å sette seg ned og få litt ro til å snakke med den man har skaffet seg avtale med (det er jo ofte vanskelig nok å treffes). Oslo er hva jeg vil kalle for tett og massiv. Jo nærmere man er, så virker avstanden større (enn vanlig). Når jeg altså tar turen til tigerstaden korter jeg inn den fysiske avstanden ganske betraktelig, men det er ofte ikke nok, fordi de man kjenner har for liten tid, og ja leseren tar sikkert poenget.
Men jeg gleder meg til sommeren skal begynne - spiste jordbær-terte på to av kafeene. Det var en god smak på jordbær og bringebær som modner for hver dag nå hjemme.
Jeg er ikke total kritisk til å møtes på cafe men jeg liker jo ikke kaffe. Men noen gode smaker kan man treffe. Jeg er jo også vær (gjerrig av meg).
Nå er jeg i Kristiansand og den siste lillesøstera mi skal flytte ut. Også her skaffet jeg en avtale, men istedenfor å gå på cafe, gikk vi. Det var friskt, godt med aktivitet, mindre andre mennesker og helt gratis.
Så fra landet kommer jeg og der liker jeg seg nok best

Friskt og sol

Endelig er alt graset vekke, som pappa slo i forrige uke. Det ble knusk tørt og riktig konsentrert fôring. Pappa kjørte det siste lasset nu nettopp. Jeg har stått mange ganger oppi tilhengeren og lagt meg ned, så ikke noe av det dyrebare lasset skulle falle av eller blåse vekk. I går kjørte pappa tilhengeren inn og det var fascinerende å ligge og titte opp på kveldshimmelen. Jeg tittet bare den veien, opp, og rettet noen bønner, så var jeg plutselig rygget inn på låven, fin avslapping.

I dag lurte jeg på om sjansen jeg hadde tatt ved å la ei ku stå inn skulle gi uttelling. Hun lå og virket så utmattet under stellet nemlig og så ventet de kalv sto det også, i dagboka. Det ble bingo, det ble godfølelse av å ha gjort noe rett denne gangen da en ny oksefant var å se i dag tidlig. Han heter Søren fordi jeg er så dårlig til å finne på navn.

Så nå er jeg på gang igjen og fungerer nesten som før jeg ble maga-sjuk.

Farkstreker

Pappa er morsom når han småhumrer nå og da. I går eller kvelden før, så ba jeg og mor om å høre hva det var han reagerte på.
Det var ustyrlig murusamt, forfatterinna heter Ragnhild Magerøy, boka 'Kjærligheten spør ikke' og inngrepet fra side 26:
"Du skal fortel han Mekkel at han er ikkje tå det slag likar slekt han, kan du sei du, ban
Bessfar hans smurt gammelost i skrevet da han skulle møt for å gjera kongens tenest, så doktoren villjaga'n og villa hverken hør eller sjå folk med slik fæl sjukdom. Han for med mangt, den Mekkel'n. Slikt er farkestreker, kan du smett i'n Litj-Mekkel"
"Vart'n sjuk tå det da, bessmor, tå gammelosten?"
"Nei da, ban"
Bessmor ler (litt)
"Men doktoren trudd at han ha ein fryktelig sjukdom som vi kalla stygg-sjukå"
Bessmor kommer med flatbrød med tjukkrømme på. Rømmen er så tjukk at den står av seg selv. Og klokka ble igjen høgmælt med sitt søn-dag, søn-dag
Gammalosten blir aldri det samme igjen etter dette. Dette er siste del av en trilogi om skikkelige kjerringer fra eldre tider, fikk lyst å lese dette senere

Skriver fra sykeseng

Nå har jeg opplevd årets sykdom, pleier jo å slå til en gang i blant vært år (så da får dette være nok for i år). Feber og løs mage, manglende vilje, ligget mer eller mindre i to døgn.
Situasjonen minner meg om sykdommen som rammet meg i Cabarete. Aner ikke eventuelt hva galt jeg har spist, men det er tropevarme ute og kroppen fungerer ikke som den skal nå. Jeg var på grensen til stresset også og mamma sier jeg har arvet hennes tarmer som også blir stressa i blant.
Så på 2 Indiana Jones filmer i går, oppvarming til årets kino-comeback. Skulle egentlig tatt ny eksamen i ex.phil men det utgår i dag.

Fragmenter i tankene også

Jeg ble med pappa på en liten tur i skogen. Så vi kjørte opp til Flea først. Jeg tenkte bakover på tidligere tider og andre besøk her oppe. Først tenkte jeg på veien for nå er det en bred og fin trailer vei. Slik var det ikke første gang jeg var oppe ved Vinna-setra. Onkel Finn tok med meg og Trond Asle en uforglemmelig vinterdag. Det som var det spesielle, snøfreser-turen ned igjen - et eventyr tjukt inni granskauen. Hva ville livet vært uten dette øyeblikket? Før verden ble så betraktelig mindre, veiene større og barnslighet mindre. Jeg så også spennvidden i Norefjell. Nede på Gåranplassen ser vi bare fjellveggen, mens opp på vår åsside ser vi Høgevarde reise seg. Det var som fjellet kallet på meg. Den hvite silhuetten slår sprekker og landet kommer mer til syne. Fjellet kaller. Det har tiltrekningskraft når det stiger frem.
"De sier at havet er troløst, men det har ikke lovet noen ting."Andre fragmenter har vært kuene. Jeg slå meg ned med den ene kalven da jeg skulle hvile. Jeg lå i graset og hørte kalven puste og luktet graset dufte. Kalven måtte jeg holde rundt så den ikke skulle springe sin vei. Dyr er hjertemedisin og bør oppbevares tilgjengelig for barn. Hører på kassett fra tante marthe; Ole Edvart Antonsen først og så snur jeg kassetten og avslutter med Arve Tellefsen (super melke-musikk). Neste gang tar jeg med eventyrkassett, håper kuene godtar det
Kaster freesbe også og det fungerer som en gjeter i blant. Årets oppfinnelse kanskje? Kuene har et dovent blikk på den svarte plata. Jeg er også barnslig og trenger publikum som kan se på mine kunster (har truffet hornet en gang også).
Bassenget er fullt, men orker jeg å hoppe uti. Hopp hopp hopp hører jeg, men orker jeg? Det blir første gang med dette rumpetroll-håret å stupe uti bekkevannet.

Jubileumsblogg

Dette blir den 133 bloggoppføringen jeg skriver for nøyaktig 3 år siden. Tiden.
Jeg begynner nesten å bli svett for våren kjennes på kroppen. Stikkord at det hele tiden skjer etter annet på våren:
Som kalvefødsler. Rydding av rinning. Spennende studiebesøk hos inn-på-tunet gård. Hodepine om man ikke tar seg tid til kvil på dagen. Enda flere kalvefødsler, kanskje tvillinger også. Familiebesøk av bestetante og Svanhild. I går en blåveis tur med utforskning av et merkelig tre på Brattåstoppen inkl overraskelse rett over oss, en hangglider. TEGN. Gira over at andre er gira
Ingen dager er like om våren, og bra med gode ting, men svett over alt som har og kan skje. Det er rutinene som brytes om våren.

Endelig smalt det!

Hvor? Etter tunnelen mellom Gruva og Gardermoen Rv35. Hvorfor? Fordi vi (meg og pappa) skiftet om til sommerdekk kvelden før. På lørdag var det sludd og jammen var det masse snø på veien når jeg kom i 80 ut av tunnelen.
HVA? Pliktoppfyllende prøvde jeg å komme over i venstre fil fordi ellers ville vi fått bot gjennom bilbommen. Det var ikke smart for jeg kom bare halvveis på vei. Hva annet kan jeg si at det smalt. Pang, rett inn i det som delte veibanen (mellom autopass og pengeautomaten. Surrealistisk. Endelig smalt det. Nei og nei. Pappa sa et par ting, men det husker ikke. Faktisk husker jeg veldig godt at mamma holdt helt kjeft, sa ikke et ord (hun satt i tillegg i baksete). Og hva hjelper nå det, man får ikke gjort annet enn hva føreren er i stand til.
Dette har jeg jo faktisk opplevd før da jeg krasjet i avkjøringen ned til fjøset på Green. Kjenner at dekkene ikke tar tak. Den gang ble skadene minimalistiske i møte med en gjerdestolpe. I går traff vi noe bredere. Og ja, jeg vil anta at vi traff litt hardere, men bilen ble ikke noe total havari. De eneste skadene vi fikk, var at jeg skar meg i fingeren. Dette fordi lyskasterne foran fikk jeg en truck (for å si det mildt) og vi prellet av en del glass vekk.
Naturlig nok byttet jeg plass med pappa som kjørte resten av veien til Fokhol gård hvor vi skulle: Om årsmøte i Øko-urt var det en riktig positiv opplevelse! Besøkte en annen gård hvor de håndmelket og ble fascinert. Slike folk trenger vi flere av, dette var bønder etter mitt hjerte i fire herlige timer. Jeg hørte så mye denne dagen som uten tvil er av Sannheten. Alle kan søke Sannheten og dette er Gandhis ord at han ikke betraktet seg som vismann (mahatma) men en sannhetssøker. Jeg hadde ikke forventet å høre det jeg fikk denne dagen.
I dag dro vi hjem igjen (før det ble mørkt) fordi vi ikke har skikkelig lys på bilen. Det føles som det har gått 3 dager på disse to dagene i Hedemarken. Det ble dramatikk på veien og det hadde lønt seg med bot på hundre kroner istedenfor tusen. MEN besøket ellers var ingen lei seg for.

Det våres

I dag har jeg følt på livet, at det er liv som skal være formålet med landskapet utenfor våre kultiverte hus. Etter å ha vært i Green-fjøset hadde jeg avtalt å reise rett til Bråtan-fjøset. Der kom jeg rett til et drama, for ei kvige hadde kalvet ute. Hva er nå så farlig med det?- jo jeg mistenker denne førstegangsmora for å mangle noen morsegenskaper. Kalven lå i en vannpytt og var nedkjølet. MEN kom til hektenene igjen inne i fjøset i menneskets favn. Hvilke autostradaer vi ser utover, så livløse de er. Hva er formålet? bare fyke hit og dit, mellom jobb og hjem? TV på og huske på å slå den av når kvelden blir for mørk? Nei det er som en foreleser uttrykket om Johannes-evangeliet; ITS ABOUT LIFE. Glemmer vi livet?
Det våres sa frokost-vertene i går. I dag kjenner jeg dette. I tillegg til at naboene trenger mere hjelp for å få kabalen til å gå rundt. Akk kabalen og presset, men så kan jeg jo bare tenke på at det handler om livet. Lik som i går kveld også (det var også fint). Da fikk jeg spontan beskjed om å melke (de andre) kuene etter at jeg hadde kommet igjen fra Green. På Bråten var det kommet to nye kalver 1.april. Radioen var stilt inn på et klassisk program og det var et vidunderlig tsarKUofski øyeblikk og harmoni i musikk og dyrene. Dessuten har jeg fått enda en venn, i en katt som er skikkelig kose-syk.
ITS aboute LIFE

Lesedagen

I går hadde jeg en rasende bra lesedag. Jeg gjorde nær ingenting annet enn å lese. Først lå jeg ute isola. Lå på tre liggeunderlag, tenkte litt tilbake på filosofihaugen-tiden; dette ved å bare være ute det gjør jeg alt for lite av. Man trenger en riktig god pute, men aller mest trengs tid. Gandhis 'vi er alle søsken' var det av en eller annen grunn gått litt trått med, men i går gikk sidene unna. Hva passet vel ikke bedre enn å ligge ute og føle varmen i fra sola (med slalombriller og solhatt). Der lå jeg og lyttet til summingen. Et og annet fly for over himmelvelvingen, men det var fluene og at de ikke gjorde en flue for-tred som var fasinasjonen. Solveggen var fullt av fluer, som bare satt og koste seg og ladet opp batteriene. Ingen fant på å gjøre pek, vi bare var og eksisterte
Men så leser jeg også om noe som ikke er like viktig som ikkevold og patriotisme for alle i hele verden. Mamma har mange bøker av Aril Edvardsen og i dag forsvant en hel kveld sittende å lese om 'solgudens autorstrada'. Hvorfor satt jeg å leste så iherdig, dog får jeg ikke med meg alle detaljer. Dette er den rene fantasy og utrolig spennende historie om førhistoriske tider. Er myter bare myter? Den athenske Solon fikk høre dette av en epyptisk øversteprest: "Solon, Solon, dere grekere er som barn, og det finnes ikke noen ting som kan kalles oldtidsgresk. Dere grekere har alle et ungt minne. Dere har ingen mytologi som har røtter i eldgamle tradisjoner, og ingen kunnskap om urgammel tid. Historiene dere har er bare en mytologisk versjon av virkeligheten." Jeg har ikke kommet lenger enn til side 96 i denne boka men om jeg først skal lese noe som er såpass tungt så la det være en fantastisk historie om forhistoriske tider, som arkelogien, pantolegi, geologien... har funnet bevis for. Jeg tenker på Tolkien, at han kunne ha laget enda større historier enn de han laget fra engelands mythologi som er mye yngre enn vestlandenes, araberne, grekerne, epypterne, babelonerne eller semitterne. Jeg leser et interessant eventyr, som Edvardsen har tilnærmet seg på egen hånd. Om jeg er hekta: JA
Hvilken virkelighet er det vi ønsker å leve i? Vi har en jordklode. Vi er alle søsken!

Bursdagstips

Nå kom jeg på å skrive ned noe jeg sterkt anbefaler andre å gjøre:

GÅ ifra MOBILEN når du går skitur på bursdagen din

OK ikke sant

Hvis du spørr 'Hvorfor'? det sier seg selv. Nyt en strålende dag ute og kom igjen til bursdagsmeldinger som hoper seg opp. Takk til alle

Denne påsken hadde jeg ingenting planlagt, men summerfuglene har flydd over meg å ledet meg på gode stier.

Jeg er veldig glad over alle jeg har sett, ventet og uventet

Til sist: Tenke seg til at jeg får en nevø å titte etter i november (bare elsker den måneden november, den har vært den gyldeste i flere år nå).

kvinnedagen

Å gjennomgå avisene er spennende. Jeg gjorde det i går med Vårt Land, der var masse som ga refleksjoner. Slikt må rives ut og resten kastes. Men jeg satt igjen med følelsen av å måtte lese om igjen om tro. Jeg følte meg alene, av å se ut av en korridor, stadig vekk. Stadig vekk blir jeg opplyst.
I dag er det kvinnedagen, noe tabloidene skriker til meg om når jeg stoppet på bensinstasjonen. Jeg hadde vært i det andre fjøset og da må jeg bruke bil. Kua Hege hadde jurbetennelse og var temmelig galen i går. Når det eneste som hjelper er å melke juret tomt og sette en sprøyte etterpå, sier det seg selv at hvis kua bare sparker så føler man seg ganske maktesløs. Det var flott at kvinner tar seg av andre moderlige, og takler det. Ja jeg er imponert, for da kua begynte å sparke som verst i går, mistet jeg helt motet. Men Hilde klarte biffen og oppgaven med bravur i dag morges.
Om kvinnekamp og behovet av kvinner: ja de trengs!
Stikkordet det er viktig å tenke på er objekt / subjekt
Lykke til videre

mars tiden

Vel i disse mars tider begynner jeg å tenke på ting jeg mangler
1. Brevpapir - Taize blokka har kun to ark igjen og det er det samme som tomt. Så etter eller annet slags brevpapir ville være utmerked som bursdagsgave til 2.påskedag (første gang jeg har bursdag etter påskedag)
2. Mobil - Telefonen ble plutselig borte under skogshogst. Jeg har bare meg selv å takke for at den ligger gjemt blant millioner av granbar, antar jeg. Mamma spurte meg dagen før (som hun forutante noe) hvor lenge jeg hadde hatt dette vrak av en mobil; 3,5år så takk for stunda! Jeg fikk den brukt og nå søker jeg en ny brukt mobil. Bedre brukt med skramler enn splitter ny og for mye rablader. SIM-kort trenger jeg ikke men venter på nytt
3. Litteratur - et eller annet anbefalt fra fjellbibelskolen. 'Nådens bok' av Leonard Cohen er en tittel som har gjort meg nysgjerrig på hva den inneholder for noe

Og ikke minst: Overraskelser og fantasi (for det er jeg ikke særlig flink til) er også hyggelig

FEKS: at noen finner mobilen min, det liker jeg. Hmm så da kan det punktet strykes på en måte. ISBOR hadde vært artig å hatt nedpå fjorden

Bursdagsgave på forhånd

Som takk for frillivig-hjelpen fikk jeg på underligvis noe jeg svært gjerne ønsket meg til bursdagen min: Glenn Gulli

 
Så det var jo et lite bønnesvar eller, gleden er hos Gudmund som har gjort andre glad i denne musikken, inkludert meg. Fant jo tilfeldigvis Gullis forrige CD hjemme og den har jeg pleid å høre på før jeg sovner.

 
 Nå har jeg negge to og flere sanger å sovne til

Snakker om appelsiner er sundt!...

Pappa er glad i appelsiner, eller så virker det i hvert fall sånn: får han kjem alltid med en netting full av dem hver gang han er ute og handler (nå trengs det ikke å handles så veldig mye 1-2 ganer i uka. De siste han kom med var blodappelsiner. Appelsiner er pappa! for meg!
Mor har vært i paris og jeg syntes dette var et bilde også jeg kunne bruke i bloggen min. Ser jo veldig stilfullt ut. Mamma kom hjem igjen i går fra pari paris, men en kink i ryggen la en liten demper på stemningen. Men forstod det slik at hun likte seg godt i Lydias nærvær
Når noen kommer reiser andre så derfor dro jeg til Hemsedal og det blåser riktig frisk her oppe på KRIK høyfjellssenter. Men det er fint og blir nok en fin tid her oppe i den uka jeg skal være frivillig. God vinterferie

Sitat

Hero

I dag kom endelig dagen hvor anledning, vær og lyst til å gjennomføre en høvelig skitur kommet. Dette blir en liten logg. Men startet fra gårdshuset klokka 10, også pappa dro, til skogshogst på Bråta-bruket. Sola gjorde sin entre midt ute på Krøderfjorden; dette blir en topp dag med klar blå himmel. Noe annet jeg tenkte var at jeg hadde kledd på meg altfor godt under skøyteklyvene. Ved heisen kostet enkeltbilletten 50, men det pussige var at selve heiskortet kostet mer i tillegg. Alpinanlegget begynte nok å fylles opp med busser fra eksempel Moss. Det var helt vilt med utsikten på toppen av heis A; landet var jo dekket med tåke så langt øye kunne se! Av en eller annen grunn så lå ikke tåka i vår dal, men alle andre. Naturen er vakker. Jeg la i vei mot langrennsløypene, målet mitt var høgfjellet og gjerne Høgevarde. Den vanligste skiløypa dit var forandret pga byggearbeider så jeg valgte den andre som er noe lengre. Det var ingen å se i skisporet men en skipatrulje-scooter kjørte frem og tilbake. Til slutt stoppet han da jeg labbet med skiene på nakken opp en bakke, og ga meg kyss (skrev jeg riktig nå? søstrene mine har alltid så morsomt med å erte meg om jeg skriver det ordet feil! det skjedde ikke noe mellom oss altså). Dette lettet meg for 5-6km med oppoverbakker, kjekt! Nå var det bare 2,5km til Høgevarde som jeg ankom ved 12-tiden: 2 timer fra Gåranplassen til Høgevardehytta for 130kr - slå den!
Jeg hadde ikke med nøkkel til hytta som er sjelbetjent, men jeg fant ly i inngangen. Det blåste merkbart mer og temperaturen var -2C. Jeg snudde for å vende hjemover, og det er ikke mange oppoverbakkene da. Men etter å ha passert Grindefjell ble jeg i tvil om hva jeg skulle; fulgte skiløype eller prøve å kjøre ned til Østensetra. Dette har jo vært noe jeg har drømt om i mange år å være på skitur i setertraktene (vanligvis er det jo multene om sommeren/høst som frister med dit). Jeg valgte å min egen vei og bakkene var ikke avskrekkende til og begynne med. Derimot blåste det jo godt, men vi skulle jo samme vei, nedover. Føret var hardt som i alpinbakken, forestilte jeg meg, men ble litt skremt da jeg gikk gjennom snøen et sted. En stund etter krysset jeg fingrene på at det ikke skulle skje igjen, for da gikk det rakst i et langt slakt strek ned til Steintjern. Nå var jeg på kjente trakter og jeg tok ny pause klokka 13.30 ved Grøbekken. Sola var på sitt flotteste, dessuten blåste det ikke lenger, av med klærne og nyte sola litt, sende noen meldinger også for mobilkontakten ville bli borte lenger nede. Det var pussig og se på fjellet hvor snøen kom susende nedover som ville bekker, ørkensand. Men det sluttet liksom brått å blåse under 1000moh.
Det var flere ryper jeg skremte på min også, mens neste skritt var å komme seg ned forbi Krekabu og her kronglet jeg litt. Stien til Østensetra var merkelig å følge gjennom skogen. Heller ikke nøkkel hit hadde jeg så det var jo som en befaring dette. Løa vår hadde en stavlenge tjukk snø på taket, og jeg var sterkt fristet til å gjøre noe med dette, om jeg hadde hatt en spade tilgjengelig. Av samme grunn var det like mye snø som sperret for (den ulåste) døra også. Videre på min ferd, klundret jeg litt med å finne traktorveien ved Snauhaug. Denne traktorveien er forholdsvis bratt og jeg gjorde et mislykket forsøk på å sitte på skiene for å bremse farten, (jeg mistet staven og bittelitt opprispet i hånda. Men så gikk tankene tilbake på min siste skitur 17.mai i fjor i Øvre Dividalen. Faren til kameraten min bremset opp farten ved å sette stavene mellom beina (man må selvsagt være litt forsiktig så de edle deler ikke kommer til skade). Denne bremsemåten er effektiv når man kjører i løssnø, og gjett hva slags snø det hovedsakelig gikk i ned til brua over Ringneselva? Jepp og jeg var veldig fornøyd, sola forsvant også under nedfarten som jeg var godt fornøyd med (nederst bøyde trærne seg mer over veien men så var det ikke like bratt). Klokka var 14.45 nede ved brua og da kom solen tilbake, men jeg ble ganske pompa av å vasse opp bakkene til bommen. Herfra hadde jeg den verste etappen for om veien videre ned til lokalveien var brøytet for hyttebrukerne i dette området. Ååååååå jeg ble helt ør i hodet av å bremse med skiene, det var svært slitsomt, jeg skulle hatt en kjelke her. Men ned kom jeg og var glad ingen biler overrasket meg.
Du kan sikkert tenke deg jeg var overlykkelig over å komme ned på Krøderfjorden igjen, bare flate plankekjøringen igjen. Hjemme var jeg rundt klokka 16 og da forsvant solen for siste gang denne dagen. Og jeg var sliten. Jeg hadde brukt alt godt, og opplevd stor natur. Jeg er litt irritert i øynene, selv om jeg hadde brillene på, og  varm i hodet selv om jeg smurte meg tre ganger.
Så skal jeg oppsummere hvor langt dette ble (for de som ikke er kjent i Norefjell-traktene)
2,5km Gåranplassen - Skiheisen
15km Skiheisen - Høgevarde (rettelse 9km på scooter)
9km Høgevarde - Østensetra (luftdistansen er kortere, men for bratt)
4km Østenstra - Brua over Ringneselva
6km Rigneselva - Gåranplassen
Kanskje 28km og da er halvparten ren nedoverkjøring
Jeg tenker på at denne dagen har vært en drøm, liksom bare i drømmer kan jeg leke meg slik jeg gjorde i dag. Siste punkt på agendaen i dag er siste episode av Heros: Det gleder jeg meg til slik at jeg ikke har noen tv-serier å følge med på lenger. Legger med som en hero i kveld.

Søster-filosofi

Les min søsters filosofi!

Et lite tips

Den elendige bilen

Men først skal jeg fortelle om to svært gode dager på etableringskurset for Kunstnerdalen i regi av Norges Vel (så har jeg skrytt litt av dem). MEN i dag hadde jeg min verste kjøretur, og det eneste kan slå opplevelsen fra i dag ville være en kræsj.
Da jeg ble vekket på morgenen så hadde det snødd en god del, og mamma og hennes kompanjong ville at jeg skulle ta med varer når jeg først skulle til Prestfoss (der kurset var). Vi måtte dra bort til hun Hilde for å hente varene, og jeg viste at vi ikke ville komme opp veien til henne fra riksveien, så vi kjørte 7.45 hesteveien til naboen. Naboens hester er galopphester og vi har respekt for å bruke veien som "motorvei", men på morgenen tok vi bare sjansen, for ved å kjøre hesteveien ville vi komme til Hilde (nabo nr2 og slippe den bratte veien). Nå har det seg slik at det ikke er fordi veiene er for bratte at bilen vår for problemer, det er snøen som ikke har blitt frest bort som er problemet. Vi kom ikke opp tun-svingen, men det gjorde ikke så mye for vi var like ved varelageret og hentet det vi trengte. Mamma var stresset om gelene var stive nok, men vi satset på at det gikk bra. For å vende snuten ned til riksveien trodde jeg det ville holde å rygget inn til siden, legge over, og kjøre av gårde. Men så lett gikk det ikke for det gikk bare med nød og neppe og stor innsats fra mamma som skjøv.  Bilen ble stående på tvers av veien, og det var latterlig. Dekkene ville ikke ta tak. Siden lurte jeg på om det ikke var meningen at jeg skulle klare å komme meg av gårde herfra.
På riksveien fikk jeg en tankevekker da vi kjørte fordi en bilkræsj mellom personbil og lastebil. Jeg hadde i forkant irritert meg over å kjøre bak en brøytebil, men jeg kunne jo ikke kjøre forbi og tapte flere minutter. Jeg skulle til den andre deltageren fra kommunen som skulle på kurset, men jeg viste ikke helt hvor hun bodde. Mamma skulle ha gitt henne beskjed om å gå til lokalveien, men jeg så henne ikke. Klokka 9 startet kurset og klokka var 8.35 når jeg kjørte for å finne henne var jeg stresset. Først kjørte jeg inn på en gård som var feil og jeg fikk beskjed om hvor jeg skulle kjøre, men jeg kjørte nok feil igjen og her var det bare et bilspor og ingen og se. Her brukte jeg enda noen minutter på flat mark og krøke meg over en meter der det ikke var bilspor fra før. Det var en enda større vits og jeg ga opp etter dette å finne Gunnhild for hun tok ikke telefonen. Jeg fortalte min frustrasjon til mamma klokka 8.45 for nå ville jeg komme for sent. Jeg kjørte mot Prestfoss, men så ringer mamma opp og forteller at Gunnhild hadde forsovet seg. Nå hadde jeg alt kjørt et stykke og kommet så langt at det ville være vanskelig å snu (med tanke på den dårlige framkommeligheten til bilen). Jeg fant en liten lomme og prøvde forsiktig og kjøre frem og tilbake for å få bilen snudd. Nå kommer høydepunktet: tror dere ikke at bilen tilslutt sperret lokalveien!!!!!! Bilen spant og spant og ville ikke dra seg på rett kjøl, med fronten inne i brøytekanten. Jeg løp og satte ut en varseltrekant, tilbake kom det en lastebil som stoppet. Jeg trengte jo hjelp og han dyttet uten at det hjalp. Så kom det en annen bil og når hun også dyttet gikk det. Selvsagt var denne snuoperasjonen til ingen nytte, for Gunnhild hadde alt dradd (jeg hadde jo sendt mor en utrolige sms: "Nei nå gir jeg meg ende over. Har kjørt fast bilen midt i veien"). Jeg kom fram til Prestfoss 9.40, etter to forferdelige timer bak rattet (vanlig tidsbruk burde vært 45min).
Hva har jeg lært?
Jeg skal ikke gjøre meg avhengig av bilen. Jeg kjører ikke en meter før bakdekkene er utskiftet. Jeg kan ikke kjøre når jeg vet at dette er rene dødsfellen å stresse rundt i. Jeg hadde også en irriterende episode 1.februar: da begynte jeg som avløser i nytt fjøs. Fjøset ligger på nedsiden av riksveien og jeg hadde kjempeproblemer med å komme ut på veien (brøytekant). Det var dessuten fredagskveld, og da er det IKKE morsomt å kjøre på riksvei 7 (alle oslofolka som skal til hyttene sine). Det var ustabilt også da men snø og greier. Jeg rygget to ganger ned på gården for å kjøre opp, men jeg kunne jo ikke ha snuten ute i bilveien og dermed kom jeg ikke ut på veien. Eksospotta datt også av tidligere denne dagen
Jeg har vel ikke klart å skrive dette avbalansert nok heller, og det har vært flere nyanser som også har gitt meg skrekk av å kjøre bil, hit eller dit.
ALTSÅ det har vært traumatisk. Hvilken kontrast denne bilkjøringen er i forhold til skigåingen til fjøs. DET er det gode liv.

Gå på ski til fjøset?

Vinteren gir mange inntrykk. I dag var det kommet litt snø på morgenen og landskapet var polert. Det er lyset om morgenen som er det fineste og det går det ikke an å ramse opp. Men 17.januar morgenen var jeg nødt til å smse til mor (etter at jeg var gått bortover): Gå ut å se på fjellet + ta bilde! Norefjellet hadde en slik morgenglød, og det eneste ordet som vil passe er gull, gullforgylt fjell. Aldri har jeg sett Høgenatten så til de grader pen.
Skiføret det varierer, men jeg plages ikke. For eksempel hvis det blir varmt og kladder, ja da er det lett å traske på skiene rett opp den bratte bråtabakken. Er det hardt, da går det radig unna ned bakken. Hesteveien til naboen er skøytestrekket og det går greit å bruke kreftene selv om det er mørkt.
Det handler vel mest om å gli inn i rutine; om å bruke skiene mer, så hvorfor ikke til fjøset. Nå blir jeg engasjert i et annet fjøs også. Da må jeg bruke 10min med bil (bruker noe mindre på ski). Det er to damer som har startet med ku og de trenger hjelp en-to dager i uka.
Men det er uansett herlig med vinteren, og jeg føler at jeg bruker årstiden

Disney del2

Mange har hørt om problemet i Napoli, hvor mafian har tatt kontroll over søppelet slik at byen har blitt en svinesti (link). Dette er ingen ny historie for en donald-pocket leser på 90-tallet og jeg henviser til Mikke Mus - urent mel i posen. Der herjer også mafiaen med Andeby og søppelfolkene krever svært høy lønn for å rydde vekk søppelet (helt urealistisk for kommunen/myndighetene å etterkomme). Dermed blir søppelet bare liggende og ingen tør å flytte det, for da får de skurkene på ryggen.
Nok en gang har en tegneserie fortalt meg en historie som ikke har gjort meg så overrasket over at den finner sted på ordtnlig (nesten).

Nytt Fadervår

Det var en dag, ganske vanlig sådan men noe fanget interesse i VL. En forfatter som ønsker en mer folkelig Bibel. Men det mest spennende var hans konkrete innsats og utspill med et nytt:
FADERVÅR
1  (Vår) Far i himmelen!
    La alle forstå at du er Gud,
2  la riket ditt bli virkelighet,
3  la alt bli slik du vil ha det
    her på jorden slik det allerede er der i himmelen.
4  Gi oss brødet vi har bruk for i dag.
5  Tilgi oss alt vi har gjort galt
    slik vi har tilgitt andre.
6  La være med å sette oss på prøve,
    men befri oss fra ondskapens makt.
7  For du er Gud, du har makten.
    Amen.
Først, kommer jeg til å bruke en slik Fadervår?
Problemet er (eller et det et problem?) at jeg kan den tradisjonelle bønnen helt utenat. Den kommer jeg ikke til å glemme. Jesus sier jo før han lærer disiplene bønnen: ”Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord… For dere har En Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det” (Matt 6.7-8)
Så jeg leser denne nye oversettelsen med glede. Den førte til en liten diskusjon hos oss tre her i heimen; blir dette rett? Pappa rettet spontan kritikk til 5. og 6.del. Og det fine var at jeg forstod hvorfor. Like etter nikket han. En oversettelse skal jo testes mot Bibelen (Guds Ord). Slik teksten ble tolket i hodet mitt, er det lederinger fra forskjellig undervisning på fjellbibelskolen som gjorde seg gjeldende. Eller var det en TimeOut følelse, for bedre å forstå. Tiden er inne til å fortsette TO7-journalen.
Liker 7.del (og flere) er i hvert fall sikkert; assosiasjoner til Rudi Myntevik sang: noe som ikke er så vanskelig å si (eller synge) men som er bare godt!
Se kilden for oversettelsen