Jeg møtte opp som forsanger i kirka. Det føltes rart å spasere ned til kirka for det var sol og varm og typisk 18.mai-vær. Vel kommer tilbake til det; Edvard Hoem spilte en sentral rolle i tekster og en salme. Stemmen var ikke på topp. Er dette noe spesielt å skrive om spørr du deg kanskje men det var i det postlodiumet begynte (norsk dans II forresten) at min nasjonaldag tok en ny form. Jeg toger ut og forbi hele 17mai-toget som har stilt seg klare til å gå etter gudstjenesten. Setter meg i bilen og kjører gjennom Noresund i laber fart og opp mot Norefjell. Av med finklærne og på med gore-tex. Nå var det blitt 17mai-vær igjen, og det var sur vind og ikke varmt. Skiene ble spent på og jeg labbet i vei opp fra Norefjellstua. Det var ganske forlatt og apokalyptisk, skiheisen sto stille og setene dinglet litt. Men ser jeg folk da tro, et menneske i enden av heisen? Det fine med å møte folk i fjellet er at man kan gratulere alle man ser 17mai. ”Sprekt” sier de til meg når jeg sier at jeg tenker meg til Høgevarde. Farvel heiser det er nå slitet begynner opp Augunshaug og snøen er våt og ikke særlig bakglatt. Vinden er der men jeg går meg varm og klær litt av under det supre vindtøyet som har rukket å bli 10 år. Bakken er hardt men det er verre på flata og innover.
Vinden øker og det går ikke på skinner. Et skispor finnes men vinden treffer meg i siden og jeg tror jeg går skakt de siste 5 kilometerne. Jeg tenker på Harold Frys utrolige pilegrimsreise som jeg leser på og traller på ”det går et festtog gjennom landet fra nord til sør fra fjord til dal og fjel… hurra vi masjerer og vi synger sanger i rødt hvitt og blått” Hm, absolutt ikke tiden for å ta noe selfie bilde for hvor har jeg noe rødt (himmelen og snøen er på plass) og jeg tenker mest på å komme fram. Jeg må stake i en nedoverbakke men jeg kommer fram. Jeg møtte tre andre mennesker mens jeg gikk og fikk et hint om at det var en som skulle overnatte på Høgevarde-hytta. Tenk så fantastisk å komme til oppvarma vedovn og få av sekken. Glede, men også litt irritasjon over ikke å få sendt sms til ho mor om at alt er bra nå. Etter en time tar jeg skiene på igjen og marsjerer friskt oppå toppen 1458moh. Her blåser det virkelig men utsikten er upåklagelig og smsen kom seg av gårde. Hipp hipp hurra. Nå er vinden bare en lekekamerat når jeg kjører utfor og får alt imot meg, men nå er det ikke til hindring lenger.
Det er en sambygding som er på hytta og han har flott mat med seg og rødvin. Jeg finner en lys lapskaus boks og spiser rett fra kjelen. Gratulere med dagen og skål, han deler vinen. En fin kveld og tidlig natt.
Neste morgen våkner jeg 0630 og skulle ønske jeg hadde vært oppe tidligere og fått med meg soloppgangen. Etter en liten skitur ut kan jeg konstatere at nå er det 18mai-vær. Litt mat og vendereisen begynner. Klokka åtte tikker det inn sms tilbake fra mor og da skjønner jeg at her og nå kan jeg kanskje ringe. Da fikk jeg beskjed om å ta bilder og jeg ser mange lemen som springer rundt på snøen og gjemmer seg etterpå. Neste gang jeg stopper og spiser litt mer av nista, i egne tanker over tåkehavet som råder i vest og på hvordan vær skifter siden jeg satt her i går og spiste på samme sted. Så legger merke til at ved steinen jeg sitter på har lemen laget seg hule og vinterhi i snøen. Plutselig høres en kjeftesmelle og når jeg snur hodet 180 grader gneldrer en lemen mot meg: kom deg av gårde lathans. Kanskje var det hans hi og jeg etterlater en liten matgave til båkeren som er mye raskere enn meg til å bevege meg bortover snøen.
Men nå er det bare nedoverbakker igjen
