Skogen passer på meg
Ja hele vinteren, har jeg syntes synd på trærne. Egentlig siden de mistet bladene og ikke kunne fylle skogen med like mye liv. Om vinteren så hogger man også, så det er synd på trærne.
Men nå ser skogen og passer på meg fikk jeg en følelse av. Rollene er byttet om. Hvorfor laget ikke Kittelsen noen bjørke-trær-troll?
Årets ord over pinsen ble Prøysen sin strofe over suset i fra furua som sist. Hele skapelsen lengter etter menneskene (Romerne 8,19). Suset i fra skogen, hviskingen: kom til meg. Jørgen Moe skriver også at det lysnede i skogen og det samme opplevde han for 150 år siden: den samme hvisken lyder så bønnlig, så blyg: forlater du min sti for ned i folkevrimmelen drage.
Den sangen lærte jeg å kjenne i knapt tre år nå, og den vokser stadig. Folkevrimmelen den er flyktig, trærne står fast igjen og strekker seg mot lyset. Bare kom alle sammen nå fyller vi skogen med liv. Nå har ikke menneskene kontroll lenger. Det er for sent å kutte og forme nå. Det er skogen sin tid til å passe på oss til hvert eneste blad ligger på bakken.
Å så mange prosjekter som ligger å venter, gutten som ville tegne Babylon mens læreren sa nei. Oppdagelsen av furu-suset. Tenk om gutten hadde hørt en trøstens melankoli neste gang det skar seg: Gift deg og du vil angre. Gift deg ikke, og du vil angre da også. Søren og! Enten du gifter deg eller ikke, fortvil ei. Salene var skinnende i det gamle Babylon, men en som Jørgen Hattemaker vil leve vel så mye i våre tanker.
23.mai: la jeg merke til et svært blomstrende tre borte i naboens skog. Skogen er bjørkegrønn, den har kommet veldig raskt den siste uka. Lauvet skyter som alltid men at jeg legger merke til heggen denne våren kan jeg ikke huske tidligere.
Etter påsketider hadde jeg pappa-hender men de har grodd og blitt penere igjen. Hud er fantastiske ting. Det er deilig å ikke trekke frem og tilbake gran-greiner slik som i mars. Nå har jeg noe jeg tror er kjøre-hender. Litt for ofte kraftløse er mine hender blitt av all by-kjøringen jeg har påtatt meg.
