Jeg har en liten teori, eller forslag: er turaktiviteten avhengig av hvor langt hår du har?
Har sittet å lest rakst over mine egne turlogger og tenker på at det er lenge siden jeg har vært på en lengre ferd. Har dette noe å gjøre med mitt voksende hår? Jo lenger hår, jo mindre tur?
Pappa lurte meg med ut på tur. Hvor skal vi gå? Hva med en tur jeg ikke har gått på 20år tenker jeg og foreslår etappen fra varpet til snauåsen. Før vi kjører av sted snør det oppe i fjellene og jeg finner fram den blå goretexen om det også skulle bli surt på turen vår. Da vi begynte å gå kommer teorien fram i lyset. Grunnen er at det er noe herk med dette lange året, eller så er det goretexen som setter seg fast i håret (borrelåsen). År 2008 har vært uten turlogg, men er det egentlig problematisk?
Nei da, noe av det som er programmert inn i meg gjennom friluftslivet ligger nok lagret og venter på muligheter til å bli brukt. Når jeg til sist kom opp på Snauåsen hadde naturen vokst slik rundt meg at jeg ikke kunne motstå å synge eller joike. Det var noe i måten man kunne se til Norefjell og Ravnås, perspektivet fra akkurat dette punktet mot fjellet. Når jeg er på tur er jeg enten lenger nord eller sør fra dette punktet. Dessuten vet jeg at jeg ikke har vært her siden 80-tallet. En gang gikk den fineste flokken jeg kunne tenke meg å være sammen med opp hit, slekta til min far. En samling av unger som var søskenbarn og voksne som var deres foreldre. Det var en flott sti på denne etappen, ypperlig for en liten sprett som alltid kunne se målet, opp til toppen. De ga seg på vei mot dette gjennom lyng og bær.
På 80-tallet fantes ikke store hogstmaskiner som meiet ned skogen og etterlot seg suverene (hjul)spor. Var ikke alt bedre da? En klassisk tanke, men alt var ikke så flott allikevel. Pappa forteller at den ene av de to strømmastene som leder vår tur mot Snauåsen er 30år. Strømmastene er det eneste som ikke passer godt inn oppe på snauåsen, den hemmer litt av storleiken som omgir meg. Den hemmer noen øyeblikk men fremmer andre; til vinteren skal jeg ake ned på ski herfra. Det har nemlig blitt hogd under strømmastene, og det kommer til å bli en helt super alpinbakke til vinteren (tror jeg).
Fortid, levetid og Fremtid. Men ut må vi, ut til stillheten som gjør det mulige naturlig. Larmen inne hemmer sangen, fantasien og dypet i din sjel.
Har sittet å lest rakst over mine egne turlogger og tenker på at det er lenge siden jeg har vært på en lengre ferd. Har dette noe å gjøre med mitt voksende hår? Jo lenger hår, jo mindre tur?
Pappa lurte meg med ut på tur. Hvor skal vi gå? Hva med en tur jeg ikke har gått på 20år tenker jeg og foreslår etappen fra varpet til snauåsen. Før vi kjører av sted snør det oppe i fjellene og jeg finner fram den blå goretexen om det også skulle bli surt på turen vår. Da vi begynte å gå kommer teorien fram i lyset. Grunnen er at det er noe herk med dette lange året, eller så er det goretexen som setter seg fast i håret (borrelåsen). År 2008 har vært uten turlogg, men er det egentlig problematisk?
Nei da, noe av det som er programmert inn i meg gjennom friluftslivet ligger nok lagret og venter på muligheter til å bli brukt. Når jeg til sist kom opp på Snauåsen hadde naturen vokst slik rundt meg at jeg ikke kunne motstå å synge eller joike. Det var noe i måten man kunne se til Norefjell og Ravnås, perspektivet fra akkurat dette punktet mot fjellet. Når jeg er på tur er jeg enten lenger nord eller sør fra dette punktet. Dessuten vet jeg at jeg ikke har vært her siden 80-tallet. En gang gikk den fineste flokken jeg kunne tenke meg å være sammen med opp hit, slekta til min far. En samling av unger som var søskenbarn og voksne som var deres foreldre. Det var en flott sti på denne etappen, ypperlig for en liten sprett som alltid kunne se målet, opp til toppen. De ga seg på vei mot dette gjennom lyng og bær.
På 80-tallet fantes ikke store hogstmaskiner som meiet ned skogen og etterlot seg suverene (hjul)spor. Var ikke alt bedre da? En klassisk tanke, men alt var ikke så flott allikevel. Pappa forteller at den ene av de to strømmastene som leder vår tur mot Snauåsen er 30år. Strømmastene er det eneste som ikke passer godt inn oppe på snauåsen, den hemmer litt av storleiken som omgir meg. Den hemmer noen øyeblikk men fremmer andre; til vinteren skal jeg ake ned på ski herfra. Det har nemlig blitt hogd under strømmastene, og det kommer til å bli en helt super alpinbakke til vinteren (tror jeg).
Fortid, levetid og Fremtid. Men ut må vi, ut til stillheten som gjør det mulige naturlig. Larmen inne hemmer sangen, fantasien og dypet i din sjel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar