Ein eksamenskladd

Først og fremst må jeg bare skrive dette ned: Jeg vet nærmere ingenting om eksamensoppgavene denne gangen. Det ble ingen oppgave om Platon, det ble tvisten mellom Decartes og Humes. Jeg sitter her 'naken' men det er det bare undertegnede og Gud som vet. Jeg sitter her og tenker at det er lenge siden siste brev. Det er nok ingen tegn på at jeg skal klare dette når jeg leste gjennom dagens tekst. Sitter i et auditorium og undertegnet med navnet mitt i en protokoll. Tenk her sitter jeg som er (så) glad i filosofi, men jeg kommer til å stryke.
Er det en handling som skjer i forbindelse med nødvendigheten. Går verden fremover fra denne dag? Blir vi stilt tilstrekkelig av grunnens prinsipp? Er det en seier å sitte her og bli minnet på hva hodet mitt, intellektet har hørt men ikke riktig kan skrive ned på eksamenspapirene. Tenker tilbake på tiden i Cabarete, filosofilesing under palme og i bassenget, solen og mitt første møte med en av heltene i boka ’Sofies Verden’ – Decartes. Hvilken storartet renessanse jeg følte å ta del i. Siden har jeg lest Spinoza mens jeg lå og var forkjøla. Schopenhauer leste jeg på trampolinen hjemme. Men Hume, naturalismens filosof har jeg ikke lest og han vektlegges hardt i dette studium. Moral er også noe som han hadde en bakgrunn for i sine beskrivelser. Hvorfor vekker ikke Hume min interesse? Gud er fraværende, men det vil nok mange si om Schopenhauer også – men jeg ble svært overrasket over å finne slik oppbyggelse i ett av de avsluttende kapitler (der). Det er ikke så mye som skal til før jeg svelger åte, men det er heller ikke gitt at de som har mulighet å røske i snøret vil få napp allikevel!
Hvilke tanker hadde Decartes/Hume om det bedrageriske usikre bevissthetsinnhold?
Finner du (gjennom å ta stilling til) et forankringspunkt for filosofi som ikke har dette preget?
Decartes gjør i sine meditasjoner en plutselig vending etter å ha vært kritisk til alt han kan sanse (gjennom kroppen) og videre gjennom tankene som på sett og vis springer ut fra (sjelen). Er livet virkelig det virkelige. De Lillos synger dette i sangen ’Grunn nok til å lykkelig dø’: og jeg følte livet var en drøm – for i drømmer går alt bra – og nå var alt genialt. Hvem påberoper seg retten til å hevde hva som er sannheten? Alle har en mening. Ikke ta sjansen på å bygge framtiden på usikre premisser. Bygg ditt hus på steingrunn, forkast byggeprosjektet nede ved stranden.
Det som utgjør innholdet i min bevissthet bygger på erfaringene. Jeg er ikke særlig flink til å forkaste det som viser bedrag (i mitt liv). Kanskje det kan være nyttige redskap. I sannhet har mine nederlag vært bedrageriske og livet var ingen drøm. Men bakenfor det speilet, denne drømmen, ligger det noe annet bak denne gåten og vår undring over livet? Det er i grunnlag av for eksempel Decartes’ undringer at Skriften taler til meg på ny, gjennom evangeliet som forkynnes av Jesus: Mitt kongedømme er ikke av denne verden. Gi det som Keiseren er verdt og til Gud det Gud virkelig er verdt. Det er fullt lovlig å undre seg over det sansbare og det sjelelige. Du kan stille kritiske spørsmål og stille til veggs hvem som hels. Men hvordan vil det være mulig å forkaste – nei å stille den helt korrekte starten på det hele… Hvis det vi tror er virkeligheten ikke er virkelig, men noe sansene våre føler (og tror) er noe vi kan stole på – er det da grunn til å forkaste den sansbare verden. Fordi alt vi kan sanse med vår egentlighet kan manipuleres.
Gi meg frie tøyler sa Satan  til Gud, så skal jeg bevise at din tjener Job vil vende deg ryggen, når han med sine sanser bevist vil merke at han ikke kan stole på sin tro til Gud. Og Job stilte seg selvfølgelig dette spørsmålet – hvorfor skjer alt dette med meg – han flerret sin kappe i sorg. Han skrek og ropte sin fortvilelse – han var forlatt og bare sjelen var igjen i en ødelagt menneskelig kropp. Jeg har blitt fortalt dette og jeg regner nettopp dette som noe av det mest sanne å vie sitt (mitt) liv til:
Gud ønsker seg ekte tilbedere.
Job er et slikt eksempel – når han gir sitt liv i Guds hender ved å si dette: jeg skjønner ingenting, Herren ga Herren tok, og jeg vil aldri forstå hvorfor noe av dette skjedde (til det er jeg for sammensatt). Jorden, det sanselige er det ikke jeg som råder over allikevel. Decartes lager seg et Gudsbevis som utfra hans meditasjon virker noe forhastet – uten dette preget av kritisk tenking om alt han kan sanse. Tro mangler  fornuft eller verdslig logikk.
Jeg kommer ikke til å skrive stort i eksamensbesvarelsen. Det er Hume sin feil eller Mivat, Friedman, Smart. Jeg orker ikke å gjette for mye og utfra min forrige besvarelse som ikke var god nok – vil denne ikke blitt bedre fra dette ståsted per dags dato.
Vi har en fri vilje og jeg skjønner litt på samme måte at på samme måte som jeg spesielt gjennom fjellbibelskolen – har vansker for å forholde meg på avstand fra Gud. Det kan virke brått og forhastet. Men jeg har blitt overbevist. Jeg syns det er så sterkt. Jeg kan godt foreta forsvarstaler og prøve å gjøre meg interessant for verden – i fjor ville jeg forandre verden, men først og fremst er det min indre verden og sjel som forandret seg.
Klokka er 12 – du skulle sett ho ene eksamensdama – hun rister litt på hodet hele tiden – det minner meg om vitsen min. Utenfor stod en gatesanger, men dessverre hadde jeg ikke mer enn 3kr. Fagansvarlig som kom for å svare på eventuelle spørsmål i ex.oppgavene minnet meg om Jostein Gaarder. Jeg har brukt rundt tre timer på å skrive dette. Institusjonen fikk ikke de skriftelige formuleringene de hadde håpet på. Jeg er bare ett menneske. Tenk nå er endelig en eksamenstid over i mitt liv, farvel UiO.
Verden mangler forskning om den ikke er fornøyd med å tro. Jeg tror på Skaperen. Jeg erkjenner meg som en like sammensatt skapning som andre mennesker. Jeg vil gjerne forkaste alt som menneske gjør og lager som ødelegger det skapte.