Jeg har virkelig godt aller tiders morgentur. Superlativene bare bobler som jojoer. Her sitter jeg ved en ovn som disse her hjemme har sprengfyrt, eller så bare føles det sånn. Jeg bare ville ut i skogen i dag, i ly av at påskeværet blir dårligere i neste uke. Går man tidlig tur, etter lav temperatur om natten, skal man ikke være sur selv om det er helt hvitt når man ser ut vinduet. Dritt var det første jeg tenkte – kanskje væromslaget kommer raskere enn metrologene har spådd. Men det var bare tåke, så etter en varm solbær-oppstiver og noen tv-nyheter, ut på tur aldri sur, med en stor jakke og bibelsekk på ryggen farer det i vei.
Det er tunge bakker opp til Nyklemyr og snøen var ikke like hard til å bære meg. Opp til Klemma hadde nabo-eli tråkket spor som holdt til spasering i tunge bakker. Det var på dette tidspunktet at tåka lettet og jeg slo meg ned å leste det første av tre kapitler i Ettårsbibelen. Gleden økte i takt som det gikk oppover og det endelig ble bruk for solbrillene. Jeg tenkte i mitt sinn at det ville være gøy å fare bortom Blodfjellveien og derfra gå rake veien på skrå opp og tilbake mot Seteråsen. Jeg har faktisk ikke vært mer enn en gang oppå de store steinene som ligger på åsens topp. Det gikk som en drøm og det var godt det lå i skyggeland for her brukte jeg opp mye krutt. Skaraen var perfekt å bar den 28år gamle kroppen min i galopp mot en topp. Å hvor godt det er å være i naturen inn, det gjør mye med sjelen min. Alt var perfekt der oppe på steinen, utsikten til fjellets massiv, kvit og fin. Det eneste jeg hørte var faktisk bare tråkkemaskinene i alpintanlegget som la siste hånd på alpintløype-verket.
Det var forutroligende at dagens bibeltekst var fra 5.Mosebok – og jeg las det siste kapittelet om at Moses gikk opp på Nebo-fjellet, der så han utover det lovende land, der døde han. Hehe her var jeg, rundt 4000år etterpå, i et av verdens rikeste land, men de fleste sover i tåkelandet, nederst i dalen. Jeg skrev løpende oppdateringer på sms til ho mor, og siden jeg bruker ordbok så ble det peter istedenfor seter. På peteråsen er min klippe, som din dag er slik vil også din styrke være. Kjære gode pappaen min, takk.
Seteråsen ligger ca. 400høydemeter over Plassen, og herfra er det mange veier ned. Jeg dro nedover i retning Varpet. Skaraen var perfekt over myrene og jeg tok deretter et valg om å prøve skogsveien ned til Øvre Dammyra. Her hadde det kjørt scooter og jeg var like ved å ta skiene av for å labbe litt nedover, ville det ikke gå for fort. Men til min begeistring gikk det godt, for det var plass nok til nedbremsninger her og der (å nødbremse på stålhard-scooter-skara er ikke å foretrekke). Der ute på Damtjern var det verste overstått, nå var det bare leik rett hjem. Minnene fram i fordums tid, kommer alltid i dette området. Det er ikke helt sant at jeg ikke hørte noe der jeg gikk, for bekkene gikk sin gang overalt, beskyttet av skara for min fot. Det var nesten forunderlig å høre såpass mye lyd og leven fra vann jeg ikke kunne se. Men sola gjør storverk ute nå, det er sikkert for når sola står høyt så smelter det masse.
Det var nok ikke rart at snøscooter sporene virket gamle for her i Damtjernene manglet det flere bruer og det var nødvendig med en bråbrems. Jeg hadde vært på tur ved selve varpet før og løypa helt fra Snauåsen og like ned til under strømnettet til den siste stormasta. Da var det bløtt, nå var det fast og fint og en lek nedover. Det er utrolig deilig å slippe å fare nedover på stålkonstruksjonene på den mer siviliserte veien. Tåka lå helt opp til langebakke, ja der var det et merkelig lys. Nede igjen på Plassen lå tåka så samla at det ikke var igjen noe sikt. Nå en time etter tilbakekomsten er tåka lettet og det er like fint her nu, som det var sist jeg så solen, og det skjer som sagt intet nytt under solen.
Men du og du. Det er jo også litt fristende å sitere Ibsen også (Mitt lavlandsliv har jeg levet ud; her opp på vidden er frihet og Gud, der nede famler de andre).
En god påske til de som ikke er på viddene allerede. Også til de som skal kose seg i solveggen (jeg foretrekker låveveggen og der summer fluene).
Velsignet påske og for fasten som snart er over. For høytid og jubelsang over frelseren som gjorde det for meg, ja han gjorde det for deg og meg. Hvor enn vi faller ned på kne om det er på jordens fjell eller nede i de dype daler. Han gjorde det for meg. Amen
Det er tunge bakker opp til Nyklemyr og snøen var ikke like hard til å bære meg. Opp til Klemma hadde nabo-eli tråkket spor som holdt til spasering i tunge bakker. Det var på dette tidspunktet at tåka lettet og jeg slo meg ned å leste det første av tre kapitler i Ettårsbibelen. Gleden økte i takt som det gikk oppover og det endelig ble bruk for solbrillene. Jeg tenkte i mitt sinn at det ville være gøy å fare bortom Blodfjellveien og derfra gå rake veien på skrå opp og tilbake mot Seteråsen. Jeg har faktisk ikke vært mer enn en gang oppå de store steinene som ligger på åsens topp. Det gikk som en drøm og det var godt det lå i skyggeland for her brukte jeg opp mye krutt. Skaraen var perfekt å bar den 28år gamle kroppen min i galopp mot en topp. Å hvor godt det er å være i naturen inn, det gjør mye med sjelen min. Alt var perfekt der oppe på steinen, utsikten til fjellets massiv, kvit og fin. Det eneste jeg hørte var faktisk bare tråkkemaskinene i alpintanlegget som la siste hånd på alpintløype-verket.
Det var forutroligende at dagens bibeltekst var fra 5.Mosebok – og jeg las det siste kapittelet om at Moses gikk opp på Nebo-fjellet, der så han utover det lovende land, der døde han. Hehe her var jeg, rundt 4000år etterpå, i et av verdens rikeste land, men de fleste sover i tåkelandet, nederst i dalen. Jeg skrev løpende oppdateringer på sms til ho mor, og siden jeg bruker ordbok så ble det peter istedenfor seter. På peteråsen er min klippe, som din dag er slik vil også din styrke være. Kjære gode pappaen min, takk.
Seteråsen ligger ca. 400høydemeter over Plassen, og herfra er det mange veier ned. Jeg dro nedover i retning Varpet. Skaraen var perfekt over myrene og jeg tok deretter et valg om å prøve skogsveien ned til Øvre Dammyra. Her hadde det kjørt scooter og jeg var like ved å ta skiene av for å labbe litt nedover, ville det ikke gå for fort. Men til min begeistring gikk det godt, for det var plass nok til nedbremsninger her og der (å nødbremse på stålhard-scooter-skara er ikke å foretrekke). Der ute på Damtjern var det verste overstått, nå var det bare leik rett hjem. Minnene fram i fordums tid, kommer alltid i dette området. Det er ikke helt sant at jeg ikke hørte noe der jeg gikk, for bekkene gikk sin gang overalt, beskyttet av skara for min fot. Det var nesten forunderlig å høre såpass mye lyd og leven fra vann jeg ikke kunne se. Men sola gjør storverk ute nå, det er sikkert for når sola står høyt så smelter det masse.
Det var nok ikke rart at snøscooter sporene virket gamle for her i Damtjernene manglet det flere bruer og det var nødvendig med en bråbrems. Jeg hadde vært på tur ved selve varpet før og løypa helt fra Snauåsen og like ned til under strømnettet til den siste stormasta. Da var det bløtt, nå var det fast og fint og en lek nedover. Det er utrolig deilig å slippe å fare nedover på stålkonstruksjonene på den mer siviliserte veien. Tåka lå helt opp til langebakke, ja der var det et merkelig lys. Nede igjen på Plassen lå tåka så samla at det ikke var igjen noe sikt. Nå en time etter tilbakekomsten er tåka lettet og det er like fint her nu, som det var sist jeg så solen, og det skjer som sagt intet nytt under solen.
Men du og du. Det er jo også litt fristende å sitere Ibsen også (Mitt lavlandsliv har jeg levet ud; her opp på vidden er frihet og Gud, der nede famler de andre).
En god påske til de som ikke er på viddene allerede. Også til de som skal kose seg i solveggen (jeg foretrekker låveveggen og der summer fluene).
Velsignet påske og for fasten som snart er over. For høytid og jubelsang over frelseren som gjorde det for meg, ja han gjorde det for deg og meg. Hvor enn vi faller ned på kne om det er på jordens fjell eller nede i de dype daler. Han gjorde det for meg. Amen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar