Winter escaping part 3

Var dette dagen?
Jeg har glemt å si at kalven virket så lys sammen med de andre kalvene. Ute i naturen så hun grå ut.
Vi tok med oss en av de andre kalvene denne dagen og bandt den fast der sauene spiste rundball. Så speidet vi etter rømlingskalven. Nå ville vi at kalvene skulle få kontakt. Men akk igjen ble vinklene feil når jeg så kalven og dette førte til at hun sprang feil vei for endte gang. Og for endte gang ble vi lurt i forsøket på å avskjære flukten. Flukten vekk fra menneskene som stadig plager meg. Sporene fører videre fra Trangakrysset og jeg melder pass i det forfølgerne fortsetter. Det trengs ikke tre mann for å forfølge kalven. Jeg ender opp hos megselv og husker ikke hva jeg gjør men at telefonen ringer etter nesten to timer: nå er vi snart hos deg og gått over stokk og over stein over Brattåsen.

Det er altfor mye energi igjen i den lille kroppen som forsvinner fra oss i Støaåsen. Sporet begynner for alvor å bli vanskelig å følge vider pga snøsmelting og alle haresporene i dette området. Men det er ikke langt unna Plassen og derfor tar vi ammekua ut og binder henne utenfor fjøset i håp om å vekke noen minner, om å vende hjem. Hun rauter godt når jeg går og fortsetter sporingen alene mens de andre tar seg en hvil. Telefonen piper og melding om kalv ved ferista. Det overrasker meg fordi det er en hogstmaskin som lager mye bråk i det område men jeg går for å sjekke. Det var falsk alarm skjønner jeg - for kalven var ikke blitt sett nå, men for noen timer siden, altså akkurat da det løp til skogs for oss. Hm ville jeg nå finne igjen sporet nede på Støåsen?

Hva gjør fem dager med sporingsinstinktet? Jeg fant det igjen og låste igjen hodet for mye annet. Granskende med bøyd hodet gikk jeg rundt. Indianeren som ikke enser annet en sporet. Gransker og nikker gjenkjennende når fotavtrykkene også lar seg merke på en liten grusvei. Jeg ser opp og der, endelig ser jeg kalven til venstre, men hvem har jeg på min høyre kant: en grendenabo med hund i bånd.  Han blir med i sporingslaget for kalven forsvinner selvsagt på nytt. Blir hun ikke sliten? Rart å ha noen å snakke med igjen. Ikke så mye annet videre enn at sporet forsvant flere ganger og bare indianerblikket førte oss videre. Førte oss tilbake til utgangspunktet faktisk. Til saueteltet der hvor lokkemat-kalv fortsatt sto og så spørrende på meg. Nå var vi på feil side av gjerdet, men her kunne det være en god mulighet for å fange… der står hun! Jeg ser henne halvveisgjemt. Nå har jeg henne akkurat der og vi skal styre spillet nå. Eieren kommer med flere folk, to plasseres i bakhånd så ingen ny tur til Tranga skal skje. To står på jordet nedenunder stedet kalven står og jeg går rundt en omvei for ikke å bli sett og for å snu kalven tilbake til dette jordet som er inngjerdet. Ett øyeblikk når kalven og jeg får kontakt igjen virker det som alt på nytt igjen skal gå på tverke og jeg springer i retrett. Men nede på jordet ser jeg mennesker springe og rope. Yes, kanskje vi kan lykkes likevel. Nede på jordet ser jeg kalven stopper opp(e) ved saueteltet. Menneskene fortsetter å springe og jeg slenger meg over gjerdet. Kalven går inn i teltet , men det er en ulempe her for det går an å gå ut igjen på andre siden. På den andre siden syns sauene at dette er litt skummelt, kanskje vi burde søke ly i teltet vårt, Dette skjer ganske samtidig og fører til at kalven kommer ut igjen på den siden den gikk inn. Men der står Bjørn like ved og panikken spiller kalven ett avgjørende feilskjær. Den springer som blind rett inn i netting-gjerdet og setter seg noe fast.  Ett fantastisk syn etter fem dager, endelig litt flaks, endelig er jakten over og vi tar tak i hvert vårt bein, finner halsbånd og tau. Jeg ser opp mot fjellet og der har det begynt å snø igjen. Du skal hete Winter, det er ingen tvil om det.

Hva hadde innslaget av vinter å si? Ville det vært lettere uten? Ville Winter blitt mindre vill og skjønt hvor hun rømte ifra. Hun kretset jo rundt Plassen de tre første dagene, men jeg kunne ikke ta ut lokkedyr da det snødde som mest.

Det var godt for Winter å bli forent med mindre ville kalver igjen. Spise surfôr og drikke melk. Ikke tenke så mye på segselv. Nå ser jeg at hun ikke er den største i flokken lenger, fem dager setter sine spor. En liten evighet.
Det koster å bli fanget.
Men inni oss lød det halleluja.

Slik endte altså årets påskekrim godt. Vinter kommer Winter går