Winter escaping

Denne historien kunne vært skrevet før den nådde sin ende.

Denne historien starter med at jeg ønsker å slappe litt av. Jeg får et fint tilbud om å bli med på tur i skogen. Men jeg avslår for jeg har jo nettopp kommet tilbake fra fjøset og gått to-tre-kilometer. Det er ved nettopp denne kvilen at alt settes i gang. En dør brytes opp av tre rømlinger. Alltid freidig når du går, men akk hvor ¤%&%&%/& når telefonen slår og budskap om kalver på rømmen.

Vel - det ble en frustrerende dag med lite hvile men kamp med å fange og finne kalvene. Dog forsvinner den eldste kalven i kavet. Ikke før på ettermiddagen dukker den opp, men friheten er en farlig ting å få i ufrivillig gave på en dag full av vår og varme. Den forsvinner og det første letelaget  dannes uten resultat. Neste dag er helligdag og jeg plasserer en av rømlingene i bånd ute i skogen, det er ikke godt å være alene? Dagen går mot ende og jeg tenker at ”det kommer (også) en dag i morgen, du må tro og håpe at i morgen blir det sol”. Men telefonen ringer og det andre letelaget kommer seg på beina, ser kalven men får intet gjort. Det eneste vi oppnår er at gamlemor snubler og nesten knekker armen.

Lignelsen om den bortkomne sauen

Det er denne dagen jeg skulle ha skrevet ned i detalj.  Det er denne dagen naturen gjør alle som har skiftet om til sommerdekk et puss og alle fuglene vi hørte i skogen fulle av traller (noen søker ly i fjøsdøra). Vinteren har kommet på ny og mener alvor denne dagen. Hva med kalven? Var det dette den skulle bruke friheten på? Vi finner kalven etter ett lett søk, men den er bare redd for oss. Fra nå av kan vi ikke snakke om letelag men om å følge ett spor. Dette er snøens gave og forbannelse. Vi lures trill rundt av en bortkommen kalv som forflytter seg og manøvrerer seg mye bedre i skogen enn oss.  Påskeharen(e) lager også spor og snøen fra trærne begynner å falle. Forfølgerne mister sporet og går hjem (med halen mellom beina) for å varme seg ved peisen. Så går jeg til fjøset og det blir kveld og jeg går ikke til ro men tar vinterdressen på. Egentlig tenkte jeg bare å titte i nær-området der vi først så den bortkomne (hun er jo like ved gården men dog så fjern). Hun er på nesten den samme plassen, skvetter sin vei og jeg følger sporet, klokken er 21.

Denne kvelden kan jeg minnes lenge. Kalven har en forfølger. Leteren tenker på gjeteren som mangler denne ene. Det snør som aldri før. Jeg har kledd med riktig fra topp til tå for en vinternatt. Kalven søker bilveien men kan ikke gjemme bort sporene. Hun tar veien mot Tranga og jeg bare går. En sms piper i lomma: hvor er du? Har det gått en halvtime alt! Hm ikke var det mye batteri igjen på mobilen og tauet jeg har gått med så lenge har jeg glemt. Ved Tranga-krysset er ikke veien brøytet opp lenger og du kan jo gjette hvor sporene tar veien? Jeg går videre.

Nå går jeg i kalvens spor på veien mot Varpet (en flott bilvei oppover skogåsen). Skoene kommer til sin rett. Hodelykta sitter klar på panna. Jeg går i sporene til kalven for å spare energi. Kan dette virkelig skje så sent en april-dag? Lauvtrærne står forfjamset og har begynt å skyter grønne skudd. Jeg ser ingen kalv, bare sporene som lydig følger veien mens snø-høyden øker for hvert skritt opp. VI ender på Varpet, kalven og jeg. Like før piper det på nytt i lomma; skal vi hente deg? Ingen bil kan kjøre i 20cm nysnø. Det hadde vært fint med ski men skiskoene mine har gått helt opp i limingen. Jeg er glad for at jeg er helt tørr. Det er stille. Bare snøfall mot monstermastene og elektronene som gir strøm til de som har vett i knollen en april-dag og ikke vandrer ute men sitter inne i sine hus.

På Varpet ser jeg endelig kalven for første gang på nesten en time. Hva tenker hun der hun springer litt rundt på den åpne plassen og før hun ser meg? Hun løper inn på traktorvei mot de opptinte myrene. Jeg ser henne på nytt fordi hun har snudd etter en liten stund der veien blir dårlig. Nå for jeg bruk for hodelykta, nå havner vi rett i granskogen bokstavelig talt og over en bekk. Jeg finner ett høvelig sted å passere, jeg vil ikke bli våt nå. Indianerne hadde ingen hodelykt. Hvor skal dette ende? Blir hun ikke sliten? Tenk om kalven kunne forstå at jeg ikke vil henne noe ondt.  Ja, tenk!

Bildet av den gode gjeteren som leter etter sauen. Eller hva med; leteren som skremmer kalven til grensen av skogens grense? Jeg vet noe som kalven ikke vet: jeg vet hvor vi skal. Eller vet jeg det? Er vi ikke alle sauer som av fri vilje har gått oss vill. Er den bortkomne sauen glad for å bli funnet egentlig. Min bortkomne må fanges, men ikke her inne i granskauen. Uff enda en bekk å forsere, og se der, er ikke det elg eller sporene til et stort dyr? Nei det er menneskespor, hallo er det noen her. Her kan jeg bli lurt for kalven har fulgt disse sporene enten til venstre eller høyre. Jeg går mot høyre og undrer meg på hvilken idiot som er ute og går på dette tidspunktet av historien. Svaret er i enden av det store sporet – megselv – og kalvesporet tar slutt. Kalven er på rett vei, den har gått i ring og kort fortalt ruslet samme vei ned som vi har gått opp. Jeg er glad og ringer hjem, nå kommer jeg hjem.

Kalven går ikke til oss, den finner et litt annet sted der sporene slutter: hos en sauebonde. Jeg avslutter min sporing, her er det sauespor og klokka er 23, men det er også mat til sauene. Her er det fint for kalven å stoppe opp. Jeg går hjem og spiser en hel boks fersken og kesam.

Hva som skjedde neste dag skal jeg fortelle om i morgen