Ikke så mye dyr å tenke på
Mer skiturer og anslagsvis mer snø
En ting er sikkert – påsken deles i to.
Skituren er ikke så viktig for meg lenger. Jeg husker en påske jeg hadde gledet meg sykt til å gå på ski sammen med slektninger og så ble det bare regn og inne-tid. Ja, mye forventninger kan være vondt for sjelen. Slikt kan også forekomme når man feirer barndommers jul.
Tradisjoner bygges og rives. En stund var eneste tradisjon at det ikke var noe tradisjon. Nå er det familien i fokus første del og kirke-musikken deretter. Jeg fikk strålende vær sammen med onkelunger og de herjet ute. Det ble stille når de dro og været skiftet. Skjærtorsdag var enkel og i taize-ånd. Langfredag var lidelseshistorien og utrolig godt oppmøte av koret. Vi deltok ikke like sterkt i dag påskedagen men vi var mer sammen om å dele håpet: at jesus lever, høres fra de første vennene som husket det de hadde blitt fortalt så mange ganger men ikke forstått.
Jeg liker tradisjonen vi bygger i heim-kirken om påsken mer og mer. Men jeg kan heller ikke unnvære de gangene man fikk være med på noe aldeles nytt. Taize-påsken, frihetspåsken(e), de lengre skiturene og de nære, Hengsen og påske-leir. Nattverdsbordet vi delte konkret i fjor var også ett brudd med en tradisjon som hadde utspilt sin rolle.
Husk på at me en morgonstund kan glida inn ein våg me ikkje har visst om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar