Bursdagsgave til megselv dette året: tre uker sammen med fire cistercienser munker

Formål: Stillhet, egentid, 7 daglige tidebønner, ora etla bora = be og arbeide.

Det var og ble en riktig fin tid som ble avbrutt av coronakrisen. Familien ville at jeg skulle komme hjem og dette er jo en tid for å stå sammen nå. anyway

Jeg gikk altså i kloster for å leve og smake på dette annerledes livet. Det er noe med rytmen og samholdet som har tiltrekningskraft på meg. I dag er det akkurat en uke siden jeg forlot gutta og sangen. Jeg savner stemmene deres.

Hvor kommer inspirasjonen til klosterlivet?

• Artikkel om Thomas Merton 2007
• Påsketuren til Taize i 2011
• Vipassana meditasjon (to uker)
• Pilegrimsturen i Valdres 2012 (en uke)
• Radio-reportasje om munkeøya Athos 2018
• Lesesirkelen Christine Lavransdatter 2018-19
• Andre relaterte podkaster om cistercienser
• Tre-dagers besøk i Munkeby Mariakloster 2019
• Radioleseklubb om Familien Karamasov 2019 – til dagsdato
• Narsiss og Gullmunn – boktips ferdig utlest før jul

Inspirasjonen har altså skutt fart de siste to årene og grublingen om det å bli munk kan ha noe for seg. Jeg har jo noen interesser som jeg også deler med munkeorden: jeg liker å synge og drive med landbruk. Jeg liker også å lese. Ora etla bora. Jeg har allerede besøkt et kloster og smakt på litt på det ifjor. Nå fikk jeg anledning til å komme tilbake som gjest i tre uker (men det ble altså bare 10dager).

Er det et problem at jeg er lutheraner – de er jo katolikker?
Jeg har vært på en økumenisk vei i mitt trosliv siden jeg gikk på Fjellbibelskolen i 2007. Dog har jeg for det meste bare lest OM og ikke blitt kjent med noen som er katolske. Jeg har aldri vært med på en katolsk messe på norsk noen gang før. Nå er jeg 10 messer rikere (for munkene har nattverd hver dag). Ja jeg føler i hvert fall at jeg har lært svært mye om min kristne storebror, ved bare å være tilstede i deres tidebønner. Jeg er jo kirkevant i DnK og gjennom mine år i sangkoret har jeg blitt såpass ”miljøskadet” at jeg noen ganger foretrekker å synge på latin – hvem skulle trodde det for ti år siden da jeg begynte å synge ”neimen om eg ville”. Kyrie – Gloria – Sanctus - Agnus Dei. Ja til og med Credo har jeg vært gjennom på latin (i en konsert vel og merke). Nesten alt av liturgi kan jo synges om du er katolikk eller protestant. Og min underlige observasjon var at det eneste munkene ikke sang (Fadervåret og Trosbekjennelsen)  - men det pleier jeg å gjøre i min kirke (vi utfyller hverandre).

Antifoner

Denne vekselsangen har jeg blitt litt kjent med da Sole Gjestegård hadde en kommunitet (2018-19). Jeg må bare si at det er skjønt å kunne få synge (og lovsynge) så mye som munkene gjør syv ganger om dagen. Antifonene er sang-limet. Det hele starter 0415 – det er tidlig og da synger vi ikke like mye, men vi leser mer og på den måten våknet jeg til liv. Tidebønnene gir rytme og styrke (vi synger om å stå opp, møte dagen, ære treenigheten masse, vipps nærmer kvelden seg). Jeg hører ekkoet fra Marias lovsang ”store ting har han gjort mot meg” og (Salve Regina – den er virkelig vakker) rundt kl 20 – da er det slutt. Akk mye mer kunne vært sagt, men det for holde med at jeg savner stemmene deres.

Gjorde jeg noen oppdagelser?

Ja – det viste seg at jeg hadde tatt med meg eksplosivt lesestoff. Først returnerte jeg til Merton som virkelig ga meg en overraskelse av forelskelse på sine eldre dager. Jeg las om to fiktive personer fra ”Brødrene Karamasov”: Sosima og Aljosha – hundre sider - to store kapitler som var mettet av bibelstoff og verdenslitteratur - mektig lesestoff for en munke-spire som meg. Og samme dag eksploderer 12mars og kaster meg liksom ut av kloster og hjem. På toget hjemover var alt så underlig – har jeg kommet til rett klode? Det føles som alle har opprettet og gått i dekning i sine egne klostre/hjem. Larmen har stilnet og forbruket stuper… men jorden kaller på bonden i meg.

To ting er fortsatt likt

Under munkeberget arbeidet jeg med å rydde en hage i skogen. Det er tilnærmet likt det jeg har gjort i vinter rundt huset til foreldrene mine. Skog må vike for frukttrær og neste uke skal jeg felle de siste to store grantrær. Den andre tingen som er likt var at jeg aldri spiste sammen med munkene, jeg hentet middag hos den og bare den i en kurv over tunet til gjestehuset som lille Rødhette. Denne uka har jeg vært i karantene og ikke spiste sammen med foreldrene mine, men mor setter ut mat til meg på samme måte som munkene.

Avslutning? Aner ikke. Vi er skyld i alt og må elske alt.
Fastetiden kan bli lang i år

Vanskelig å tro på Gud

 – Det er tankevekkende at halvparten av folk som sier de ikke «tror» på Gud, likevel vil ha en gravferd med ­Fadervår og Herrens velsignelse. Jeg tror det ­uttrykker noe mer enn «en dose Gud» sånn for sikkerhets skyld. Jeg tror vi har gjort det for vanskelig for kirkens medlemmer å tro på sin egen tro. VL

Den siste tiden har jeg deltatt i tre ganske forskjellige gravferder. Når skal man få alt på stell? Hvordan er det å gi slipp. Hvor havner man? Hvor lenge skal man prøve å leve på andres vegne.

Døden er merkelige greier å oppleve hvordan det påvirker de pårørende. Hva de deler av minner liv og dødsårsak. Hva vi allerede vet og ikke vet.

Spoiler fra forbrytelse og straff.  Raskolnikov er sekunder fra å ta sitt eget liv men blir forstyrret av en annen som gjør akkurat det han hadde tenkt på. Vi forstyrres hele tiden selv i livet. Av liv og død. Av det som tas fra oss men også av det som gives.

At noe så irrasjonell som å tro på enten liv eller død for seg selv etter sin fysiske død. Hvorfor skal vi ikke ta det på alvor?

Tilbakeblikk over … med fornyet innsekt

Denne uka setter ikke sjela i veldig flyt med nattefrost og forkjølelse i slekta.

Jeg startet en dag som onkel med å fyre opp familiens stereo anlegg. Det er fryktelig lenge siden. Jeg må bare konkludere; alt for lenge siden. Hva har skjedd siden 90-tallet? Joda jeg har blitt eldre og du trenger ikke å spille musikk høyt lenger for du bærer den med deg så enkelt og tilgjengelig at, ja hva skal du med disse cdene og dette musikk-anlegget. 00-tallet var tiåret for hjemmebrenning av cder. 10-tallet har vært et tiår hvor onkelunger har vokst opp. Når skal du få tid til å lytte høyt da?

Tenk så deilig det hadde vært å starte flere av dagene med å fyre opp anlegget for å vekke familien? Jeg har hørt om igjen morgenmelodien på spotify senere samme dag og det smakte ikke bra. Jeg trenger å fylle mitt eget rom med lyd, nå eier jeg jo mitt eget hus.

Savn – jeg savner deg

Missing – Everything but he girl. Jeg hørte plutselig denne sangen om igjen etter 20år. Denne gangen skjønte jeg til og med hvordan refrenget lød også. Sangen er jo fantastisk men den trengte en ny miks for å bli et fenomen midt i ’95. Nå skal jeg skrive opp hva jeg hørte.
and I miss u like the day is mister raider.
Har du ledd ferdig? Ja det er innmari morsomt. Men det også trist og tenke på hva jeg glipp av på 90-tallet. Engelsk hatet jeg som pesten, det var det aller verste og som å gå på stram line ved høyt lesing i ungdomsklassen. Ja det er trist at jeg gikk glipp av hva de egentlig sang – like the dessert miss the rain. Men jeg fikk jo mye ut av sangen allikevel og jeg husker musikk-videoen. Jeg tror jeg forstod at det var noe jeg ikke forstod med den sangen på den tiden. Min versjon gir jo ikke forsterket mening til hva det vil si å savne noen. I miss you – og så et eller annet abrakadabra. Det var MYE jeg savnet i 95. Kanskje minst like mye jeg ikke forstod noen ting av på et språk som var ufattbart og utilgjengelig for meg (og som jeg ikke ville lære meg skikkelig godt også). Jeg syns synd på den gutten. Kulturelt var det eneste jeg hadde peiling på vg-lista topp 20. Og så kunne jeg altså ikke forstå alt de sang om heller. Men takknemlig er jeg at det fantes kunst i musikk og tegneserier på 90-tallet. Jeg var på jakt etter noe jeg kunne like etter ungdomskolen. Raider of the lost ark?

Hvilken farge har Gud for deg?

Hva mening har et slikt spørsmål? Jo det er utrolig godt stilt spørsmål om man kjemper med å forstå hvem man selv er. Gud er lys og vi ser verden gjennom et speil eller prisme, slik at vi ser forskjellige farger og tiltrekkes av noe forskjellig.

Et stille sted uten begjær. Når har jeg noen gang opplevd det? Jeg er enig med Kjell Nyhus. Det stedet har noe virkelig hellig over seg. Her er ikke mann eller kvinne, jøde eller greker… En gang har jeg hatt en følelse av at jeg var inne i et slikt rom uten begjær, og kanskje var gud til stede, jeg var i allefall tilstede. Kanskje hadde Gud en farge, meningen er nok ikke å forstå eller rive fra hverandre slikt eller hint, for å finne ut hva det er. Let it be. Ingen kan dypest sett heller forstå. Tornebusken som brant. Sitteplassen under et tre. Drømmereise til den syvende himmel. Gud er lys. Når lyset brytes ser og opplever vi forskjellig.

Salongen

Gjestene i radioprogrammet ser lyset på forskjellige måter. Det jeg har likt kanskje best i de siste podkastene i mai har vært all latteren. Hva er latter? Skal tro om det er en slags kunst. Dere har belyst kunsten og behovet for den på utrolige måter den siste tiden. Oppsøk kunst  når du blir skilt, noen som ikke kjenner deg i det hele tatt men som kanskje har etterlatt seg noe som du virkelig kan trenge å se eller høre. Alt blir subjektivt og derfor fins det kanskje ikke noe objektivt å speile seg mot. Men lyset eier alle fargene. Ut å stjæle hester gav meg ingenting da jeg leste den. Jeg var full av andre inntrykk. Den kunne nok passet bedre inn i det som er noe av gjennomgangsbegeret nå: husk å prat sammen så du ikke ender opp som Kristin Lavransdatter. Det er jo også et før og etter man har fått barn (eller å følge dem på reisen man er onkel til feks).

Latter er også en nådegave. Og altså å finne rett musikk å starte dagen med. Legg på et lag med kommentator-venner som prater og prater og plutselig dukker noe gammelt opp som du nå har kunnskap til å bedre forstå. Og så passer det utmerket å kunne bare legge seg ned for formiddagslur for eksempel akkurat nå

Radio-tanke

Spesiell fly reise

Blandet drops

Det er og blir vanskeligere og vanskelig å skrive noe til bloggen.

For mange er sommerferien over i dag. Jeg kjenner også på en klump over dager som er over. Først var det fotball-vm denne sommeren. Jeg har aldri sett så lite fotball noen gang og grunnen var at jeg var på setra helt til kvartfinalene begynte. Det var en fin tid og man gikk og undret seg hvem som hvordan det ville gå og når finalen var over så tenker man; hva nå. Spenningen avsluttet og hvordan møte morgendagen når man bare har minner igjen og ingen flere kamper å se frem til.

Jeg delte vm-finalen med seks franskmenn i huset mitt som har operativt kjøkken og bad nå. Det var en fin kveld og vi var halvveis i vår tid sammen etter en heidundrende uke i arbeid sammen. Uke nr to som startet etter finalen var ikke like spennende, men det var de to beste ukene jeg hadde denne sommeren. Så mye vi fikk gjort og opplevd sammen. Huset mitt yret av liv.

Fjellet kommer man heller ikke bort fra. De tre første ukene som avløser på Østensetran åpnet jeg ellers to stier. Jeg var pilegrim for en dag og gikk til festival på Bøsetra. Det er rart å bytte takt når du går opp for å være eller ned for å gjøre noe annet. Jeg hadde også et opphold til på fem dager som startet med masse livgivende vann fra himmelen og en kalv som kom til verden og en kvigemor som var litt vanskelig å bli venn med. Fjellet var en indikator på at det har vært for varmt. Fjellets gull er det over og ut med. Monsens turfølge på tv er også over, så hva nå? En rytme er over eller noe å falle tilbake på når dagen har vært for varm så kan man følge fjell-bildene på tv. Det minner meg om exodus eller Moses som gikk i front gjennom ørkenen.  Man kan nok lære mye lederskap og folk liker en leder som Monsen.

Men hva nå? Dette spørsmålet tygde jeg ikke på før uti september i fjor. Alt er en måned tidligere enn i fjor. Det som er usikkert og som tørken har gjort, det er spørsmålet. Høsten er full av framtidig usikkerhet.

40 dager

Nå har det gått nær 40 dager og 40 netter siden forrige rotbløte
Takk for regn og at all veden endelig er under tak,
Vi har noen gode hjelpere halve juni-måned, les dere blogg
Det skrives for lite om dagen inn på blogg

På snaue fire dager

Jeg har nå neste lest ut hellemyrsfolket. På snaue fire dager.

Just nu hadde jeg lyst til å få hørt ut slutten men da jeg satte meg ned etter endt fjøsjobb og vandring var jeg ikke fokusert lenger. Jeg måtte høre om igjen tre ganger en scene, ene og alene fordi jeg fiklet med telefonen og skulle multitaske. Hvorfor for jeg så møkke mye mer med meg når jeg er i fjøset?

Bokstaver slår i hjel om de skal konkurrere om oppmerksomhet. Intet snakk i omkring fjøsvandringen. Dette er jeg litt forbauset over at jeg nå nesten har slukt 32 timer på fire dager.

Det er trist med hovedpersonene og at det ikke er råd med å skrive stort av inntrykk som legger seg igjen etter dette. Men en ting er sikkert, ikke ødelegg vennskap og nettverk ved å lyve.

Det som går galt kan forklares men hva så når man er midt i det i nåtiden?

Fjøsets ABC - høst

Ja så begynner jeg å prate musikk igjen.
Spillelisten som gikk sin seiersgang om våren er nullet ut.
På setra gikk det ikke an å spille musikk under selve melkingen, siden vakummaskinen var i samme rom som meg og kuene. Det er noen sanger som gikk sin seiersgang på øret mens jeg gikk på leit etter multer.
Men nå er det høst og jeg retter oppmerksomheten mot dette her:

Denne saken hørte jeg første gang i en kirke som var stor og mektig på utsiden. Attraksjonen var å kunne ta en heis til topps i tårnet og få utsikt over Riga. Men inne i kirkerommet var det nesten ingenting å hvile øynene på, og jeg tenkte på at denne kirka er fortsatt ribbet for noe under sovjet-tiden.
Når jeg kom ned fra heisen la jeg merke til musikk og lurte på hva det var. Det låt ikke spesielt kjent, det var svært enkelt, det innbød til hvile. Og jeg var sliten av å være akkurat da. Jeg fant kirkebenken og ble sittende. Jeg satte meg ned for å hvile veldig konkret.

Igår hørte jeg på lydbok og en fin passasje. En voksen gårdbruker som sliter seg gjennom livet tenker den tanken som på sett og vis setter ham fri. Ikke fra gjelden på gård og grunn - for den er han faktisk kvitt. Han finner hvile for valg andre gjorde for ham og som etterlot et savn. Vi kan ha så mange slags planer.

I kveld var det en fryd å melke kuene. Vi hadde roen, vi hadde musikken og jeg følte meg god. Ingen klaget eller gjorde noe unødig. Med ingen må jeg også inkludere meg-selv. Det er tusen grunner til aldri å bli fornøyd. U-fornøydhet over fra bagateller til det mer alvorlige.
Feks: jeg liker langt nær musikk hele tiden, følelsene er omskiftelige, aldri helt de samme - hvorfor har jeg det ikke slik det var første gangen.

Kanskje er jeg trøtt og ikke mottagelig.
Hva er meningen at jeg skal innse. Hva er det andre har innsett?
Hvorfor kom det ingen lyder fra kuene, ingen klager bare gomling,
Hører de det jeg hører
Vi gjør det samme dag ut og dag inn, men vi forandres med jorden.



Nå blir dette fort for mye snakk kirkenes forskjellige utsende i  noen betraktninger gjort på kor-tur

15.10.2017 00:01

om seterliv

om seterliv. ett godt liv sammen med mange forskjellige dyr. fem faste kuer som jeg bruker tre timer på hver dag. eller har jeg brukt tid på å vedlikeholde stier som var nedgrodd. ved er noe vi alltid trenger å bruker vi det ikke opp denne sommeren som kommer sommer igjen neste år. nå har vi spesielt god dessert multer og fløte ferske hver dag. dessert betyr ørken på engelsk og vi befinner oss litt på et øde sted der agregat og sola gir oss energien som skal til i vår jobb her oppe. en internett boks har også stått på når vi har strøm men den skal vi faste fra neste uke. vi savner mest sola. regnbuen har dukket opp mange ganger. trivelig besøk spesielt av min nevø som var her en uke. da skinte solen i dobbel forstand 100timer har gatt i fjoeset

to bilder men hva sier vel det

Hilsen morgenfuglen

tatt med en dags mellomrom

TA IMOT dagen (blant annet:-)

#KORSVEI2017

Winter escaping part 3

Var dette dagen?
Jeg har glemt å si at kalven virket så lys sammen med de andre kalvene. Ute i naturen så hun grå ut.
Vi tok med oss en av de andre kalvene denne dagen og bandt den fast der sauene spiste rundball. Så speidet vi etter rømlingskalven. Nå ville vi at kalvene skulle få kontakt. Men akk igjen ble vinklene feil når jeg så kalven og dette førte til at hun sprang feil vei for endte gang. Og for endte gang ble vi lurt i forsøket på å avskjære flukten. Flukten vekk fra menneskene som stadig plager meg. Sporene fører videre fra Trangakrysset og jeg melder pass i det forfølgerne fortsetter. Det trengs ikke tre mann for å forfølge kalven. Jeg ender opp hos megselv og husker ikke hva jeg gjør men at telefonen ringer etter nesten to timer: nå er vi snart hos deg og gått over stokk og over stein over Brattåsen.

Det er altfor mye energi igjen i den lille kroppen som forsvinner fra oss i Støaåsen. Sporet begynner for alvor å bli vanskelig å følge vider pga snøsmelting og alle haresporene i dette området. Men det er ikke langt unna Plassen og derfor tar vi ammekua ut og binder henne utenfor fjøset i håp om å vekke noen minner, om å vende hjem. Hun rauter godt når jeg går og fortsetter sporingen alene mens de andre tar seg en hvil. Telefonen piper og melding om kalv ved ferista. Det overrasker meg fordi det er en hogstmaskin som lager mye bråk i det område men jeg går for å sjekke. Det var falsk alarm skjønner jeg - for kalven var ikke blitt sett nå, men for noen timer siden, altså akkurat da det løp til skogs for oss. Hm ville jeg nå finne igjen sporet nede på Støåsen?

Hva gjør fem dager med sporingsinstinktet? Jeg fant det igjen og låste igjen hodet for mye annet. Granskende med bøyd hodet gikk jeg rundt. Indianeren som ikke enser annet en sporet. Gransker og nikker gjenkjennende når fotavtrykkene også lar seg merke på en liten grusvei. Jeg ser opp og der, endelig ser jeg kalven til venstre, men hvem har jeg på min høyre kant: en grendenabo med hund i bånd.  Han blir med i sporingslaget for kalven forsvinner selvsagt på nytt. Blir hun ikke sliten? Rart å ha noen å snakke med igjen. Ikke så mye annet videre enn at sporet forsvant flere ganger og bare indianerblikket førte oss videre. Førte oss tilbake til utgangspunktet faktisk. Til saueteltet der hvor lokkemat-kalv fortsatt sto og så spørrende på meg. Nå var vi på feil side av gjerdet, men her kunne det være en god mulighet for å fange… der står hun! Jeg ser henne halvveisgjemt. Nå har jeg henne akkurat der og vi skal styre spillet nå. Eieren kommer med flere folk, to plasseres i bakhånd så ingen ny tur til Tranga skal skje. To står på jordet nedenunder stedet kalven står og jeg går rundt en omvei for ikke å bli sett og for å snu kalven tilbake til dette jordet som er inngjerdet. Ett øyeblikk når kalven og jeg får kontakt igjen virker det som alt på nytt igjen skal gå på tverke og jeg springer i retrett. Men nede på jordet ser jeg mennesker springe og rope. Yes, kanskje vi kan lykkes likevel. Nede på jordet ser jeg kalven stopper opp(e) ved saueteltet. Menneskene fortsetter å springe og jeg slenger meg over gjerdet. Kalven går inn i teltet , men det er en ulempe her for det går an å gå ut igjen på andre siden. På den andre siden syns sauene at dette er litt skummelt, kanskje vi burde søke ly i teltet vårt, Dette skjer ganske samtidig og fører til at kalven kommer ut igjen på den siden den gikk inn. Men der står Bjørn like ved og panikken spiller kalven ett avgjørende feilskjær. Den springer som blind rett inn i netting-gjerdet og setter seg noe fast.  Ett fantastisk syn etter fem dager, endelig litt flaks, endelig er jakten over og vi tar tak i hvert vårt bein, finner halsbånd og tau. Jeg ser opp mot fjellet og der har det begynt å snø igjen. Du skal hete Winter, det er ingen tvil om det.

Hva hadde innslaget av vinter å si? Ville det vært lettere uten? Ville Winter blitt mindre vill og skjønt hvor hun rømte ifra. Hun kretset jo rundt Plassen de tre første dagene, men jeg kunne ikke ta ut lokkedyr da det snødde som mest.

Det var godt for Winter å bli forent med mindre ville kalver igjen. Spise surfôr og drikke melk. Ikke tenke så mye på segselv. Nå ser jeg at hun ikke er den største i flokken lenger, fem dager setter sine spor. En liten evighet.
Det koster å bli fanget.
Men inni oss lød det halleluja.

Slik endte altså årets påskekrim godt. Vinter kommer Winter går

Winter escaping part2

Faktisk blir det ganske kjedelig å fortelle om denne dagen:
Om morgenen var det skikkelig vinterføyke ute, og mye fugler som søkte ly på dørtrappa.
Jeg hadde et ærend i Noresund og på veien tilbake stoppet jeg for å titte om kalven fortsatt var i området sammen med sauene. Og det var den. Det fikk være bra. Det er den fjerde dagen på rømmen.
Dermed gjorde jeg faktisk ingenting mere denne dagen, men vi planla ett nytt team for å fange kalven neste morgen, med list.
Ellers kan jeg nevne at kalvene som ikke hadde rømt fikk mere melk nå som en er borte. Jeg var utrolig trøtt når jeg var i fjøset om kvelden. Ikke så rart etter altfor mye leting etter kalven i det siste. Jeg kan ikke huske å ha vært så trøtt under ett fjøsstell på aldri så LENGE.
Vinteren var på retur og og hva med morgendagen?
Hva med signalene fra kroppen min

Imorgen lover jeg å avsløre de røde streken hvorfor denne tittel på blogg-innleggene

Winter escaping

Denne historien kunne vært skrevet før den nådde sin ende.

Denne historien starter med at jeg ønsker å slappe litt av. Jeg får et fint tilbud om å bli med på tur i skogen. Men jeg avslår for jeg har jo nettopp kommet tilbake fra fjøset og gått to-tre-kilometer. Det er ved nettopp denne kvilen at alt settes i gang. En dør brytes opp av tre rømlinger. Alltid freidig når du går, men akk hvor ¤%&%&%/& når telefonen slår og budskap om kalver på rømmen.

Vel - det ble en frustrerende dag med lite hvile men kamp med å fange og finne kalvene. Dog forsvinner den eldste kalven i kavet. Ikke før på ettermiddagen dukker den opp, men friheten er en farlig ting å få i ufrivillig gave på en dag full av vår og varme. Den forsvinner og det første letelaget  dannes uten resultat. Neste dag er helligdag og jeg plasserer en av rømlingene i bånd ute i skogen, det er ikke godt å være alene? Dagen går mot ende og jeg tenker at ”det kommer (også) en dag i morgen, du må tro og håpe at i morgen blir det sol”. Men telefonen ringer og det andre letelaget kommer seg på beina, ser kalven men får intet gjort. Det eneste vi oppnår er at gamlemor snubler og nesten knekker armen.

Lignelsen om den bortkomne sauen

Det er denne dagen jeg skulle ha skrevet ned i detalj.  Det er denne dagen naturen gjør alle som har skiftet om til sommerdekk et puss og alle fuglene vi hørte i skogen fulle av traller (noen søker ly i fjøsdøra). Vinteren har kommet på ny og mener alvor denne dagen. Hva med kalven? Var det dette den skulle bruke friheten på? Vi finner kalven etter ett lett søk, men den er bare redd for oss. Fra nå av kan vi ikke snakke om letelag men om å følge ett spor. Dette er snøens gave og forbannelse. Vi lures trill rundt av en bortkommen kalv som forflytter seg og manøvrerer seg mye bedre i skogen enn oss.  Påskeharen(e) lager også spor og snøen fra trærne begynner å falle. Forfølgerne mister sporet og går hjem (med halen mellom beina) for å varme seg ved peisen. Så går jeg til fjøset og det blir kveld og jeg går ikke til ro men tar vinterdressen på. Egentlig tenkte jeg bare å titte i nær-området der vi først så den bortkomne (hun er jo like ved gården men dog så fjern). Hun er på nesten den samme plassen, skvetter sin vei og jeg følger sporet, klokken er 21.

Denne kvelden kan jeg minnes lenge. Kalven har en forfølger. Leteren tenker på gjeteren som mangler denne ene. Det snør som aldri før. Jeg har kledd med riktig fra topp til tå for en vinternatt. Kalven søker bilveien men kan ikke gjemme bort sporene. Hun tar veien mot Tranga og jeg bare går. En sms piper i lomma: hvor er du? Har det gått en halvtime alt! Hm ikke var det mye batteri igjen på mobilen og tauet jeg har gått med så lenge har jeg glemt. Ved Tranga-krysset er ikke veien brøytet opp lenger og du kan jo gjette hvor sporene tar veien? Jeg går videre.

Nå går jeg i kalvens spor på veien mot Varpet (en flott bilvei oppover skogåsen). Skoene kommer til sin rett. Hodelykta sitter klar på panna. Jeg går i sporene til kalven for å spare energi. Kan dette virkelig skje så sent en april-dag? Lauvtrærne står forfjamset og har begynt å skyter grønne skudd. Jeg ser ingen kalv, bare sporene som lydig følger veien mens snø-høyden øker for hvert skritt opp. VI ender på Varpet, kalven og jeg. Like før piper det på nytt i lomma; skal vi hente deg? Ingen bil kan kjøre i 20cm nysnø. Det hadde vært fint med ski men skiskoene mine har gått helt opp i limingen. Jeg er glad for at jeg er helt tørr. Det er stille. Bare snøfall mot monstermastene og elektronene som gir strøm til de som har vett i knollen en april-dag og ikke vandrer ute men sitter inne i sine hus.

På Varpet ser jeg endelig kalven for første gang på nesten en time. Hva tenker hun der hun springer litt rundt på den åpne plassen og før hun ser meg? Hun løper inn på traktorvei mot de opptinte myrene. Jeg ser henne på nytt fordi hun har snudd etter en liten stund der veien blir dårlig. Nå for jeg bruk for hodelykta, nå havner vi rett i granskogen bokstavelig talt og over en bekk. Jeg finner ett høvelig sted å passere, jeg vil ikke bli våt nå. Indianerne hadde ingen hodelykt. Hvor skal dette ende? Blir hun ikke sliten? Tenk om kalven kunne forstå at jeg ikke vil henne noe ondt.  Ja, tenk!

Bildet av den gode gjeteren som leter etter sauen. Eller hva med; leteren som skremmer kalven til grensen av skogens grense? Jeg vet noe som kalven ikke vet: jeg vet hvor vi skal. Eller vet jeg det? Er vi ikke alle sauer som av fri vilje har gått oss vill. Er den bortkomne sauen glad for å bli funnet egentlig. Min bortkomne må fanges, men ikke her inne i granskauen. Uff enda en bekk å forsere, og se der, er ikke det elg eller sporene til et stort dyr? Nei det er menneskespor, hallo er det noen her. Her kan jeg bli lurt for kalven har fulgt disse sporene enten til venstre eller høyre. Jeg går mot høyre og undrer meg på hvilken idiot som er ute og går på dette tidspunktet av historien. Svaret er i enden av det store sporet – megselv – og kalvesporet tar slutt. Kalven er på rett vei, den har gått i ring og kort fortalt ruslet samme vei ned som vi har gått opp. Jeg er glad og ringer hjem, nå kommer jeg hjem.

Kalven går ikke til oss, den finner et litt annet sted der sporene slutter: hos en sauebonde. Jeg avslutter min sporing, her er det sauespor og klokka er 23, men det er også mat til sauene. Her er det fint for kalven å stoppe opp. Jeg går hjem og spiser en hel boks fersken og kesam.

Hva som skjedde neste dag skal jeg fortelle om i morgen

Hvordan var påsken før?

Ikke så mye dyr å tenke på
Mer skiturer og anslagsvis mer snø
En ting er sikkert – påsken deles i to.

Skituren er ikke så viktig for meg lenger. Jeg husker en påske jeg hadde gledet meg sykt til å gå på ski sammen med slektninger og så ble det bare regn og inne-tid. Ja, mye forventninger kan være vondt for sjelen. Slikt kan også forekomme når man feirer barndommens jul.

Tradisjoner bygges og rives. En stund var eneste tradisjon at det ikke var noe tradisjon. Nå er det familien i fokus første del og kirke-musikken deretter. Jeg fikk strålende vær sammen med onkelunger og de herjet ute. Det ble stille når de dro og været skiftet. Skjærtorsdag var enkel og i taize-ånd. Langfredag var lidelseshistorien og utrolig godt oppmøte av koret. Vi deltok ikke like sterkt i dag påskedagen men vi var mer sammen om å dele håpet: at Jesus lever, høres fra de første vennene som husket det de hadde blitt fortalt så mange ganger men ikke forstått.

Jeg liker tradisjonen vi bygger i heim-kirken om påsken mer og mer. Men jeg kan heller ikke unnvære de gangene man fikk være med på noe aldeles nytt. Taize-påsken, frihetspåsken(e), de lengre skiturene og de nære, Hengsen og påske-leir. Nattverdsbordet vi delte konkret i fjor var også ett brudd med en tradisjon som hadde utspilt sin rolle.

Husk på at me en morgonstund kan glida inn ein våg me ikkje har visst om.

mars mot slutten

Den første kvelden og jeg ble ferdig med fjøset før sola gikk ned.
I går var jeg på stranda på sykkeltur med lille niese.
For en uke siden gikk jeg på ski til fjøs for siste gang.
Det er tidlig å tenke på sommeren, men du og du hvor lyse dagene har blitt.
Hver dag denne måneden har jeg vært i fjøset. Jeg har gått over 30 mil dette året
Min bursdagsgave til megselv har vært å lese 22 tegneserie bøker om fabler – eventyr i eksil.
To uker siden konsert men nye sanger kommer før påske høytiden.
En ny morgen - og den hornete kua lot meg få kose henne! Utrolig, hun som bare står og mistrives under melking og vil sparke bort (fint med sparkebøyle da)
Har pyntet mitt eget fjøs med høsten som vi ikke rakk å rake vekk i fjor. Snøen kom tidlig og gikk tidlig i grunn. Under løvet lå våren. Våren er å se det grønne komme opp fra jorda.

Fjøsets ABC

Jeg deler en spilleliste som jeg har brukt en del i det siste. Den spiller en del av sangene som ligger på telefonen min akkurat nå i alfabetisk rekkefølge. Jeg trenger å være der i nuet. Jeg kan jo ikke bruke tid på å rote med telefonen når jeg skal melke. Såpass fornøyd og lenge siden siste blogg-pust.


Det fine er at det er sanger med tempo som harmonerer med tempoet til pulsatoren. Noen kuer trenger mer ro og de sangene fins jo også.
Fjøset er finest om morraen og det blir lysere og lysere.
Hvis du hører igjennom min ABC vet du altså hvor lag tid jeg bruker mellom kuene. Noe av det viktigste jeg gjør er å kose med dem etter at melkeorganene er på plass. Er det en ku som vender hodet i min retning så er jeg klar, iblant så lurer jeg på om jeg bruker med tid på kos enn...

Siste DER

Enda en gang Deilig Er Jorden
Denne julen har jeg ikke rotet når jeg nærmer meg den første pilegrims... (ja var det sang eller gang egentlig. Begge deler passer i første verset, men når man synger sangen og ja, rives med i sangen blir det ofte skjønn pilegrimssang, gjennom de vakre... går vi til paradis med (ikke gang nei, altså skulle det vært pilegrimsgang) sang.

Jeg tenker også på den store norske julefortellingen. Men så var det så glatt akkurat den kvelden, så snekker Andersen datt så lang han var opp på kjelken og sekken, og så var det en bakke ned mot hovedvegen, og så sklei de dit, både sekken og kjelken og snekkern.
Du verden så glatt det også har vært etter julekvelden. Om jeg hadde satt meg til å ake ned fra avløserfjøset hadde det ikke endt opp med at jeg møtte julenissen men havet på legevakten. Men takk og lov har det gått bra.

Det er utrolig mange vers på noen av de mest kjente julesangene - mitt hjerte alltid vanker og her komme dine små feks: 8vers. Like mange ganger som DER har blitt sunget dette året. Tror det er rekord og at det aldri har vært så bart og varmt ute før 1.januar. No livnar det i lundar og isen på fjorden ligger som ett knust lappeteppe og søppelkassene må for endte gang dras opp fra grøfta etter å ha blitt blåst på ville veier.

Det har blitt lite skriblerier i år, så når blir det vår mon tro.
Den hvite julen uteble så derfor likte jeg ekstra godt dette arrangementet på tv. Nostalgien i at det bare blir med den drømmen

Sommerminner - noen få

Jeg tenker tilbake på sommer, regn og musikk.

Fantes det en sommerhit i år?

Mine musikk-minner dukket opp via sommer-i-p2

Pluss en fantastisk balkansk sang
Tijelo Hristovo

Ellers sitter jeg ikke igjen med mye nytt av musikk. Jeg har ikke besøkt musikalske venner heller - savner gleden og overraskelsen av noe nytt fra engasjert venn.

Det morsomste jeg deler er denne radiostemmen jeg husker godt fra holger-nilsens-metode
Jeg dyttet bort møkk etter morgenfjøset og ryddet. Mobilen ladet opp samtidig som aggregatet gav strøm til melkeutstyret. En hellig radio-time mellom 10 og 11. Uten den ingen blogg-innlegg.

Skogen passer på meg

Ny innskytelse
Skogen passer på meg
Ja hele vinteren, har jeg syntes synd på trærne. Egentlig siden de mistet bladene og ikke kunne fylle skogen med like mye liv. Om vinteren så hogger man også, så det er synd på trærne.
Men nå ser skogen og passer på meg fikk jeg en følelse av. Rollene er byttet om. Hvorfor laget ikke Kittelsen noen bjørke-trær-troll?
Årets ord over pinsen ble Prøysen sin strofe over suset i fra furua som sist. Hele skapelsen lengter etter menneskene (Romerne 8,19). Suset i fra skogen, hviskingen: kom til meg. Jørgen Moe skriver også at det lysnede i skogen og det samme opplevde han for 150 år siden: den samme hvisken lyder så bønnlig, så blyg: forlater du min sti for ned i folkevrimmelen drage.
Den sangen lærte jeg å kjenne i knapt tre år nå, og den vokser stadig. Folkevrimmelen den er flyktig, trærne står fast igjen og strekker seg mot lyset. Bare kom alle sammen nå fyller vi skogen med liv. Nå har ikke menneskene kontroll lenger. Det er for sent å kutte og forme nå. Det er skogen sin tid til å passe på oss til hvert eneste blad ligger på bakken.
Å så mange prosjekter som ligger å venter, gutten som ville tegne Babylon mens læreren sa nei. Oppdagelsen av furu-suset. Tenk om gutten hadde hørt en trøstens melankoli neste gang det skar seg: Gift deg og du vil angre. Gift deg ikke, og du vil angre da også. Søren og! Enten du gifter deg eller ikke, fortvil ei. Salene var skinnende i det gamle Babylon, men en som Jørgen Hattemaker vil leve vel så mye i våre tanker.

23.mai: la jeg merke til et svært blomstrende tre borte i naboens skog. Skogen er bjørkegrønn, den har kommet veldig raskt den siste uka. Lauvet skyter som alltid men at jeg legger merke til heggen denne våren kan jeg ikke huske tidligere.

Etter påsketider hadde jeg pappa-hender men de har grodd og blitt penere igjen. Hud er fantastiske ting. Det er deilig å ikke trekke frem og tilbake gran-greiner slik som i mars. Nå har jeg noe jeg tror er kjøre-hender. Litt for ofte kraftløse er mine hender blitt av all by-kjøringen jeg har påtatt meg.

Måne-mørkt

Det er lite lyst å begynne med mørkre, men ikveld er månen borte for første gang denne påskeferien. Det er jo månen som har bestemt at påsken krasjer med bursdagen min i år. Jeg kommer nettopp fra et fellesskapsmåltid i kirken, og da tenker jeg ikke bare på nattverd men at vi fysisk satt ved et bord alle sammen i kirken og spiste det siste måltid før månen ble borte og den lange fredagen, en stille dag tipper jeg for "den stille uke" har langtfra vært stille men full av liv. Den har vært full av grankvister og ikke palmeblader. Skigleder om morgenen når skaren bærer rumpeakebrett av gårde i en fei. Lange og mange morgener. Feiring og forfirring; gratulasjoner på lillebursdagen og kanskje bittelille også. En overnattingskveld, gode øyeblikk man kan dele.
Men tilbake til kveldsgudtjenesten: hvordan var det for de som ryddet opp etter verdens mest kjente måltid. Hadde de fått med seg noe av samtalene og symbolikken? Mens de ryddet og vasket, klarte ikke vennene til jesus å våke for ham som hadde vasket føttene deres eller lengtet så dypt etter å holde måltid med alle. Jeg kjente altså på den følelsen av å rydde etter at festen var over. Noen dager etterpå forstår man hva man faktisk har vært med på.
Farvel fullmåne og hilsener, men fatt mot om ni måneder er det jul

Uflaks men kanskje ikke

Det blir liksom verre å verre å skrive ned litt
Det er jo so ufattelig mye man kunne vrenge av seg.
Idag startet dagen med en frykt og uflaks. En nøkkel forvillet seg som var avgjørende for resten av dagens. Først tenkte jeg at noen andre måtte gjøre noe for å rette opp i feilen min. Men så tok jeg det i egne hender allikevel og hadde en super skitur til Noresund og tilbake. Jeg kan ikke huske bedre skiføre nede på krøder-isen, perfekt skare. Jeg for avgårde i stillhet den ene veien mens jeg hørte en sekvens på to sanger tilbake igjen. Tåke en vei, mindblowing den andre.
Ville jeg tatt denne skituren uten dette ærendet? Jeg håpet at det skulle bli så fint som det var akkurat da. men jeg var jo mest innstilt på å dele dagen med noen og jeg fikk virkelig noe jeg kunne ha skrevet mye mer om.
Tilfeldighetene og ikke noen organisert plan førte meg til to kjempefilmer i tiden som er gått. To andre filmer var mer planlagt, men langtfra så morsomt når du ikke aner hva du begir deg utpå.
Uflaksen den rår mange ganger, men som oftest har vi mer flaks enn uflaks.
Sitter og føler på utrolige mengder gjøremål og opplevelser i tiden som har gått siden julen og det første kvartalet er snart over.
Hver dag legger nye grunnlag man tildels planlegger og dels bare må hoppe i, ut i, om man virkelig vil dette
å leve

10 år

Jeg var i bokhallen. Tid for for å handle. 5 eller 10, eller kanskje begge.

Jeg har to 5årsdagbøker, men ifjor brukte jeg en vanlig dagbok. Fint å la ett år ligge for seg selv? Men jeg kjøpte altså begge bøkene igår for mor skulle også ha en og hvorfor ikke speide lenger fram. Det som var litt underlig var dette - 10 år kostet mindre enn 5.

Idag tittet jeg inn i boka. En side til å skrive noen ord om 17.januar ti ganger framover. 10x!

Tre linjer for hver dag. Det er for lite når dagene sprenger på, men skriv noe da man SKRIV. Et av mine viktigste etterlatskapninger er dagene uten ord eller kommentarer. Det har gått så mye data tapt. Jeg har tenkt mye på alle dagene jeg ikke skriver noe om. De er tomme, men allikevel ikke.

Ikveld slo det meg at jeg skal kjøpe en til, 10 nye år til å dekke noe mer av fortiden. Jeg rydder og flytter på ting om dagen. En skuff bekymret meg litt, full av «rask fra 90-tallet» - men hvorfor ikke kjøpe 10 år til? Du og du som jeg gleder meg til å skrive ned alle klippene.

Den mest spennende boka ligger foran meg... og hva vil det bli å si 17.desember 2025

Dramatisk sport

Oj oj oj oj!
Det er det verste jeg har sett. Han er i trøbbel, men kjører for seier og droner og det som er.
Det er spennende tider i sporten for tiden: stikkord - drama og skandale.
Legg til onde krefter, jeg har ikke vært på kino men mange er jo opptatt av intergallaktiske krefter. Derimot har jeg spilt en versjon av sinte fugler (uten å reklamere spesielt positivt for star wars).
Lytt bare til kommentatoren fra alpint: ellers er denne mannen her alltid ute med onde hensikter, iforhold til toppen. Så stiger stemmen betraktelig etter angrepet fra oven og tiraden over at dette er helt skandale. Hvor var du da R2D2 plutselig datt ned i en idrettskonkurranse... er ikke sikker på om han fikk det med seg? Håper ikke det.
Farlig med alpint altså, men det er farlig å kommentere håndball også. Også her kan man få vondt i hodet. Vi satt litt på skammekroken (oppdaget en bestilling noe sent) og pakket urter til langt på kveld. Det er ikke så gærnt å høre på en veldig spennende kamp i ekstraomgangene da. Bare pass-pass-pass-på.
Og Herren slår Norge... nei Romania, det er ikke jul uten Norge i finalen, vi får det igjen, vi får det igjen. Ja det skal være sikkert, vi får ikke noe hvit jul i år.
Men kanskje er det verre for vår ekstatiske kommentator: jeg har så vondt i hue. Ekspertkommentatoren ved siden ler men den andre gjentar med enda hesere stemme. Jeg har fryktelig vondt i hodet. Er det slik det er å bryte ut i glede og jubel? Det var så bra. Er dette onde krefter? jeg har jo mest lyst til å bare le.
Men man kan ikke le av alt og enda kunne jeg fortalt en nylig selvopplevd historie som jeg ikke klarer å le av selv.
Dagens moral: alt får følger og etterspill!
Jeg går til ro og lurer på hva jeg kommer til å drømme om i kveld

5 antall uker igjen

Du og du, lov og pris, i play my best for him parapapa
Dette var dagen som kulminerte i gode opplevelser på korøvingen. Snøen er kommet for å bli og jeg prøvde endelig skiene, jomfruelig og rene, bortover 5-10 cm, gjennom havren som står med bjellene over snøen. Pappa som har startet motorsaga og rydder vekk trærne langs engkanten.
Vi slo av strømmen på urtetørka tre dager før snøen kom (pluss trampolinen). Tre dager før dette igjen klippes de siste urtene i godt vær (dvs at man ikke blir kald på hendene). Jeg har fått kjørt bjørkeved ut til mine venner. Min mor er ferdig med hofteoperasjon. Alt er ikke fest og glede.
Men i kveld følte jeg det slik, tenor ansvarlig for korkos og da slapper jeg aldri av. Jeg tok med multer og de andre gode søte kaker og GLØGG også da gitt. Jeg var fristet til å synge rudolf er rød på nesen. Lille trommegutt sitter ganske bra nå, julemotteten går med pauker og ziter, mens englar kvedar i høge kor. Bilruta må skrapes og bilsetevarme. Noen gnister i snøen skimtes så vidt, mens karlvogna står vakt over gårdshuset, liksom jordmor-matja-bor.
Kommer ikke på mer enn å nevne tallet tre en gang til (antall dager siden snøen la seg) og at det er fem uker igjen.
Nei jeg kommer på mer når jeg ser at for fem uker siden leverte vi epler og fikk saft tilbake. Ennå henger det noen få knall røde epler på trærne, som et juletegn, alt skal ikke høstes inn - og vinteren kan gi oss hvile seks måneder før høsten på nytt kaller folket på Plassen.

Det finns mange slags bøker

Allehelgen og en bok

Det nærmer seg allehelgen. Denne dagen har jeg lært  de siste par årene å kjenne som forsanger og medliturg i kirken. De døde er i fokus og dagen før er det halloween og men jeg klarer ikke å ta det seriøst – tenker på donald duck som prøver å lage gresskar kunst i skarp konkurranse med naboen sin. Det var morsomme barnestreker å lese men i år oppdaget jeg en helt annen bok og den har jeg ikke lest en gang – bare sett på.
Allehelgensdag er ikke en spesiell protestantisk dag, men den forsvant ikke fra de gamle primstavene selv om Norge ble reformert. Avlatshandel og bønnemesser for avdøde mot penger. Usunt! Bortkastet?
Dostojevskij forteller om et hespetre som i sitt testamente ville bruke alle sine penger (hun hadde nok av dem) slik at det ble holdt messer og folk som ba for hennes frelse når hun var død. En skikkelig provokasjon når pengene kunne vært brukt til noe annet men de fattige vil vi alltid ha rundt oss.
Døden vil heller ikke forsvinne og hva med de som inngår avtaler det lukter svidd av. Nå husker jeg ikke lenger detaljene i Faust, godt endte det ikke. Det er mye nærmere å fortelle om en helt annen bok, ikke seriøs, ikke vestlig tegneserie en gang men manga-serien om Death Note.

Tenkt deg at du finner en notatbok med en slik tittel, åpner den med en rynke og finner en rar instruksjon på innsiden: enhver person hvis navn blir skrevet inn vil dø. Tenk om du hadde funnet ut at det fungerte...
Dette er introduksjonen jeg fant og jeg undret meg over om det ville være interessant å følge denne historien (etter oppdagelsen av japanske anime-filmer i juni). Jeg mintes å ha lest noe om en manga-invasjon og der lå tipset om dødsboken. Jeg var fortsatt skeptisk for er det ikke litt for enkelt å finne en slik ting, drepe med et pennestrøk, ja helt uten annet en en notisbok som våpen og middel. Det var et eller annet som ble snudd såpass på hodet at jeg startet en ferd inn i enda et nytt japansk landskap, en spenning som gjorde meg for interessert etter to episoder, og karakterer som jeg ble såpass kjent med at...
Det som gjorde mest inntrykk var når denne eller rettere sagt, om ikke denne absurde leken snart skulle ta slutt?
Min favoritt tvserie «Six feet under» startet hver episode med et tilfeldig dødsfall. Men om noen falt fra i denne serien så ville altså grunnen være en helt villet annen. Den røde tråden for det lille begravelsesbyrået var de tenkte samtalene de hadde med de som var døde på vei til begravelsen. Døden et forunderlig instrument, for den aller første som bokstavelig talt tråkker feil, dukker opp igjen og igjen og er mer levende som død. Hva han etterlater seg av familie og begravelsebyrå er det serien handler om. Dødsboken etterlater ingenting, dramaet skjer på veien mot døden eller skriften på veggen. En kamp på intet mindre enn liv eller død, med meg som objektiv følger.

Ja jeg foretrekker kanskje meg best i rollen til den virkelige eieren av dødsboken som mistet den ned på jorden. Han er den eneste som går rundt med frikort til hver eneste episode og han har samtaler med helten i serien. Og akkurat som i «Six feet under» finner to høydepunktet sted etter halvveis reise og til slutt. Det var noen interessante bibelreferanser i dødsboken, som jeg gapte over og lo av. Jeg satt mest av alt på god avstand, hengende over manga-heltene. De kan jo uansett ikke underholde meg hvis jeg ikke hadde funnet de, eller var det boken som fant meg?
Nå har jeg vist mer eller mindre forlatt knaggene jeg startet med om døden. Avslutter med musikk og en smakebit på en del av lydbilde. Om du skal starte en joggetur rett ut i den første skikkelige kuldemorgen, kan jeg love deg at du får fart på beina

Lag din egen rusbrus

Først av alt - jeg aner ingenting om rusbrus
MEN imorres slo det meg at vi har naturlig rusbrus på bordet.
Det aller siste av stikkelsbær ble innhøsta og endte opp som saft. Det smakte forsåvidt godt men det var en ettersmak. Så plukket jeg det aller siste av som hang igjen av rips og det var triste inntørka greier men litt saft ble det ut av dette også denne oktober-måned. Det skal to hjerner til å danne et sinn har jeg hørt. Beklager tankeavbruddet men da mor blandet stikkelsbær og ripssaften i et nytt oppkok ble jeg i fyr og flamme. Det har vært min morgentoddy og sakte men sikkert har saftflaska minsket.
Nå er det ikke mange toddykoppene igjen og jeg vil skrive og hylle livetskraften og saften. Fortsatt er det saft men den bruser nå, akhoholiseringen av sukkeret og mangel på konserveringsmidler som vil hindre dette fra en fabrikk-produsert saft har gitt noe de siste dråpene, en smak av ekstra glede.
Hvordan smaker rusbrus? Jeg gjentar at jeg ikke har peiling.
Men min mors variant er mitt tips, så lag din egen rusbrus - thats for real

15 uker til jul

I kveld fikk vi en overraskelse, det er snart jul!!!
At sommeren er over kjente jeg etter kor-tur nå i helgen til Krakow. Temperaturen var helt grei seinsommer nede i Polen. Jeg kjente forskjellen og trodde jeg kom til å bli forkjøla igår. Vi sang et repertoar på 15 sanger som jeg fant ut kan utenat. Men nå starter vi på nytt og tre julesanger arrangert av Pentatonix hadde dirigenten funnet fram i kveld. Hjelp hva er dette for noe.
Men oj dette var jo kult også. Med andre ord er adventen igang og det er bare 15 søndager til julaften. For meg er dette den definitive spikeren i kista, det er på tide å skrive sommerbrev: Om høysommer, alle familiebesøkene, det ugjorte, det japanske året, om tempoet, kirkeoppgavene, våren og tid som forsvant.
Som alltid er det masse å se tilbake på, men akkurat nå er det trist å se på fjernsynet som har stor temadag om flukten til europa. Tiden venter ikke på katastrofer. De kommer med full kraft nå etter 15 år. Det aller verste er hvor  bortkastet de vestlige invasjonene har vært. Hvordan skal man finne veien fremover?
15 uker til jul, og det ser mørkt ut på mange måter.

Jeg gleder meg til å lære nye sanger, men jeg gleder meg ikke til de dårlige nyhetene og tendensene denne høsten

Hyllest til bringebæra

Bringebæra?
Har du tenkt å bare nevne bringebæra?

Igår var den store blåbærdagen, tre voksne og tre barn på blåbærtur. Finn et strå og tre dem på. Jeg gikk en ekstratur etterpå også, og da finner jeg enda større blåbær under toppen av Brattåsen (til min store overraskelse). Jeg kan huske en vellykket blåbærtur med mine tre søstre i barndommen i dette området. Nå har jeg en følelse av at det kryr av blåbær ikke noe spesielt sted i skogen men over det hele.

Kanskje det er derfor det ikke kommer så mye fugler for å spise hageripsen. Som det stod på en badestein i Bygdøy ifjor: "drit i syden, Oslosommeren er best". Runde rare rulle rusk, plukket rips av ibsens busk. Nei det er litt rart å ikke ha så mye rift om hagebærene (heller ikke de få kirsebærene har fuglene jaktet). Takk for jordbæra, å kunne starte en sommerdag med tre-fire brødskiver med jordbær og sukker. Ripsen er sur og jordbæra skal være stor, men igjen takk at ikke alt kommer på en gang og jordbæra er blant de første som kommer.

Multene er seine i år men nå kan vi ikke klage på veien fram. Min far har en stor galskap og den får man alltid ett gløtt av når myltemyra er klar. På vår første tur sammen for en uke siden fikk han faktisk smake (litt) sin egen medisin, på vei ned igjen i bilen. Ja, vi har plukket et området ganske godt og jeg er fornøyd og vil videre, men nei da usikkerheten kommer de uplukkede-multene tilgode. Men etter noen minutter kommer han tilbake. Så når vi har satt oss lykkelige i bilen og skal kjøre ned ser jeg til min overraskelse noe gult i veikanten. "Her er det bær" - neida repliserer pappa!!!! Tenk det, det fins altså grenser.

Og nå slutter jeg sirkelen litt. Multene må man bøye seg for/etter. Plukkehånda (for den andre må holde mølteposen) blir full av multesaft. Hendene som høster blir fulle av mange slags dufter fra monarda-blomstrene feks.
Men om man skulle tenke på leken; epleslangen - jeg ville valgt bringebær-slangen: å stå med oppreist rygg (etter en god arbeidsøkt hos meg eller naboen, ett kvarter eller halvtime og bare være. Styrke seg med det naturen gir av sin overflod. Av alle bær ville jeg valgt bringebær om jeg skulle levd i nuet, i den gode bringebærsalngen, i den gyldne middelvei: angående smak, storleik, strev. (pappa hadde skiftet sko og hadde ikke på støvlene når han avviste  multene)

Leve bringebæra og sommerens frukter inn mot høsten.
Og endelig rakk en tanke fram til bloggen, etter noen minutter med verdens beste bringebær

Hesje-tanker

En aktivitet jeg liker godt om sommeren er hesjing. Idag var tiden kommet for å velge om man skulle eller ikke henge opp en siste rest med grass som har ligget en hel uke uten å komme opp i det gode selskap på hesjetråden.
Jeg ville (litt fordi vi har brukt mye tid på å samle høysvansen med gras ifra en bratt bakke).
Så starter man og gresset ser ikke appetittlig ut, det er sant - langtfra grønt - heller brunt. Litt varmt hadde det også blitt og jeg gikk barbeint og kjente varmen.
Det skjer et under i verden når skapningen får puste. Grasset skal få puste på en hesja. Den skal inngå i en organisme som skal tørke og tåle en skur. Det finnes alltid en plass på toppen av hesjaen til det stygge grass. De siste skal bli de første - å få henge over det som ser fint ut - og kanskje bli forvandlet til vinterhøy for bu(d)skapen.
Gresset fikk en siste sjanse. Det skrek til meg eller så var det jeg som ville forbarme meg. Dersom det ikke hadde blitt rista opp å hengt på hesja skulle det få gå tilbake til jorda. Kretsløpet vil fungere uansett.
Vi får se om redningsaksjonen førte fram om noen dager.
Siste akt av hesje-arbeidet fører meg inn i roen og til punktum.

Tilfeldig

Jeg har kommet inn i en vane
Musikken følger et mønster fra spor 1 til spor slutt
Men idag satte jeg på tilfeldig-knappen og dette gav meg en helt ny opplevelse av aå føre album og en liste om igjen. Jeg viste ikke hva som ville komme og jeg hørte på teksten med ny interesse. De siste sporene går ofte litt i huskeboken men ikke denne gangen: Å vandre i mesterens spor

Hva skjedde den 3.juli?

God sommer, for nå er det virkelig høysommer og høy-trykk

Søndag er en fin dag å skrive litt, og det er nettopp hva jeg akter å gjøre for det har vært så mye jeg kunne fortelle om av opplevelser feks med nevøene mine. Når noen drar så kommer det et annet besøk, og hvis vi reiser til tusenfryd så skjer det noe annet et annet sted. Det har vært mange gleder og jeg har hatt altfor mye å gjøre til mine nærmestes bekymring?

Snart er høyet over for denne gang

Jeg har sett gjennom bilder for å rekonstruere den siste uka og det leder meg til spørsmålet hva med 3.juli: Jeg har et tomrom jeg ikke kan huske midt-på-dagen. Da var dagen drepende varm under solen.

Jeg lar det være, "det er viktig å ikke være for hard mot segselv" - et sitat som henger over meg, selv om det kanskje ikke virker slik. Nå er det søndag og det skal få være nettopp det i alt jeg har foretatt meg med fantastiske mennesker.

Om en uke varmer jeg opp til korsvei med klimapilgrim-vandring.

Juli er lang som alltid, fyll av arbeid, sommer, mennesker, heft og gleder

Ettertankene har små rom

Men igjen ikke være for hard mot degselv

En fin søndag

Siste gang gamlepresten ønsker velkommen til Olberg kirke.

Oppvarming av stemmen og litt uro over en overraskelse

Regnet da vi kom, solen brøt gjennom under preken og når det handlet om lyset.

Forbønn for konfirmantene, lys tennes i gudsflammen mens presten sa ting som styrke, vokse, hjelpe.

Con Brio – dette skulle vi gjort mer av og til; høre på oss selv.

Jeg hørte bassene, tenorene som ikke fikk til F-delen på run to you. Jeg lukket øynene og fulgte med og nøt tonene samtidig. Det var en fin helhet over det hele.

Ordene stokket seg litt ved lesepulten, og det meste som skulle sies og gjøres gikk og forløp perfekt.

Alle salmene var gode å synge, korset lett å bære

En felles glede over konfirmantene videre, og her og nå.

Epletrærne

Jeg fryder meg over trærne.
Den måned du gav oss er til ende.
Og jeg tenker på fjorårets mai-dager, preget av jobbing som gartner, i år har jeg vært avløser heime. Det ble kaldere og jeg var ikke vært særlig mye på tur i skogen. Jeg fikk på en måte feiret tvillingsøstrene mine også, men i år ble det stryk.
Underlig hvordan ting forandrer seg så totalt, eller hva man prioriterer (på grunnlag av andre og/eller for seg selv). Jeg sitter og kjenner på slitenheten fra fjoråret, nå er jeg sliten på en helt annen måte. Noe lykkes, noe lar vente på seg. Hva sitter man igjen med?
Den sol som vinker oss til hvile,
nå viksler andres arbeidsdag,
og slik den stund for stund skal smile
Men frukttrærne de forblir vår største mai-glede. De gir aldri opp med å slå ut i blomst. La gå at hvitveisen ofte kommer i overflod om våren. Men frukttrærne forvandler vårt innerste, de er vår hage. Skogen er mitt ytre og samtidig en omverden så stor.
Ikke alle trærne kan blomstrene like mye hvert år. Ikke alle urtene klarer hver omvintringen ute heller. Mai for mangfold, jeg er glad vi har mangfold. Jeg kan ikke huske at Torstein epletreet har vært kledd i så fin og rød blomsterprakt som nå. Haugmann treet bar ingenting i fjor men det var pga hard beskjæring, og nå glitrer mine øyne fra frokostbordet på det største av epletrærne – så mye hvitt og skjønt.
I morgen er starten på ett skritt videre, mot avblomstring, mot innhøsting, mot skapelse, mot hvile, sol og regn. Treet opplever alt og prøver alt.
Nå slår jeg inn på tanken om MORBÆRTREET!
Jeg vet jo ikke hvordan det ser ut, bare hørt navnet fra bibelen. Barnetankene jeg har hørt om at det var et jordbærtre har gledet mitt gamle sinn og jeg lurer på hvorfor jeg ikke selv tenkte dette første gang jeg hørte historien om Sakkeus. Men tenk så fantastisk å sitte i hengekøyen under et slikt tre å spise jordbær. Les da denne nydelige betraktningen jeg leste første gang for noen dager siden.
Om tre uker når vi sommersolverv og en ny pilegrimsvandring ut fra vår hage og inn i omverden.
May the sun make your days bright
May the stars illuminate your nights
May the flowers bloom along your path
Your house stand firm against the storm
And until we meet again

Hva skal jeg skrive om?

Det er fortsatt "et problem" å skrive ned noe på bloggen før det neste er i gang.
Men nå ble jeg reddet av musikken, hva skulle vi gjort uten musikk OG IKKE MINST musikk til arbe... Spillelistene vi etablerer blir fine fotavtrykk fra tiden vi oppdager og påvirkes av sang og melodier.

Den siste uken har jeg påvirket noen spessielt med min musikk. Det sies at Mozart er flott for melkekuer å høre på, men jeg tager hva jeg haver. Jeg har vært avløser for naboen for første gang på 3 ½ år. Sist mandag trengte jeg hjelp for tre av fem sparket mye. En del av løsningen, tid: Det går over om man lar være å springe gjennom tornekratt feks. Litt kjærlighet fra avløseren og massasje. OG MUSIKK.
Jeg har trua på musikk, vi og dyrene hører tålmodig på to ting. Gammel nintendo musikk fra 1993 (selvfølgelig); Mr Gimmick. Dette var det aller siste 8-bit spillet før jeg gikk over til 16-bit. Nåja særlig analogt er det jo ikke så det jeg hører mest på har vært opptak av de siste to korøvelsene. Vi øver på denne sangen, og da blir du rolig tenker jeg. Ja jeg springer og springer på samme måte som i sangen, l a n g t f r a f o r t. Det er ingen hast i fjøset for det brukes spann og det må tømmes når to kuer har melka. Slik var det også minnes jeg, første gang jeg avløste i dette fjøset for 17 år siden.
Men da sang jeg ikke i koret. Nå hører jeg på lydbok på telefonen frem og tilbake og bytter der til fjøs-musikk (takk til den lille som bare ber om å bli ladet for å berike oss).
Nå trenger jeg ingen hjelp lenger og antall melkende kuer har økt til seks.
Så takk for at det alltid kan dukke opp musikk å skrive om feks.
Det mest spennende jeg har oppdaget har vært 2Cellos men ikke laget noen fjøs-liste av dette ennå:-)

"og tusen millioner takk"

Jeg har tenkt utallige ganger på nye blogg innlegg
Det har ikke gått sånn, men jeg kan takke
Jeg har blitt utsatt for masse musikk i mange kirkerom, spesielt i påsken.
Ordstrømmen fra en bris av fra folk som vigsles, nysgjerrige bønder og fagfolk, venner, lydende-bøker og tegneserier, slekt på besøk...
På retreat var det lyden av stillheten og ordet; hva vil du at jeg skal gjøre for deg
Jeg har hatt en skikkelig real arbeidsuke rett etter påske og spredd et potensielt problem til velsignelse utover markene - jeg har vært litt redd for å ta i etterpå for det kjentes i hendene.
Så kjenner jeg det litt i halsen gjennom uka som gikk, våren er jo omstilling.
Vi ligger godt an i årstiden - selv om ikke alt er 100%
Ja tusen millioner takk
Hvor frydefyll gjensynet med det vestlandske og grønne var, mens uka etterpå snør oslogryta ned. I fjordene startet mitt bekjentskap med fiskeren Markus mens jeg satt inne for snøvær på biblioteket og leste manga-Buddha.
Følgesvenner dukker opp overalt. Hvem er du?
Noen ganger blir en tur på fire dager forlenget til ti
Noen bryter opp og finner nye beiter, bl.a. en prest
Tusen takk for alle ressurser som treffer hverandre. Takk for dans og ny musikk.
Takk for ord som treffer, takk til mine helter som har berørt lengselen i tørsten.
Så takk, takk for alle gaver og alt vi kan gjøre for kvarandre.
Det er fint å være frisk igjen, fint å se framover på andres vegne. Rik i ånden

Gudserfaringer

Det var en gang ifjor (8.desember) at interessen for en russisk forfatter ble vakt.
"Noen besøkte min sjel" var introduksjonen.
Nå må jeg høre om igjen denne intro så jeg ikke mister at syne hva jeg har hørt på (i bølgedaler (og bølgedager)) i 30 timer: Forbytelse og straff.

Troen kommer av å lytte
Dette sitatet dukket opp i siste STREK (1,2015), som en åpenbaring av en artikkel av Liselotte Andersson, etter triste historier om brente barn. Til min store overraskelse dukker også vår nevnte russiske venn opp med denne kraftsalven:

Den ydmyke kjærligheten er en forferdelig makt, dens like finnes ikke.

30 timer i kvaler over en forbrytelse. Et ubehag som aldri løyer. Noen ganger er det nesten så man glemmer forbrytelsen, men den forsvinner ikke.
Det viktigste som skjer er at noen lytter, men hvem kan ane timen?
Bråket løyer ikke og hvor er så den ydmyke kjærligheten? Alt man ser og forferdes av, støyen! Hvilke gudserfaringer og -bilder kan man vel ikke få med seg på reisen?
Det finnes ingen omstendigheter i et menneskets liv som ikke kan bli bønn

Jeg undrer hvordan jeg blir satt på lyttende spor
Jeg undrer meg over det andre deler og hvordan de berøres

Ennå har jeg ikke kommet til Dostojevskij's mest berømte sitat fra en ydmyk idiot, men det blir flere russiske timer utover året. Ja akk Russland.
Tankevekkende er det også at slutten på Brødrene Karamasov endte i Sibir

Jeg skulle/kunne delt adskillige flere sitater fra den siste uken. Våren er rett utenfor dørtrappa. Skogshogsten over for denne vinteren. Kjærligheten ligger og vil alltid ligge et sted på lur, i forbønn.

En spennende dag

Denne dagen startet med at mamma snakket om skjebne (visdomsord fra dagboka hennes)
Jeg drømte om Raskonlikov, (eller rettere sagt; jeg kunne ikke forstå at jeg ville gå fri fra en økonomisk forbrytelse og bare ventet på å bli tatt).
Dagens utfordring var ti tusen. Over ti tusen småbokser skulle under tak. Jeg finner fram tilhengeren  og drar og finner  stor last. To paller nesten to meter høye får plass og jeg kjører livredd tilbake. Livredd for at disse to kolossene skal velve. Det er liten trafikk på trafikkåren der jeg kjører i andre (eller tredje) gir. Jeg er godt fornøyd med firehjulstrekkeren på den isete gårdsveien vår. Det går bra og så starter ventingen på litt traktorhjelp for å få pallene inn på lageret vårt. Jeg venter og venter og herrestafetten begynner. Endelig kommer naboen og pallene går akkurat gjennom døra og finner sin plass.
Det verste er over, nå er det bare og hente en liten pall under en meter høy. Ingen fare for at denne velter til siden tenker jeg. Jeg tenker på herrestaffetten også og gjøre alle fornøyd. Så skjer det. Knapt en kilometer før jeg skal ta av riksveien skjer det som ikke skal skje. Hele sulamitten blåser av bakover.
Solen skinner på himmelen blå. Tusen hvite bokser utover veien nå. Pokker ta stafetten.
Det var alså slutt på moroa og nå gjaldt det å varsle og stoppe traffikkanten i begge retninger. En bil stopper og noen bryr seg. En engel hjelper meg. Trafikken har stoppet. Jeg har glemt at jeg har glemt mobilen hjemme. Men her og nå har startskuddet gått for å plukke opp igjen. Dette kunne gått så mye verre, tenker jeg for alt er heldigvis ikke spredd for alle vinder. Det blir en mellomspurt tilbake til bilen som jeg til alt hell kunne stoppe på rett etter ulykken. Av med tilhengeren og raskt tilbake til åstedet. Boks på boks blir samlet i pappen som omsluttet boks-leveransen. Når pappbrettet er fullt tømmer jeg den oppi tilhengeren. Motgående kjørebane blir kjørbar og køen både nordover og sørover løser seg opp sakte opp. Den ukjente er den eneste som hjelper meg. Det går mot en ende på den «hvite haugen av diamanter og snø» på veien.
Så bra at ingen ble skadet. Hvilket hell i uhellet at det skjedde ved en bussholdeplass og en avkjøring. Takk for at det dukket opp en engel. Kommer hun til å huske dette resten av livet?
Hun sa noe men jeg husker det ikke godt. Det handlet om å handle og det ble gjort kvikt. Hadde hun opplevd noe lignende selv? (liten haug velter stort lass) Hun var den første som så opptrinnet i motsatt retning og fryktet at det var en ulykke. Det siste vi sa var navnene våre? Jeg husker ikke alt.
Det skulle bare noen sekunder til for å lage det komplette kaos. Noen av de passerende fikk seg nok litt av en overraskelse. Hadde noen medynk? Ingen tutet. Noen slang ett eller annet som satt på i en maxi-taxi. Jeg undrer meg på hvor lang tid opptrinnet tok.
Resten av ferden gikk selvsagt i sneglefart og intet mer dramatisk skjedde. Da jeg kom inn husdøra var den første kommentaren at stafetten var over. Det jeg kunne replisere med hadde vært mye mer spennende. De hadde nesten glemt meg og hvorfor jeg brukte så lang tid på leveransen. Nesten litt godt at de ikke fikk tid til å bekymre seg for meg.
Etterpå gikk vi gjennom alle boksene og tenk – bare 50 bokser har gått funken (av tusen). Tenk om det hadde vært glass? Tenk om det hadde hendt med de ti tusen? Tenk om jeg hadde kjørt litt seinere. Hastverk innhenter lastverket.

Ja det ble en spennende dag for lille gabriel.
Til den ukjente retter jeg en stor STOR takk for hjelpen.
Takk til dere andre bilister for tålmodighet
Det finnes ikke mye til unnskyldning for ulykken, sorry.
Så kan man spørre seg, ble jeg innhentet av skjebnen

Nightswimming

Igår kveld gikk jeg å tenkte
på ski langs isen til korøving
men mest på vei tilbake over isen.
Det var så frydefullt i mørkret og skisporet hadde jeg laget dagen i forveien (10minus da). Jeg var for godt kledd nå (0°C) og så opp på stjernebildet løven. Ingen har et mer majestetisk hode en løven og den voktet over min hjemplass. Det fineste var allikevel å komme i land og gå den siste etappen opp til plassen. Jeg var så varm og snøen kram.
Når jeg våknet idag har all snøen rast av trærne
Mine minutter gjennom den stille skogen før det måtte rase av
"Nightswimming deserves a quiet night"

Spillet

Dagens fine inspirasjonsord er spill eller game på engelsk
Jeg har hørt heltene mine fra bak filmlerret som lager musikken. Det var interessant og jammen dukket ikke ord games opp på Hans Zimmers munn også. Alt er er spill. Jeg orker ikke å skrive ned noen stor forklaring på dette, eller kanskje det holder å nevne at filmene som tjener penger virker som et spill, med superhelter og effekter uten ende. Og skal ikke kino være drømmenes teater også?
Vi finner det igjen i titlene også
Games of Throne. Imitation Game. Hunger Games.
Når det gjelder annen underholdning så gir disse meg også en følelse av at alt er et spill
House of card. Sherlock. INCEPTION. Utrolige inception, til og med drømmer kan bli film og et spill. I grunn kan vi si at om jeg skal bli begeistra - om det er spill jeg er ute etter å se er det i grunn det viktigste fremdeles historien. Men hva når jeg bare har hørt filmmusikken. Jeg har levd noen uker på den store hymnen fra Hunger games, den er så overdrevet etter sin lille intro. Det var mest på grunn av den at jeg fikk lyst til å se siste del av dette filmeventyret. Den dukket dessverre ikke opp men noe annet gjorde det og reddet den viktigste forventningen jeg hadde til filmen.
Idag har jeg tatt tak i filmmusikken til dragetreneren2 og riverolf. Riverolf har jeg sett noe av, retrofilm og masse hygge. Tror du ikke at jeg ikke kunne dy meg og søkte på super mario i spotifen og der dukk mario64 opp på piano!!!
Jeg har stimulert mine musikalske muskler så det suser idag altså og fantasien et kick

Noe av det dummeste jeg har gjort i voksen alder var å se filmen To gode venner. Den var kanskje det beste eventyrbåndet jeg har fra min barndom, og jeg ødela så utrolig mye da jeg så filmen. Bambi var også skuffende men på julaften fikk vi jo alltid se bambi på isen. Fantasien eller begrensingene for hva jeg la inn i To gode venner var så mye større.
Å se er farlig. Filmmusikken vil aldri bli så farlig, mystikken kan jeg bevare uten å se.

Takk for spillet.
Men ikke la det ta all min tid

Sitater

I dag eller mærmere sagt igår. Den dagen likte jeg godt!
Ingen store oppdager. Kunne vært inne hele dagen men jeg gikk ut en time. Snøen har kommet for å bli tenkte jeg, på tide å se hvordan det står til med skiløypa mi. Det fineste var allikevel å lytte til en samtale om de åndelige understrømmer som forener Guds folk. Ut av skogen dukker håpet opp i postkassen - i form av en ny utgave av STREK. Da ble det lesing til kvelden kom og på nytt gikk jeg en tur ut får å hente egg hos naboen. Om natten kom regnet og helt håpløst føre på veiene våre. Postmannen kom ikke frem idag men budskapet fra nobel prisvinnerne kom fram.
Fantastiske sitater har dukket opp og det må inn i det nye prosjektet lillesøster har lyst å bli med på. For syv år siden fikk jeg den siste revisjonen av hennes sitatgave. En samling visdomsord, poetiskeord og andre ord.
Gode ord dukker opp slik undertittelen på sitatgava var, for "mennesket forsker og søker i stjerner og hav og på jord, og han gransker i lærde bøker og finner gylne ord". Hva skulle vi fylt internett-skya med om vi ikke hadde hatt bøker?
Noen spår bokas død, men det vil nok ta tid, for alle kan ikke lese. Å lese er skummelt og farlig, bare spør fundamentalistene som ville stoppe Malala. "De som brenner bøker vil også brenne mennesker". Ja poeten Heinrich Heine fikk tilslutt skremmende rett og hans profetiske sitat er i mine tanker når Malala talte som vinner av Nobels fredspris: "Hvordan kan det ha seg at det er så enkelt å gi bort våpen, men så vanskelig å gi bort bøker?"
Logikken, tanken og erfaringen bak sitatet gjør ustyrtelig inntrykk.
Ord kommer og går, noen står. Lillesøster og jeg ser nærmere og deler framover på gyldne ord. Noen ganger er det verdt å kommentere som idag. Når noe dukker opp som jeg liker, har jeg et sted jeg kan huske og dele dem.

Derfor har vi startet prosjekt og "foreningen"; Quotelinks
(lillesøster har også noen tanker bl.a. om navnet som kan leses her)

Jeg vil holde på blogg-stilen min her - jeg skriver jo ikke spesielt mye eller lite - det blir hva det blir. Men det er spennende å starte på noe nytt et annet sted.
Sitatene er på ferde

Perspektiv på Interstellar

Fem dager siden jeg så filmen og nå hører jeg filmmusikken omigjen for første gang - her er noen tanker og merkelapper for dem som har sett

Kornåkeren – vanligvis kjører vi bare rett fram på motorveien

«Vi trenger ikke ingeniører men flere bønder»

Intelligent filmstart preget av ro selv om katastrofen er unngåelig

Bowl dust - amerikansk selvfølgelig men jeg har sett verre (armageddon og deep impact)

Newtons eple og de fallende bøkene

Murphys lov – Termodynamikkens tredje lov

Lasarus-felttoget

Far-datter

de to klokkene ( legg merke til endurance – 12 )

Navnene BRAND MANN EDMONDS

Jeg kjente meg igjen når han så tilbake på jorden – jeg har drømt om natten den motsatte veien (jeg så destinasjonen snurre rundt og jeg var på vei dit)

INTERSTELLAR – reise fra jorden

GRAVITY – hvordan karre seg tilbake til jorda

Vitenskapsfolk satt på prøve: ikke redd for universet men for TIDEN

Løgnen, bedrag, overlevelse-drift (50/50% sjanse bedre enn ingenting)

Mann som gråt når man ble reddet, og forhåndsomtalt som helt

T.A.R.S. – som galloperende hest, tillitsfull ovenfor mennesket

S.T.A.Y. - en reise ut i det ukjente kan bli en vei tilbake

Den mislykkede låsingen til endurance (judas-kyss)

Sønnen som samtidig ikke ville la søsteren hjelpe ham og hans familie – TOM har gått seg vill (en fariseer, en mann)

Skuespilleren bak MURF spiller også den snille moren i «the tree of LIFE»

«bevar ditt hjerte fremfor alt, for livet springer ut fra det»

Datter-far

spøkelse replikkene fra starten

I etterpåklokskap vil vi alle ha ønsket å gjøre noe annerledes

Veldig vittig dette prosent-morsomhet-tullet

Musikken

Orgelet som gjentar og gjentar seg i det uendelige – tankestrek:

Bach bak tangentene? eller Iver Kleive

kort – laaaaaaang, kort – laaaaaaang, etterskjelvinger, fyrtårn som sender sitt lys rundt og rundt

«de stygge partiene» hvor vi får vite om løgnen – musikken forsterker følelsen av kulde

Den sterkeste linken til Inception – ergo handler det også om TIDEN men helt motsatt

Do not go gentle into that good night

bestefar, gamle murf, tom, voksne murf, cooper, unge murf

Epilog

«de» var oss selv men:

Vi ser at Cooper lager MORSE-kode men ikke BINÆR-koden, så...

Hvem sendte Cooper egentlig ut i det ukjente?

COOPERATE – professoren ønsket/håpet på menneskene at de kunne samarbeide

Amilia og edmonds – shinning like diamonds?

Skal vår helt ikke være jomfruelig allikevel (jesus og maria)

En underholdende lørdag

Maken til lat lørdag har jeg ikke hatt på lenge, bare sittet inne – men til gjengjeld så har jeg ikke vært snørrete som ellers denne uka. Jeg hadde noen repriser å ta igjen på nett-tv og storkoste meg med newsroom (den aller første episoden hadde jeg ikke sett). Jeg må nevne skithelveteskåken som jeg storkoste meg med også. Ett annet vindu til underholdning var det å titte ut, vi har en sau som lunter rundt her og spiser gras og sover i smia. Ho har rømt fra naboen og blitt gjetet hjem en gang allerede, men nå er sauen tilbake igjen. Idag var den ute i urtehagen.
Jeg slo på tven i ett heldig øyeblikk og det dramatiske kongen-trekket til d2. Fantastisk! Jeg gleder meg til å spille en sjakk-match selv, når tilogmed en verdensmestere kan gjøre slike blundere er det håp for amatører også. Etterpå kom pappa inn og han var litt lei seg fordi sauen hadde spist opp de to stemorsblomster han hadde tenkt å ta inn ikveld.
Akk ja, men pappa gledet meg med sin væren uansett. Han hadde funnet fram noen spørsmål i et skogsblad og vi gjorde alle oppgavene på de to sidene. Ja det var en sodoku der også og jeg tenkte å lære han far så enkelt som mulig å forstå hva dette går ut på. Til min store overraskelse fant jeg en smart metode å løse sodukuen på (følte jeg selv). Kall det et gjennombrudd.
Dagens siste reprise var Svanesjøen, man trenger minst å se en slik kulturopplevlse to ganger tror jeg og ho mor.
Imorgen er det hellig-dag. Igår høstet jeg urter og høsten har ikke tatt knekken alt ute enda. Rart. Idag har det vært små-regn og en fin dag for å bare få underholdning servert på ett fat og være litt lat:-)

Im estragon man

Kommer tilbake fra rens(k)eriet og idag var det god bruk for maske
Nå lukter jeg ikke oregano lenger tror jeg men estragon
Så om du leser dette og ler litt inni deg - nynn i tillegg på leonard cohen - im your (estragon) man

Å slå ut håret

Om jeg noen gang har slått håret ut så må det ha vært igår
Det var potetdag og det var varslet regn og vind. Jeg fant ikke igjen buffen min.
Etter litt regn kommer vind og den skal holdt på til idag morres. Jeg arbeidde med utslått hår og kanskje var det ikke så galt tross alt å ha håret flagrende overalt? På slutten av solen var det vanskelig å se, man blir kan tenke også litt sliten. Jeg var veldig glad for å ha oppdrag med å kjøre traktor-potetopptager og søke ly for vinden. Vinden får trærne til å synge og alt til å fare. Når jeg kom hjem var perleporten brutt ned, solsikker og jordskokk blåst overende. Sommerporten stengt for i år.
Idag klarte vi å bli ferdig med resten av potetene selv om mye ris måtte fjernes for hånd.
Men buffen var på:-)

Urteperspektiver

Barnevogn og gullgraver

Mitt urtearbeid fører til begge aktivitetene nå

Jeg bruker en god gammel barnevogn (faktisk har jeg brukt den selv på åttitallet) og triller urter bort til naboen og til tørka. Naboene mine lurer kanskje på om jeg savner onkelunger? Jeg kan mimre

Ved tørkerommet står også treskemaskinen og nå begynner jeg å bli flink (om jeg skal si det så). Maskinen knuser og fordeler i urter og rusk (og det som ikke vil gå gjennom såldet kan blåses ut bak). Idag følte jeg meg som en gullgraver men det var knuste stilker som lå igjen i rensebrettet mitt, mens urtene gikk gjennom. Nå skulle onkel Skrue ha sett meg, og smilt
Øvelse gjør mester - men nå nå jeg fylle opp tørka igjen for jeg treska nesten alt som lå på tørka

Dagens tredje oppdagelse var: hvorfor ikke bruke langt liggeunderlag - kjempekjekt - hvorfor har jeg aldri tenkt på det før: kan jeg sitte komfortabelt og krabbe litt frem-og-tilbake og sitte på knærne. Stor oppdagelse

Blå er ikke den eneste fargen

Idag har vært en kornblomst-dag. Tre dager med forkjølelse er over, selv om jeg er litt snufsen ennå.
Kornblomsten er den deiligste blå blomst jeg vet om. Den farger hagen vår på hver side av perleporten. Solen var fin og innhøstingen gikk glimstrende.
Det som er dumt er at det ser litt tomt ut etterpå. Men om noen dager er det like blått igjen og takk for at blå ikke er den eneste fargen.
Blåbæra har vært fantastisk å plukke i munn den siste måneden.
En turkamerat har varslet at høsten er gul. En annen setter nok mer pris på at den blir rød før det lyser rødt.
Trærne er røde av rognebær - håper det blir tid til å høst inn det også.

Det er klart alle vil høre om dette

For de fleste er Hellbillies' sang om en krasafaren steinbu kjent. Jeg har opplevd dette en gang selv på skitur. Veien ble for lang og steingamma var vanskelig å finne i vintermørket.
I helgen var jeg på fjelltur. Tre dager med stigende dagsetapper på to timer, fem og åtte timer. Alt var nytt landskap. To av hyttene hadde jeg aldri vært på. Været var skiftende og det startet og endte med sol. Det begynte å snø en stund – en stadfestelse på at høsten er kommet. På en måte er snø bedre enn regn når du skal ut å gå med sekk på ryggen, den preller fortere av regnjakka.
Godt å komme i hus og slå seg til ro for kvelden etter to perfekte dager. Sjakken gikk det galt og dronninga med, og det ble natt og kullsvart ute.
Langsomt hører vi lyder og det er noen som vil inn. Hallo hvem der? og på med hodelykta. Tre damer kommer stabbende inn og klokka er halv to. Halv TO! Skal vi være helt ærlig har vi gått i ti timer. Vi tok feil av veien og merkingen var dårlig. Det ble jo mørkt etter klokka 20 for det regnet. Vi fant en mann i telt som forklarte oss hvor vi var. - hysj men skal vi ikke være litt stille nå, de har vel lyst å sove.
Nei det er jo klart de vil høre (om) dette!
Denne replikken står igjen som en bauta. Jeg og turkamerat Mads humret litt for oss selv.
Vi fikk høre om et drama og livet er jo ikke udramatisk:
Av og til er livet som ei skoddeheim – vegen er langtfra bein – eg kanskje finne heim.
Vi satt trygt inne på hytta i Yksendalen. Vi tenkte på morgendagen, den bratte oppstigningen som ventet, været og her og nå i et sjakkspill. Gjør vi ikke alle det? pusler med vårt.
Hva gjør vi når folk i nød plutselig snubler over dørstokken vår?
Klart vi i det minste ville høre på hva de hadde å fortelle. Jeg sov ikke så godt heller og stod opp for å legge i ovnen og gå på do. TI TIMER, et endeløst slit i mørke, to lommelykter, feilslått strategi. Alle kommer vi på feilspor men det er ikke alltid like lett å se eller fortelle om det. Hysj og huttetu.
Etter alvoret og litt søvn kan man le. Vi var klare for å gå videre spist og vasket opp etter oss. Damene lo, det var godt å høre. Takk for en fin tur, var det siste de sa om natten, de kom fram. Nå skal vi sova bjønn. Aldri så galt er det ikke er godt for noe.
Slik må vi aldri rote oss bort en gang til sa jeg til min turkamerat den vinteren. Vi møtte ingen på vår hytte som var målet og bokstavelig vår redning (etter 11 t).
Følte du at det var verdt å høre om dette?

Heksebrygg

Nå har onkel brukt opp heksebrygget. Sommerblandingen av brennesle, ryllik og noe kamille og gras ble brukt opp i går. Det var på tide, syns jeg og brukt på nyflyttingen av grønnmynte.

I dag nådde vi den milepælen å avslutte ”1.slåtten” av bergmynte-åkeren, Så da er det bare å starte på andre omgang, for der vi begynte å klippe har det grodd opp nytt.
En eplesaft-flaske ville feire med å gå i lufta, og jeg gikk glipp av smellet. Vi har ikke opplevd mye lyn og styrtregn, men det lille som har kommet gjør setter fart i alt grønt ute.
Dette blir første sommer på lenge der ingen hesja blir til ved min hjelp. Men aldri her jeg klipt og klipt som kjerringa mot strømmen. Men der er ingen kornåker som klippes med saks men bergmynte.

i see u on the dark side of the moon

I denne tid hvor solen og varmen regjerer er det et sted jeg liker meg spesielt i: skyggelandet mellom huset vårt og pakkbua. Det er den perfekte arbeidsplassen når solen blir hard utpå dagen. Da er det fint å trekke seg tilbake og ha noe håndarbeid in the dark side. Grønnmynte og gressløk har trengt rensing etter at vi har høstet dem.
Det gikk nettopp opp for meg at nattfiolen gikk meg hus forbi i år. Trist. Sammen er også faktum at det alt har gått fire uker siden solen stod på sitt høyeste. Jeg har blitt varm i knollen. Brahms har skrevet en liten musikk godbit som jeg har følt meg godt igjen med: ligge i gresset.
U see me in the dark side of the house når jeg hviler på plenen. Søndagene har vært gode å hvile i. Tankene flyr og forsvinner som svalene dans rett over hustaket. Sommeren er et sammensurium.
Tørke, pelegrinos, urter, jordbær, folk som kommer, gratis-konsert, tordenvær, ny tørke og andres sommeropplevelser

Skyggeland

I denne tid hvor solen og varmen regjerer er det et sted jeg liker meg spesielt i: skyggelandet mellom huset vårt og pakkbua. Det er den perfekte arbeidsplassen når solen blir hard utpå dagen. Da er det fint å trekke seg tilbake og ha noe håndarbeid in the dark side. Grønnmynte og gressløk har trengt rensing etter at vi har høstet dem.
Det gikk nettopp opp for meg at nattfiolen gikk meg hus forbi i år. Trist. Sammen er også faktum at det alt har gått en måned siden solen stod på sitt høyeste. Jeg har blitt varm i knollen. Brahms har skrevet en liten musikk godbit som jeg har følt meg godt igjen med: ligge i gresset.
U see me in the dark side of the moon når jeg hviler på plenen. Søndagene har vært gode å hvile i. Tankene flyr og forsvinner som svalene dans rett over hustaket.
Sommeren er et sammensurium.

Mission mot en ende

Fra i morgen av er mitt oppdrag for søsteren min avsluttet for denne gang. Arbeid og oppgaver er gjort. Flyttingen likeså og ting begynner å komme på plass, i hver en krok. Og ikke minst lille mathilde: hadde jeg hatt kamera skulle jeg foreviget noen stunder vi har hatt sammen den siste uken. Idag feks fikk vi masse morro ut av en henger med ved. Vi fant vår egen Knerten, og koste oss i fred og ro på denne tilhengeren i hvertfall en halvtime. Tiden regelrett flyr sammen med nieser og nevøer. Lykke til her nede på østlandet til Lydia, Roy og mathilde

Baklengs

Jeg er en aktiv herremann for tiden.

Lord of the weeds

Om alt jeg har gjort så har utallige ugress av forskjellig flora måtte gi tapt for meg og jeg for noen av dem. Dette begynner jeg å kjenne i høyrehånda og i korsryggen. Men jeg vil fortelle om dagens arbeid som har foregått baklengs inn i tiden med den gamle gressklipperen vår. Formålet var å slå ned gå-radene mellom naboens urtefelt. Jeg fant ut at jeg måtte gå baklengs for slik å ta knekken på mest mulig. Stakkars gode og gamle gressklipper (lurer på hvor lenge vi har hatt den?) Uttallige ganger smalt det i stein og jord, selv om jeg hadde stilt den inn så høyt opp som mulig. I morgen skal vi fikse deg i bedre form og slipe kniver og se over deg.

Jeg var veldig glad over at bensin holdt til alle radene og etterpå tok jeg bilde

Men stoltheten vår er bergmynten (som jeg har nevnt før i april). Nå står den stor og flott sammen med masse ugrass men er i flertall. Det var så deilig å pusle med ugrasset i feltet, sitter ikke særlig fast, heldig er den som kan kose deg her i dagevis og la skyhøye matsyre og høymole få stå, og alle treskuddene under bringebæra, slippe unna rosetorner og generelt.
I bergmynten vil jeg være imorra, godt for sinnet, kroppen og produksjonen. Vår stolthet så ganske stusslig ut i fjor på denne tiden, men den flittige får lønn for strevet.