Weekend canceled

Denne studiehelga ble avlyst og jeg ble heller ikke med på ukas korsang som var en forberedelse til bispe-vistias i bygda. Grunnen til all avlysningen var regnværet og at jeg på forhånd hadde blitt bedt i barnevelsignelse i Hønefoss, så det er dette jeg kan skrive noe om:

Det er lenge siden jeg har vært tilstede i en frikirkelig gudstjeneste, ingenting åndelig slo fyr denne søndagen men jeg merket meg måten taleren snakket på.

For hvordan skal jeg selv en vakker dag holde tale over ett skriftsted?

Når trenger man ingen huskelapp?

Når taler man som til et barn (på godt og dumt)?

Ja hvem er vel jeg til å dømme… jeg lytter og sovner litt tilslutt.

På festen etterpå ble jeg kjent med nye mennesker som pratet om behovet for mat og om faste en dag i uka. Det var inspirerende selv om jeg spiste godt av småmaten, pølser og kaker. Den lille hovedpersonen fikk sin egen kahoot-spørrekonkurranse, en morsom måte å få et lite innblikk inn i livet så langt til en toåring. Høydepunktet var avslutningen da to av gjestene sang og spilte gitar, melodien var så fin at jeg bare må legge den ved:

Ang tanging alay ko

Teologene inviterer filosofene

Hva sitter jeg igjen med etter mitt andre møte med filosofene som leser Bibelen og teologene, som inviterte dem til sin hjemmebane på MF?

Tja. To av dem har snust på hverandre før i radioprogrammet Kompass. (Nå satt de ved siden av hverandre igjen med hver sin kollega. Da de møttes på radioen ble det et litt rart møte.)

MEN disse fire kom ikke fram til noen store åpenbarringer, de forventet mye av hverandre og glimtvis leverte de.

Filosofene visste at teologene kunne arrestere dem på den jødiske konteksten, men de fikk ikke noe klart svar på hva meningen i Menneskesønnen skulle være.

Jeg er glad for at spørsmålet mitt på slutten om hva filosofene har lært av lytterne sine (og teologene av podcasten) - ga så respektable svar. Det bare er noe vakkert, det var det også i min gamle lesesirkel, når man leser en tekst for første gangen, og tar den på alvor sammen med noen andre. Hvor to eller fler er samlet i Mitt navn, der er Jeg midt i blant dem…

Poenget er at de (filosofene) fortsatt er i en prosess og ikke er ferdigleste. Matteus er bare begynnelsen og vi som hører på er ikke ferdiglytta.

Gåten Jesus

Tusen takk til Notto Thelle som fortalte om de mange stemmene som gir bilde av den gåtefulle Jesus.

Han hadde tatt turen til vår egen lille kirkestue denne søndagskveld. Ja hvor har jeg selv plassert Jesus akkurat nå? Han henger nok ikke på korset, jeg ser ham gjennom dårskapen til en rekke mennesker jeg gjerne kunne ønsket å være venner med, som gir seg i kast med det gåtefulle.

Forrige helg var fri for de teo/filosofiske tankekjøret som som jeg søker. Da ble vi oppsøkt av familie, og sammen lærte vi at det finnes masse hjortelus i skogen.

Søke eller bli besøkt, det er tingen

Menneskeverd, Lavransdotter og flerstemt

En lang lørdag som startet med levering av noen epler til pressing i Lier og pendlerparkering i Bærum. Forelesningen om assistert befruktning og aktiv dødshjelp var greie nok, men jeg skulket slutten for å se 2/3deler av fortellingen om Kristin Lavransdotter.

Det var en forestilling som sendte tankene fire år tilbake i tid.

Jeg tror at jeg ikke hadde kost meg såpass mye, om jeg ikke lest bøkene tidligere.

Det absurde skulle med, skuespillerne snakker om segselv i tredjeperson. Kristine fødde og fødde og alle formidlet (for) mye tekst, liksom hele trilogien skulle forklares på en hel time.

Styrken var at noen trekk i fortellingen kom bedre fram når fortellingen skøyt fart som en hare, mens jeg likte å lese som skilpadde i lesesirkelen.

Anbefales selv om jeg ikke rakk å se del1; den fins jo på film.

"Menneskenes hjerter forandres ikke til alle tider" er jo et kjent sitat. Og alt kan forandres ved kjærlighet, 7 fødsler og når dine nærmeste dør, en etter en. Kristin og Erlend slapp å tukle med menneskeverdet, men de var for stolte til å spørre om hjelp i krisetider, og det er en annen skummel fallgrunn.

Søndagsmorgen ble den nye soknepresten offisielt innviet i bygda og han gjorde ett nummer av at vi som kirke og samfunn er et flerstemt kor som må spille på lag.

Nå blir det høstpause fra oslo i minst en måned. Tenk at jeg har vært innom hovedstaden 5 av de 6 siste helgene

Bonus søndag

Det ble en ekstratur til Oslo idag. Plutselig gikk det opp for meg at jeg kunne kombinere to kirke-opplegg som står mitt hjerte nær. Så først dro jeg til Haugerud kirke hvor altertavlen er en stor vev. Dette skal bli bilde på hvor viktig det er å bygge fellesskap til neste år korsvei-festival. Fy søren så mange bra folk det dukket opp og delte tanker om hvor Korsvei(bevegelsen) skal videre. Det som var rart er at opptil flere at korsvei-erne jobber på MF.

Etterpå forflyttet jeg meg til Fagerborg kirke og der skulle mine favoritt filosofer for tiden, fortelle om sin bibel lesning. Jeg satt og var starstuck over å se flere av mine podcast-venner som jeg vanligvis bare lytter til - ler litt og undrer meg sammen med. Nå har jeg også sett dem i levende live (Joh4,42)

Det underlige var at dagen startet og stoppet med flatt batteri, men dagen var absolutt verdt det!

Hvis kvinner så dyr...

Tredje studietur ble kombinert med vedkjøring, gjensyn med alle søstrene og besøk på bondens marked. Hva så med forelesningen på MF? Ja hva med menneskerettigheter, hvor uhørt mange menn mente det var å gi kvinner en del av 'frihet, likhet og brorskap' - hva skulle det neste være, hehe å gi dyr rettigheter? Det kan være dumt å spøke som nettopp Thomas Taylor gjorde i 1792.

Bærekraft kan være grønnmaling, men det var så hyggelig å se bønder i byen (med sine smaksprøver) og ikke minst gamle kjente helter rett utenfor Majorstuen.

Transporten varierte med buss for tog + sykkel. Jeg ble litt lei av å kjøre bil med henger, men jeg blir aldri lei av å spille med små og store: Scrabble ble til hygge to overnattinger på rad.

Fortsettelsen

Min andre helg med etikk var av det praktiske slaget, hvor studentene delte dilemmaer de (gjerne) hadde innenfor sitt yrke som lærere. Det var mange erfaringer og til dels høy temperatur fra en voksen forsamling. Det er ikke alltid like lett å velge konsekvens- versus pliktetikk.

Barn har rett på fritid står det i barnekonvensjonen, ett apropos til tema foreleseren hadde om menneskerettigheter.

Jeg fikk fikset studentkort og lånte bøker. Så gikk jeg gjennom Vigelandsparken til Skøyen terrasse, fint med trær som gav skygge denne varme augustdagen. Jeg toget til slekten i Askim og fortsatte å være litt filosofisk under pizza måltid. Vi rakk å spill litt spill og neste dag var det gudstjeneste som guttene var med på. Jeg har søkt og søkt uten å finne en kjempefin sang som heter "Kommer du ihåg" av Widestrand. Presten lurte etterpå om det var noen vits å holde preken etter denne flotte sangen om den samaritanske kvinnen, men han gjorde det likevel og dro fram en kjent sang, Floden av Bjørn Eidsvåg - wow. Dette var ellers en gudstjeneste etter mitt hjerte, godt gjennomtenkt og utført på alle plan.

Så spilte vi litt fotball og frivillighetens dag ble feiret i parkområdet. 

Denne dagen så jeg alle søstrene mine og alle onkelbarna. Studier bringer sammen:-)

Starten på P

Da er jeg i gang igjen med mitt nye prosjekt som 40-åring: Prest

Første dagen startet tidlig for målet var å rekke bussen kl7 fra Hønefoss. På veien dit måpte jeg over å skue en enorm elgokse som travet hundre meter langs bilveien. Elg i soloppgang er ikke galt når man unngår pangstart.

Rotet litt for å finne MF som ligger rett ved Chat Neuf, og så på denne måte en byste av Jan P. Syse (som vist nok tok initiativ til å bygge Chateau Neuf). Sønnen hans er jo en kjent filosof og har faktisk stått på gårdstunet mitt denne vinteren og betraktet geiteflokken som var på vinterbesøk. Det er sånne som hans filosofi-kollegaer jeg har gleden av å høre mest på øret for tiden: Ole og Einar leser Bibelen for eksempel.

Inne på MF orienterte jeg meg langt bedre og så over lokalene fra auditorier til kapell. Under navne opprop sa de fleste gamle studentene at de var lærere men så brøt to stykker trenden og sa at dette var starten på veien til å bli prest. Alle gode ting var tre, kunne jeg si, og i gruppesamtalene etterpå ble jeg mer kjent med disse to. Det er fælt med det, for jeg hilste jo på flere av mine medstudenter men husker bare ett navn: SOL.

Det som var spesielt hyggelig, var hvor opplagte studentene var denne lørdagen og svarte godt på alle spørsmål som foreleseren holdt. Den kuleste hadde lange rastafletter og var ikke redd for å stille gode spørsmål tilbake. Min første dag på MF handlet om fire retninger innenfor grunnleggende etikk: plikt-, konsekvens- og dyder + nærhetsetikk. De er forskjellige og interessante hver for seg med styrker og svakheter. Jeg likte denne starten hvor filosofene i segselv ikke var nye (utenom to stk), men der grupperingen var det grunnleggende.

På vei hjem virket ikke lånekortet mitt og hodet slo seg av på bussen (men billetten var gratis for bankterminalen virket heller ikke:-)

Neste dag dro vi av gårde for å se den helt nye soknepresten som skal starte i bygda vår. Sorle heter han, godt inne i 40-årene. Går alt etter planen kan han kanskje hjelpe meg å bli erfaringsbasert prest om noen år? I avisen har han introdusert seg som en tolerant og åpen prest. Tenk, ho tunghørte mor hørte hele preken og han var hyggelig mot barna i kirken.

Ja, dette må sies å ha vært en god helg

Tenker tilbake på starten av skolene i Alta og Aurland + mislykka Oslo

Nå er ett nytt kapittel åpnet

Brettspill i mine tanker

Aldri har jeg spilt så mye brettspill som nu. Alt startet ifjor og bursdagsgaven som står igjen som en bauta var Puerto Rico, spillet vi hadde tenkt mye på men som endelig ble tilgjengelig. To dager brukte jeg på å lese meg opp på reglene, og ennå kan jeg ikke alt som står i utvidelsene menmen. Jeg tok det med overalt og spesielt familiesommeren spilte vi tre fire dager på rad. En gang ble det dramatikk fordi ett glass veltet og spillet måtte tørkes og imens ble jeg introdusert for Azul. Om høsten kjøpte jeg julegaver tidlig, Ticket to Ride kunne jeg spille med min gamle mor også. Det eneste jeg savner er utvidelser til gamle Alhambra som var en farsott tilbake i 2016. Vinteren kom og det ble stille helt til jeg 1.februar. Da ble jeg minnet om et kortspill som jeg ble nysgjerrig på hvordan virket, 6nimnt. Dette førte meg ut til BGA der det enkelt gikk ann å spille og lære hvordan dette spillet fungerte. Dette spillsamfunnet har jeg brukte relativt aktivt de siste to måneder gjennom 40 forskjellige spill. 

Hvorfor så oppglødet kan du spørre. Nå kunne jeg skrivd en lang utdyping. Men av ting som vokste seg stort under koronaen, var brettspill noe man kunne dele innad i kohortene eller på nettet. Behovet er ikke det samme nå. Alle mot 1, har en samlede spillende effekt hvor man underholdes men også involeres.

Jeg skal love å ikke spille like mye på nett som jeg har gjort de siste 8ukene, våren står for døren. Men jeg utfordrer alle en gang i mellom til et uforpliktende spill hvis du lurer på hvordan det står til med noen er brettspill en isbryter for samtale kanskje. Måtte våren ende godt

rip 2020

Corona - ei popgruppe som sang nattens rytme for 26år siden. Hørt gjennom spillelisten min som snart går fra å være 2020 til rip2020. Corona var et fenomen som inntreffer under solformørkelse. Nå er det mest av alt et pandemi virus. Emilie Nicolas synger en vakker sang til faren sin at hun er voksen nå. Istede å høre grown-up så hørte jeg feil og det låt som et klagerop i have corona. Jeg gjerne palmegreiner om din krubbe strø - den verselinjen fikk ny mening da en mor la ned granbar ved graven til sin sønn. Et forsett jeg bryter gang på gang er at jeg skulle fulgt opp artister og grupper og hørt om de har mer en den ene låta. Jeg har oppdaget asmr og hører ofte på dette når jeg legger meg.

The god of Arepo

Temples are built for gods. Knowing this a farmer builds a small temple to see what kind of god turns up.

---

Arepo bygde et tempel på jordstykket sitt, en ydmyk ting, noen steiner stablet sammen for å lage en varde, og to dager senere flyttet en gud inn.

"Håper du er en høstegud," sa Arepo og satte også opp et alter og brente to hvetestengler. "Det ville være fint, vet du." Han så ned på asken som ble smurt på steinen, steinene lå alt skjevt, og han hostet og klødde seg i hodet. "Jeg vet at det ikke er mye," sa han med stråhatten i hendene. "Men - jeg skal gjøre det jeg kan."

Dagen etter la han igjen et par fiken, dagen etter den tilbrakte han ti minutter av morgenen sittende ved templet i bønn. Den tredje dagen snakket guden.

"Du bør gå til et tempel i byen," sa guden. Stemmen var som hvetens rasling, som knirking av jordmus som løp gjennom gresset. "Til et ekte tempel. Til et godt tempel. Få noen ekte guder til å velsigne deg. Jeg er ikke mye i meg selv, men jeg kan kanskje legge inn et godt ord?" Guden plukket et blad fra et tre og sukket. "Jeg mener, ikke for å være uhøflig. Jeg liker dette tempelet. Det er koselig nok. Tilbedelsen har vært hyggelig. Men du kan ikke ærlig tro at noe av dette kommer til å gi deg noe."

"Dette er mer enn jeg forventet da jeg bygde det," sa Arepo, la ned ljåen og senket seg ned til bakken. "Si meg, hva slags gud er du?"

"Jeg er av de falne bladene," sa den. "Ormene som kravler under jorden. Grensen til skog og mark. Det første snevet av frost før den første snøen faller. Epleskallet når det gir seg etter mellom tennene dine. Jeg er en gud av et dusin forskjellige ting, skrap som fører til råte, øyeblikkelige glimt. En forandring i luften, og så er den borte. "

Guden sukket enda en gang. "Det er ingen vits i tilbedelse av dette, ikke som Krig eller Høst eller Storm. Spar bønnene dine for ting utenfor din kontroll, gode bonde. Du er så liten i verden. Så sårbar. Best å be til en større ting enn meg. "

Arepo plukket en hvetestengel og tygget på den mellom tennene. "Jeg liker godt denne typen tilbedelse," sa han. "Så hvis du ikke har noe imot det, tror jeg at jeg vil fortsette."

"Gjør hva du vil," sa guden, og trakk seg dypere inn i steinene. "Men ikke si at jeg aldri advarte deg, ellers."

Arepo ville be en bønn før morgendagens arbeid, og han og guden tenkte på trærne i stillhet. Dagene gikk slik, og ukene gikk, og så blåste Stormen inn, svart og dristig. Den flommet over åkrene til Arepo, ristet flisene fra taket hans, slo ned i oliventreet hans og etterlot det i aske. Dagen etter gikk Arepo og hans sønner blant hveten og reddet det de kunne. Det lille tempelet hadde blitt strødd utover åkeren, og da arbeidet ellers var utført for dagen, samlet Arepo steinene og plasserte dem sammen igjen.

"Nytteløst arbeid," hvisket guden, men kom krypende tilbake til templet allikevel. "Det var ikke noe jeg kunne gjøre for å spare deg for dette."

"Men vi har det bra," sa Arepo. "Stormen er over. Vi vil gjenoppbygge. Dog har jeg ikke mye til offer i dag," sa han og la ned noe ødelagt hvete, "men jeg tror jeg vil støtte opp tempelets fundament i morgen, hva med det? "

Guden raslet rundt i tempelet og sukket.

Et år gikk, og deretter et til. Templet hadde lagdelte vegger av steiner, et tak av vevde kvister. Naboene humret nedlatende mens de passerte det, men barna etterlot seg frukt og blomster. Og så mislyktes Høsten, gudene trakk tilbake sin gavmildhet. I Arepos åker spiret hveten tynn og sprø. Folk jamret og rev sine kapper, slaktet lam og sølte blodet på bakken, og med hjemsøkte øyne og de gikk sultne til sengs. Arepo kom og satte seg ved tempelet, blomstene var visnet nå, frukten hadde krøllete knopper, Arepos ribbein var synlige, hendene hans skalv, og så mumlet han ut en bønn.

"Det er ingenting her for deg," sa guden og krøp i mørket. "Det er ingenting jeg kan gjøre. Det er ingenting å gjøre." Den sa det skjelvende og spyttet ut ordene. "Hva er dette for et tempel, annet en byrde for deg?"

"Nei, for Oss" sa Arepo, og stemmen hans vaklet. "Dette ble et magert år. Vi har gått gjennom dette før, vi kommer gjennom dette igjen. Så vi er sultne, men vi har fortsatt hverandre, ikke sant? Og mange andre mennesker ba til andre guder, men det beskyttet ikke dem heller.” Nei sa han og ristet på hodet og la noen skrumpne ugress ned på alteret. "Nei, jeg tror jeg liker tradisjonen vår bra."

"Det vil komme noe verre," sa guden, fra steinhullene. "Og det vil ikke være noe jeg kan gjøre for å redde deg."

Årene gikk. Arepo hvilte en rynket hånd på steintemplet og noen dager tilbrakte han flere time der, fortapt i kontemplasjon med guden.

Og en skjebnesvanger dag, fra det blodrøde havet, kom Krig.

Arepo kom snublende til tempelet nå med hånden presset mot magen, og han salvet det hellige stedet med sitt blod. Bak ham brant hveteåkrene hans, og alt ble svart. Han kom krypende på kne til et tempel av hugget stein, og guden sprang ut til ham.

"Jeg kunne ikke redde dere," sa guden, stemmen var lav. "Jeg beklager. Jeg beklager. Jeg er så lei meg." Bladene falt brennende fra trærne, i mykt, langsomt askeregn. "Jeg har ikke gjort noe! Alle disse årene, og jeg har ikke gjort noe for deg!"

"Tull" hysjet Arepo og smakte på sitt eget blod, mens synet hans ble uskarpt. Han støttet seg opp mot tempelet, med pannen presset mot steinen i bønn. "Si meg," mumlet han. "Si meg igjen. Hva slags gud er du?"

"Jeg?" sa guden og strakte hendene rundt Arepos hode og lukket øynene hans og snakket:

"Jeg er av de falne bladene," sa det og tryllet frem bildet av dem. "Meitemarken som kveiler seg under jorden. Grensen til skog og mark. Det første snevet av frost før den første snøen faller. Huden på et eple når det gir seg under tennene dine." Arepos lepper samlet seg i et smil.

"Jeg er guden for forskjellige ting," sa det. "Blomstrnes kronbladene som råtner, de små øyeglimtene. En forandring i luften -" Dens stemme brøt sammen, og den gråt. "Før alt er borte."

"Vakkert," sa Arepo, mens blodet hans flekket steinene og rant ned i jorden. "Alt sammen. De var alle så vakre."

Og mens åkrene brant og røyken utslettet solen, mens mennene ble tråkket i menneskepressen og den blodige krigen raste! Og mens himmelen løsnet sin vrede på jord, la såmannen Arepo seg ned i sitt ydmyke tempel, med hodet skjermet ved steinene, og vendte hjem til sin gud.

---

Sora fant et sammenrast tempelet med beinrester i.

"Å, stakkars gud," sa hun, "uten at noen kunne begrave din siste prest." Så tok hun en pause, fordi hun var langt borte. "Eller, er det slik de døde blir hedret her?"

Guden ble vekket fra sin kontemplasjon. "Han het Arepo," sa guden. "Han var en såmann."

Sora ble skremt, litt fordi hun aldri før hadde hørt stemmen til en gud før.
"Hvordan kan jeg ære ham?" spurte hun.
"Begrav ham," sa guden, "under alteret mitt."
"Greit," sa hun og gikk for å hente spaden.

"Vent," sa guden da hun kom tilbake og begynte å samle beinrestene som lå mellom de knuste kvistene og det råtne løvet. Hun la dette ut på et klede av ufarget ull, det eneste plagget hun hadde. "Vent," sa guden. "Jeg kan ikke gjøre noe for deg. Jeg er ikke en gud for noe nyttig."

Sora satte seg derimot tilbake på hælene og så på alteret for å lytte til guden.

"Da stormen kom og ødela hveten hans, kunne jeg ikke redde den," sa guden. "Da innhøstingen mislyktes, og han var sulten, kunne jeg ikke mate ham. Da krigen kom," vaklet guds stemme. "Da krigen kom, kunne jeg ikke beskytte ham. Han kom bløende fra kampen for å dø i armene mine."

Sora så ned igjen på beinene. "Jeg tror du er gud for noe veldig nyttig," sa hun.

Hun løftet forsiktig hodeskallen på tøystykke. "For du er guden til Arepo!"

---

Generasjonene gikk. Landsbyen reiste seg fra sine tragedier - hjem ble bygd opp igjen, hager ble plantet på nytt, sår ble leget. Den gamle mannen som en gang bodde i åsbakken og snakket med stein og steinsprut var for lengst glemt, men templet sto der, i hans navn.

De fleste trodde det var tomt, ettersom guden som bodde der for lenge siden var blitt stille. Likevel følte alle som gikk forbi den forfallne helligdommen sting i hjertet, som om de sørget over en tapt venn. Kulden som kom fra inngangen til tempelet dempet humøret og avverget mulige besøk, bortsett fra de sjeldne og spesielt glemsomme barna som ville etterlate små klynger av rosa og hvite blomster som de plukket fra den omkringliggende engen.

Guden satt i sitt fredelige hjørne og stirret ut på den fjerne veien til vandringsmenn, arbeidshester med vogner, og løv som virvlet rundt travle føtter. Hvor lang tid hadde gått? Verden hadde utviklet seg uten ham, for han visste at det ikke var noen hjelp å gi. Verden må være et grusomt sted, når selv nyttige guder har forlatt den, når gårder kan oversvømmes, når høsten kan bli ufruktbar og når hjem kan brenne, tenkte han.

Han hadde forstått at mennesker er meningsløse skapninger, som ville be til en gud som ikke kan svare på bønn eller velsigne dem med lykke. Hvem skulle vedlikeholde et tempel og bringe offer uten å få noe tilbake? Hvem ville dele sitt selskap og meditere med en slik ufruktbar guddom? Hvem ville begrave en fremmed, uten håp om fortjeneste? Hvilken bisarr vennlighet hadde de kastet bort på ham? For noen fantastisk tåpelige, dydige, og håpløse skapninger mennesker var.

Så han malte solnedgangen med gule blader, lokket meitemark til å danse i menneskenes jord, strødde slettene mellom skog og mark med blomster og bær, døpte luften med en bitende kulde før vinteren kom, modnet eplene med skarpe røde farger, bryte under synkende tenner, og et dusin andre ting, til minne om den mannen som før han døde priste alt dette som guden faktisk gjorde.

"Hei du, Gud for enhver ydmyk Skjønnhet i verden," kalte en kjent stemme.

Tårer fra gudens skjelvende øyne rant ned på skrukkete lepper. "Arepo," hvisket han, for stemmen hans var hes fra hundre år lang stumhet.

"Jeg er gud for hengivenhet nå; av små vennligheter, av ubrytelige bånd. Jeg er gud for uselvisk, ubetinget kjærlighet, evig vennskap og tillit." Arepo lovet beroligende den andre med hvert ord.

"Det er fantastisk, Arepo," svarte han mellom tårene. "Jeg er så glad for deg - en så kraftig skikkelse vil absolutt trenge et storslått tempel. Skal du dra til byen for å samle flere tilbedere? Du vil bli elsket av alle."

"Nei," smilte Arepo.

"Lenger altså, til hovedstaden da? Takk for at du besøkte meg her før avreise."

"Nei, jeg vil ikke dra dit heller," Arepo ristet på hodet og humret.

"Enda lenger? Hvilke ambisiøse mål har du da. Det er ingen tvil om at du vil lykkes," fortsatte den eldste guden.

"Egentlig," avbrøt Arepo, "jeg vil gjerne bli her hvis du vil ha meg."

Den andre guden ble slått målløs. "Hvorfor vil du bo her?"

"Jeg er Gud for ubrytelige relasjoner og evig vennskap. Og du er Arepos gud."

August slutt

Det er alltid merkedag når 1.august er et faktum
Når denne måneden er slutt nesten er det hundre griser som danset rundt på jordet når vi kom med mat eller de ble skremt å sprang inn i skogen. Spesielt smågrisene fikk lov til å rote rote rundt på et område der de voksne ikke hadde adgang. Nå har de fleste reist og de få som er igjen kan ikke være ute i det fri med mødrene sine. Det har blitt ganske stille.
Jeg har melket kuer hver eneste dag denne måneden. Halvparten på setra og halvparten her hjemme. Men det går mot høst og jeg har levert en søppelsekk med epler (med mye mark i) til saft. Det blir magert med epler. Silokommen på låven derimot er blitt halvfull av høyballer, det er litt stas.
Årets kinofilm lurte jeg meg å få sett (tenet). Konfirmanter har endelig blitt konfirmert.

Det er snart på tide å kle seg bedre.
Når kommer den første nattefrosten. Jotne-topptur?
Skogsbeite til kuene og andre landbruks forberedelser.

Takk for dette augustus

Søndag

Om dåp
Stund siden jeg har sett nett-gudstjeneste og når jeg søkte fant jeg altså akkurat denne. Jeg skulle egentlig finne "dagens" men bommet med en måned. Det som er litt spesielt er at den eldste nevøen min ble døpt i akkurat denne kirka. Preika var riktig bra, hør på den.
Om AMSR
Jeg har funnet noe rart som jeg har på i bakgrunnen iblant. Det er ganske sært men det går rett til hodet. Søker du på dette på youtube finner du mange som driver med rollespill. De visker (og tisker) og lager masse små trommelyder på diverse remedier. Akkurat denne trommingen er underlig for den minner meg også om en forhatt og avskyelig lyd; en husmus som romsterer innendørs. Dette kunne jeg skrivet MASSE om FOR fra tid til annen blir freden brutt om en liten gnager tasser og springer rundt i stua di. Da får jeg ikke sove om denne lyden skulle dukke opp. MEN NÅ virker det helt motsatt, det er sovemedisin
Jeg vil dele denne video som også har en kristen spiritualitet.

OM covid19
Idag skulle fotball-EM vært over. Del to av sommeren skulle begynt nå.

Bursdagsgave til megselv dette året: tre uker sammen med fire cistercienser munker

Formål: Stillhet, egentid, 7 daglige tidebønner, ora etla bora = be og arbeide.

Det var og ble en riktig fin tid som ble avbrutt av coronakrisen. Familien ville at jeg skulle komme hjem og dette er jo en tid for å stå sammen nå. anyway

Jeg gikk altså i kloster for å leve og smake på dette annerledes livet. Det er noe med rytmen og samholdet som har tiltrekningskraft på meg. I dag er det akkurat en uke siden jeg forlot gutta og sangen. Jeg savner stemmene deres.

Hvor kommer inspirasjonen til klosterlivet?

• Artikkel om Thomas Merton 2007
• Påsketuren til Taize i 2011
• Vipassana meditasjon (to uker)
• Pilegrimsturen i Valdres 2012 (en uke)
• Radio-reportasje om munkeøya Athos 2018
• Lesesirkelen Christine Lavransdatter 2018-19
• Andre relaterte podkaster om cistercienser
• Tre-dagers besøk i Munkeby Mariakloster 2019
• Radioleseklubb om Familien Karamasov 2019 – til dagsdato
• Narsiss og Gullmunn – boktips ferdig utlest før jul

Inspirasjonen har altså skutt fart de siste to årene og grublingen om det å bli munk kan ha noe for seg. Jeg har jo noen interesser som jeg også deler med munkeorden: jeg liker å synge og drive med landbruk. Jeg liker også å lese. Ora etla bora. Jeg har allerede besøkt et kloster og smakt på litt på det ifjor. Nå fikk jeg anledning til å komme tilbake som gjest i tre uker (men det ble altså bare 10dager).

Er det et problem at jeg er lutheraner – de er jo katolikker?
Jeg har vært på en økumenisk vei i mitt trosliv siden jeg gikk på Fjellbibelskolen i 2007. Dog har jeg for det meste bare lest OM og ikke blitt kjent med noen som er katolske. Jeg har aldri vært med på en katolsk messe på norsk noen gang før. Nå er jeg 10 messer rikere (for munkene har nattverd hver dag). Ja jeg føler i hvert fall at jeg har lært svært mye om min kristne storebror, ved bare å være tilstede i deres tidebønner. Jeg er jo kirkevant i DnK og gjennom mine år i sangkoret har jeg blitt såpass ”miljøskadet” at jeg noen ganger foretrekker å synge på latin – hvem skulle trodde det for ti år siden da jeg begynte å synge ”neimen om eg ville”. Kyrie – Gloria – Sanctus - Agnus Dei. Ja til og med Credo har jeg vært gjennom på latin (i en konsert vel og merke). Nesten alt av liturgi kan jo synges om du er katolikk eller protestant. Og min underlige observasjon var at det eneste munkene ikke sang (Fadervåret og Trosbekjennelsen)  - men det pleier jeg å gjøre i min kirke (vi utfyller hverandre).

Antifoner

Denne vekselsangen har jeg blitt litt kjent med da Sole Gjestegård hadde en kommunitet (2018-19). Jeg må bare si at det er skjønt å kunne få synge (og lovsynge) så mye som munkene gjør syv ganger om dagen. Antifonene er sang-limet. Det hele starter 0415 – det er tidlig og da synger vi ikke like mye, men vi leser mer og på den måten våknet jeg til liv. Tidebønnene gir rytme og styrke (vi synger om å stå opp, møte dagen, ære treenigheten masse, vipps nærmer kvelden seg). Jeg hører ekkoet fra Marias lovsang ”store ting har han gjort mot meg” og (Salve Regina – den er virkelig vakker) rundt kl 20 – da er det slutt. Akk mye mer kunne vært sagt, men det for holde med at jeg savner stemmene deres.

Gjorde jeg noen oppdagelser?

Ja – det viste seg at jeg hadde tatt med meg eksplosivt lesestoff. Først returnerte jeg til Merton som virkelig ga meg en overraskelse av forelskelse på sine eldre dager. Jeg las om to fiktive personer fra ”Brødrene Karamasov”: Sosima og Aljosha – hundre sider - to store kapitler som var mettet av bibelstoff og verdenslitteratur - mektig lesestoff for en munke-spire som meg. Og samme dag eksploderer 12mars og kaster meg liksom ut av kloster og hjem. På toget hjemover var alt så underlig – har jeg kommet til rett klode? Det føles som alle har opprettet og gått i dekning i sine egne klostre/hjem. Larmen har stilnet og forbruket stuper… men jorden kaller på bonden i meg.

To ting er fortsatt likt

Under munkeberget arbeidet jeg med å rydde en hage i skogen. Det er tilnærmet likt det jeg har gjort i vinter rundt huset til foreldrene mine. Skog må vike for frukttrær og neste uke skal jeg felle de siste to store grantrær. Den andre tingen som er likt var at jeg aldri spiste sammen med munkene, jeg hentet middag hos den og bare den i en kurv over tunet til gjestehuset som lille Rødhette. Denne uka har jeg vært i karantene og ikke spiste sammen med foreldrene mine, men mor setter ut mat til meg på samme måte som munkene.

Avslutning? Aner ikke. Vi er skyld i alt og må elske alt.
Fastetiden kan bli lang i år

Vanskelig å tro på Gud

 – Det er tankevekkende at halvparten av folk som sier de ikke «tror» på Gud, likevel vil ha en gravferd med ­Fadervår og Herrens velsignelse. Jeg tror det ­uttrykker noe mer enn «en dose Gud» sånn for sikkerhets skyld. Jeg tror vi har gjort det for vanskelig for kirkens medlemmer å tro på sin egen tro. VL

Den siste tiden har jeg deltatt i tre ganske forskjellige gravferder. Når skal man få alt på stell? Hvordan er det å gi slipp. Hvor havner man? Hvor lenge skal man prøve å leve på andres vegne.

Døden er merkelige greier å oppleve hvordan det påvirker de pårørende. Hva de deler av minner liv og dødsårsak. Hva vi allerede vet og ikke vet.

Spoiler fra forbrytelse og straff.  Raskolnikov er sekunder fra å ta sitt eget liv men blir forstyrret av en annen som gjør akkurat det han hadde tenkt på. Vi forstyrres hele tiden selv i livet. Av liv og død. Av det som tas fra oss men også av det som gives.

At noe så irrasjonell som å tro på enten liv eller død for seg selv etter sin fysiske død. Hvorfor skal vi ikke ta det på alvor?

Tilbakeblikk over … med fornyet innsekt

Denne uka setter ikke sjela i veldig flyt med nattefrost og forkjølelse i slekta.

Jeg startet en dag som onkel med å fyre opp familiens stereo anlegg. Det er fryktelig lenge siden. Jeg må bare konkludere; alt for lenge siden. Hva har skjedd siden 90-tallet? Joda jeg har blitt eldre og du trenger ikke å spille musikk høyt lenger for du bærer den med deg så enkelt og tilgjengelig at, ja hva skal du med disse cdene og dette musikk-anlegget. 00-tallet var tiåret for hjemmebrenning av cder. 10-tallet har vært et tiår hvor onkelunger har vokst opp. Når skal du få tid til å lytte høyt da?

Tenk så deilig det hadde vært å starte flere av dagene med å fyre opp anlegget for å vekke familien? Jeg har hørt om igjen morgenmelodien på spotify senere samme dag og det smakte ikke bra. Jeg trenger å fylle mitt eget rom med lyd, nå eier jeg jo mitt eget hus.

Savn – jeg savner deg

Missing – Everything but he girl. Jeg hørte plutselig denne sangen om igjen etter 20år. Denne gangen skjønte jeg til og med hvordan refrenget lød også. Sangen er jo fantastisk men den trengte en ny miks for å bli et fenomen midt i ’95. Nå skal jeg skrive opp hva jeg hørte.
and I miss u like the day is mister raider.
Har du ledd ferdig? Ja det er innmari morsomt. Men det også trist og tenke på hva jeg glipp av på 90-tallet. Engelsk hatet jeg som pesten, det var det aller verste og som å gå på stram line ved høyt lesing i ungdomsklassen. Ja det er trist at jeg gikk glipp av hva de egentlig sang – like the dessert miss the rain. Men jeg fikk jo mye ut av sangen allikevel og jeg husker musikk-videoen. Jeg tror jeg forstod at det var noe jeg ikke forstod med den sangen på den tiden. Min versjon gir jo ikke forsterket mening til hva det vil si å savne noen. I miss you – og så et eller annet abrakadabra. Det var MYE jeg savnet i 95. Kanskje minst like mye jeg ikke forstod noen ting av på et språk som var ufattbart og utilgjengelig for meg (og som jeg ikke ville lære meg skikkelig godt også). Jeg syns synd på den gutten. Kulturelt var det eneste jeg hadde peiling på vg-lista topp 20. Og så kunne jeg altså ikke forstå alt de sang om heller. Men takknemlig er jeg at det fantes kunst i musikk og tegneserier på 90-tallet. Jeg var på jakt etter noe jeg kunne like etter ungdomskolen. Raider of the lost ark?

Hvilken farge har Gud for deg?

Hva mening har et slikt spørsmål? Jo det er utrolig godt stilt spørsmål om man kjemper med å forstå hvem man selv er. Gud er lys og vi ser verden gjennom et speil eller prisme, slik at vi ser forskjellige farger og tiltrekkes av noe forskjellig.

Et stille sted uten begjær. Når har jeg noen gang opplevd det? Jeg er enig med Kjell Nyhus. Det stedet har noe virkelig hellig over seg. Her er ikke mann eller kvinne, jøde eller greker… En gang har jeg hatt en følelse av at jeg var inne i et slikt rom uten begjær, og kanskje var gud til stede, jeg var i allefall tilstede. Kanskje hadde Gud en farge, meningen er nok ikke å forstå eller rive fra hverandre slikt eller hint, for å finne ut hva det er. Let it be. Ingen kan dypest sett heller forstå. Tornebusken som brant. Sitteplassen under et tre. Drømmereise til den syvende himmel. Gud er lys. Når lyset brytes ser og opplever vi forskjellig.

Salongen

Gjestene i radioprogrammet ser lyset på forskjellige måter. Det jeg har likt kanskje best i de siste podkastene i mai har vært all latteren. Hva er latter? Skal tro om det er en slags kunst. Dere har belyst kunsten og behovet for den på utrolige måter den siste tiden. Oppsøk kunst  når du blir skilt, noen som ikke kjenner deg i det hele tatt men som kanskje har etterlatt seg noe som du virkelig kan trenge å se eller høre. Alt blir subjektivt og derfor fins det kanskje ikke noe objektivt å speile seg mot. Men lyset eier alle fargene. Ut å stjæle hester gav meg ingenting da jeg leste den. Jeg var full av andre inntrykk. Den kunne nok passet bedre inn i det som er noe av gjennomgangsbegeret nå: husk å prat sammen så du ikke ender opp som Kristin Lavransdatter. Det er jo også et før og etter man har fått barn (eller å følge dem på reisen man er onkel til feks).

Latter er også en nådegave. Og altså å finne rett musikk å starte dagen med. Legg på et lag med kommentator-venner som prater og prater og plutselig dukker noe gammelt opp som du nå har kunnskap til å bedre forstå. Og så passer det utmerket å kunne bare legge seg ned for formiddagslur for eksempel akkurat nå

Radio-tanke

Spesiell fly reise

Blandet drops

Det er og blir vanskeligere og vanskelig å skrive noe til bloggen.

For mange er sommerferien over i dag. Jeg kjenner også på en klump over dager som er over. Først var det fotball-vm denne sommeren. Jeg har aldri sett så lite fotball noen gang og grunnen var at jeg var på setra helt til kvartfinalene begynte. Det var en fin tid og man gikk og undret seg hvem som hvordan det ville gå og når finalen var over så tenker man; hva nå. Spenningen avsluttet og hvordan møte morgendagen når man bare har minner igjen og ingen flere kamper å se frem til.

Jeg delte vm-finalen med seks franskmenn i huset mitt som har operativt kjøkken og bad nå. Det var en fin kveld og vi var halvveis i vår tid sammen etter en heidundrende uke i arbeid sammen. Uke nr to som startet etter finalen var ikke like spennende, men det var de to beste ukene jeg hadde denne sommeren. Så mye vi fikk gjort og opplevd sammen. Huset mitt yret av liv.

Fjellet kommer man heller ikke bort fra. De tre første ukene som avløser på Østensetran åpnet jeg ellers to stier. Jeg var pilegrim for en dag og gikk til festival på Bøsetra. Det er rart å bytte takt når du går opp for å være eller ned for å gjøre noe annet. Jeg hadde også et opphold til på fem dager som startet med masse livgivende vann fra himmelen og en kalv som kom til verden og en kvigemor som var litt vanskelig å bli venn med. Fjellet var en indikator på at det har vært for varmt. Fjellets gull er det over og ut med. Monsens turfølge på tv er også over, så hva nå? En rytme er over eller noe å falle tilbake på når dagen har vært for varm så kan man følge fjell-bildene på tv. Det minner meg om exodus eller Moses som gikk i front gjennom ørkenen.  Man kan nok lære mye lederskap og folk liker en leder som Monsen.

Men hva nå? Dette spørsmålet tygde jeg ikke på før uti september i fjor. Alt er en måned tidligere enn i fjor. Det som er usikkert og som tørken har gjort, det er spørsmålet. Høsten er full av framtidig usikkerhet.

40 dager

Nå har det gått nær 40 dager og 40 netter siden forrige rotbløte
Takk for regn og at all veden endelig er under tak,
Vi har noen gode hjelpere halve juni-måned, les dere blogg
Det skrives for lite om dagen inn på blogg

På snaue fire dager

Jeg har nå neste lest ut hellemyrsfolket. På snaue fire dager.

Just nu hadde jeg lyst til å få hørt ut slutten men da jeg satte meg ned etter endt fjøsjobb og vandring var jeg ikke fokusert lenger. Jeg måtte høre om igjen tre ganger en scene, ene og alene fordi jeg fiklet med telefonen og skulle multitaske. Hvorfor for jeg så møkke mye mer med meg når jeg er i fjøset?

Bokstaver slår i hjel om de skal konkurrere om oppmerksomhet. Intet snakk i omkring fjøsvandringen. Dette er jeg litt forbauset over at jeg nå nesten har slukt 32 timer på fire dager.

Det er trist med hovedpersonene og at det ikke er råd med å skrive stort av inntrykk som legger seg igjen etter dette. Men en ting er sikkert, ikke ødelegg vennskap og nettverk ved å lyve.

Det som går galt kan forklares men hva så når man er midt i det i nåtiden?

Fjøsets ABC - høst

Ja så begynner jeg å prate musikk igjen.
Spillelisten som gikk sin seiersgang om våren er nullet ut.
På setra gikk det ikke an å spille musikk under selve melkingen, siden vakummaskinen var i samme rom som meg og kuene. Det er noen sanger som gikk sin seiersgang på øret mens jeg gikk på leit etter multer.
Men nå er det høst og jeg retter oppmerksomheten mot dette her:

Denne saken hørte jeg første gang i en kirke som var stor og mektig på utsiden. Attraksjonen var å kunne ta en heis til topps i tårnet og få utsikt over Riga. Men inne i kirkerommet var det nesten ingenting å hvile øynene på, og jeg tenkte på at denne kirka er fortsatt ribbet for noe under sovjet-tiden.
Når jeg kom ned fra heisen la jeg merke til musikk og lurte på hva det var. Det låt ikke spesielt kjent, det var svært enkelt, det innbød til hvile. Og jeg var sliten av å være akkurat da. Jeg fant kirkebenken og ble sittende. Jeg satte meg ned for å hvile veldig konkret.

Igår hørte jeg på lydbok og en fin passasje. En voksen gårdbruker som sliter seg gjennom livet tenker den tanken som på sett og vis setter ham fri. Ikke fra gjelden på gård og grunn - for den er han faktisk kvitt. Han finner hvile for valg andre gjorde for ham og som etterlot et savn. Vi kan ha så mange slags planer.

I kveld var det en fryd å melke kuene. Vi hadde roen, vi hadde musikken og jeg følte meg god. Ingen klaget eller gjorde noe unødig. Med ingen må jeg også inkludere meg-selv. Det er tusen grunner til aldri å bli fornøyd. U-fornøydhet over fra bagateller til det mer alvorlige.
Feks: jeg liker langt nær musikk hele tiden, følelsene er omskiftelige, aldri helt de samme - hvorfor har jeg det ikke slik det var første gangen.

Kanskje er jeg trøtt og ikke mottagelig.
Hva er meningen at jeg skal innse. Hva er det andre har innsett?
Hvorfor kom det ingen lyder fra kuene, ingen klager bare gomling,
Hører de det jeg hører
Vi gjør det samme dag ut og dag inn, men vi forandres med jorden.



Nå blir dette fort for mye snakk kirkenes forskjellige utsende i  noen betraktninger gjort på kor-tur

15.10.2017 00:01

om seterliv

om seterliv. ett godt liv sammen med mange forskjellige dyr. fem faste kuer som jeg bruker tre timer på hver dag. eller har jeg brukt tid på å vedlikeholde stier som var nedgrodd. ved er noe vi alltid trenger å bruker vi det ikke opp denne sommeren som kommer sommer igjen neste år. nå har vi spesielt god dessert multer og fløte ferske hver dag. dessert betyr ørken på engelsk og vi befinner oss litt på et øde sted der agregat og sola gir oss energien som skal til i vår jobb her oppe. en internett boks har også stått på når vi har strøm men den skal vi faste fra neste uke. vi savner mest sola. regnbuen har dukket opp mange ganger. trivelig besøk spesielt av min nevø som var her en uke. da skinte solen i dobbel forstand 100timer har gatt i fjoeset

to bilder men hva sier vel det

Hilsen morgenfuglen

tatt med en dags mellomrom

TA IMOT dagen (blant annet:-)

#KORSVEI2017

Winter escaping part 3

Var dette dagen?
Jeg har glemt å si at kalven virket så lys sammen med de andre kalvene. Ute i naturen så hun grå ut.
Vi tok med oss en av de andre kalvene denne dagen og bandt den fast der sauene spiste rundball. Så speidet vi etter rømlingskalven. Nå ville vi at kalvene skulle få kontakt. Men akk igjen ble vinklene feil når jeg så kalven og dette førte til at hun sprang feil vei for endte gang. Og for endte gang ble vi lurt i forsøket på å avskjære flukten. Flukten vekk fra menneskene som stadig plager meg. Sporene fører videre fra Trangakrysset og jeg melder pass i det forfølgerne fortsetter. Det trengs ikke tre mann for å forfølge kalven. Jeg ender opp hos megselv og husker ikke hva jeg gjør men at telefonen ringer etter nesten to timer: nå er vi snart hos deg og gått over stokk og over stein over Brattåsen.

Det er altfor mye energi igjen i den lille kroppen som forsvinner fra oss i Støaåsen. Sporet begynner for alvor å bli vanskelig å følge vider pga snøsmelting og alle haresporene i dette området. Men det er ikke langt unna Plassen og derfor tar vi ammekua ut og binder henne utenfor fjøset i håp om å vekke noen minner, om å vende hjem. Hun rauter godt når jeg går og fortsetter sporingen alene mens de andre tar seg en hvil. Telefonen piper og melding om kalv ved ferista. Det overrasker meg fordi det er en hogstmaskin som lager mye bråk i det område men jeg går for å sjekke. Det var falsk alarm skjønner jeg - for kalven var ikke blitt sett nå, men for noen timer siden, altså akkurat da det løp til skogs for oss. Hm ville jeg nå finne igjen sporet nede på Støåsen?

Hva gjør fem dager med sporingsinstinktet? Jeg fant det igjen og låste igjen hodet for mye annet. Granskende med bøyd hodet gikk jeg rundt. Indianeren som ikke enser annet en sporet. Gransker og nikker gjenkjennende når fotavtrykkene også lar seg merke på en liten grusvei. Jeg ser opp og der, endelig ser jeg kalven til venstre, men hvem har jeg på min høyre kant: en grendenabo med hund i bånd.  Han blir med i sporingslaget for kalven forsvinner selvsagt på nytt. Blir hun ikke sliten? Rart å ha noen å snakke med igjen. Ikke så mye annet videre enn at sporet forsvant flere ganger og bare indianerblikket førte oss videre. Førte oss tilbake til utgangspunktet faktisk. Til saueteltet der hvor lokkemat-kalv fortsatt sto og så spørrende på meg. Nå var vi på feil side av gjerdet, men her kunne det være en god mulighet for å fange… der står hun! Jeg ser henne halvveisgjemt. Nå har jeg henne akkurat der og vi skal styre spillet nå. Eieren kommer med flere folk, to plasseres i bakhånd så ingen ny tur til Tranga skal skje. To står på jordet nedenunder stedet kalven står og jeg går rundt en omvei for ikke å bli sett og for å snu kalven tilbake til dette jordet som er inngjerdet. Ett øyeblikk når kalven og jeg får kontakt igjen virker det som alt på nytt igjen skal gå på tverke og jeg springer i retrett. Men nede på jordet ser jeg mennesker springe og rope. Yes, kanskje vi kan lykkes likevel. Nede på jordet ser jeg kalven stopper opp(e) ved saueteltet. Menneskene fortsetter å springe og jeg slenger meg over gjerdet. Kalven går inn i teltet , men det er en ulempe her for det går an å gå ut igjen på andre siden. På den andre siden syns sauene at dette er litt skummelt, kanskje vi burde søke ly i teltet vårt, Dette skjer ganske samtidig og fører til at kalven kommer ut igjen på den siden den gikk inn. Men der står Bjørn like ved og panikken spiller kalven ett avgjørende feilskjær. Den springer som blind rett inn i netting-gjerdet og setter seg noe fast.  Ett fantastisk syn etter fem dager, endelig litt flaks, endelig er jakten over og vi tar tak i hvert vårt bein, finner halsbånd og tau. Jeg ser opp mot fjellet og der har det begynt å snø igjen. Du skal hete Winter, det er ingen tvil om det.

Hva hadde innslaget av vinter å si? Ville det vært lettere uten? Ville Winter blitt mindre vill og skjønt hvor hun rømte ifra. Hun kretset jo rundt Plassen de tre første dagene, men jeg kunne ikke ta ut lokkedyr da det snødde som mest.

Det var godt for Winter å bli forent med mindre ville kalver igjen. Spise surfôr og drikke melk. Ikke tenke så mye på segselv. Nå ser jeg at hun ikke er den største i flokken lenger, fem dager setter sine spor. En liten evighet.
Det koster å bli fanget.
Men inni oss lød det halleluja.

Slik endte altså årets påskekrim godt. Vinter kommer Winter går

Winter escaping part2

Faktisk blir det ganske kjedelig å fortelle om denne dagen:
Om morgenen var det skikkelig vinterføyke ute, og mye fugler som søkte ly på dørtrappa.
Jeg hadde et ærend i Noresund og på veien tilbake stoppet jeg for å titte om kalven fortsatt var i området sammen med sauene. Og det var den. Det fikk være bra. Det er den fjerde dagen på rømmen.
Dermed gjorde jeg faktisk ingenting mere denne dagen, men vi planla ett nytt team for å fange kalven neste morgen, med list.
Ellers kan jeg nevne at kalvene som ikke hadde rømt fikk mere melk nå som en er borte. Jeg var utrolig trøtt når jeg var i fjøset om kvelden. Ikke så rart etter altfor mye leting etter kalven i det siste. Jeg kan ikke huske å ha vært så trøtt under ett fjøsstell på aldri så LENGE.
Vinteren var på retur og og hva med morgendagen?
Hva med signalene fra kroppen min

Imorgen lover jeg å avsløre de røde streken hvorfor denne tittel på blogg-innleggene

Winter escaping

Denne historien kunne vært skrevet før den nådde sin ende.

Denne historien starter med at jeg ønsker å slappe litt av. Jeg får et fint tilbud om å bli med på tur i skogen. Men jeg avslår for jeg har jo nettopp kommet tilbake fra fjøset og gått to-tre-kilometer. Det er ved nettopp denne kvilen at alt settes i gang. En dør brytes opp av tre rømlinger. Alltid freidig når du går, men akk hvor ¤%&%&%/& når telefonen slår og budskap om kalver på rømmen.

Vel - det ble en frustrerende dag med lite hvile men kamp med å fange og finne kalvene. Dog forsvinner den eldste kalven i kavet. Ikke før på ettermiddagen dukker den opp, men friheten er en farlig ting å få i ufrivillig gave på en dag full av vår og varme. Den forsvinner og det første letelaget  dannes uten resultat. Neste dag er helligdag og jeg plasserer en av rømlingene i bånd ute i skogen, det er ikke godt å være alene? Dagen går mot ende og jeg tenker at ”det kommer (også) en dag i morgen, du må tro og håpe at i morgen blir det sol”. Men telefonen ringer og det andre letelaget kommer seg på beina, ser kalven men får intet gjort. Det eneste vi oppnår er at gamlemor snubler og nesten knekker armen.

Lignelsen om den bortkomne sauen

Det er denne dagen jeg skulle ha skrevet ned i detalj.  Det er denne dagen naturen gjør alle som har skiftet om til sommerdekk et puss og alle fuglene vi hørte i skogen fulle av traller (noen søker ly i fjøsdøra). Vinteren har kommet på ny og mener alvor denne dagen. Hva med kalven? Var det dette den skulle bruke friheten på? Vi finner kalven etter ett lett søk, men den er bare redd for oss. Fra nå av kan vi ikke snakke om letelag men om å følge ett spor. Dette er snøens gave og forbannelse. Vi lures trill rundt av en bortkommen kalv som forflytter seg og manøvrerer seg mye bedre i skogen enn oss.  Påskeharen(e) lager også spor og snøen fra trærne begynner å falle. Forfølgerne mister sporet og går hjem (med halen mellom beina) for å varme seg ved peisen. Så går jeg til fjøset og det blir kveld og jeg går ikke til ro men tar vinterdressen på. Egentlig tenkte jeg bare å titte i nær-området der vi først så den bortkomne (hun er jo like ved gården men dog så fjern). Hun er på nesten den samme plassen, skvetter sin vei og jeg følger sporet, klokken er 21.

Denne kvelden kan jeg minnes lenge. Kalven har en forfølger. Leteren tenker på gjeteren som mangler denne ene. Det snør som aldri før. Jeg har kledd med riktig fra topp til tå for en vinternatt. Kalven søker bilveien men kan ikke gjemme bort sporene. Hun tar veien mot Tranga og jeg bare går. En sms piper i lomma: hvor er du? Har det gått en halvtime alt! Hm ikke var det mye batteri igjen på mobilen og tauet jeg har gått med så lenge har jeg glemt. Ved Tranga-krysset er ikke veien brøytet opp lenger og du kan jo gjette hvor sporene tar veien? Jeg går videre.

Nå går jeg i kalvens spor på veien mot Varpet (en flott bilvei oppover skogåsen). Skoene kommer til sin rett. Hodelykta sitter klar på panna. Jeg går i sporene til kalven for å spare energi. Kan dette virkelig skje så sent en april-dag? Lauvtrærne står forfjamset og har begynt å skyter grønne skudd. Jeg ser ingen kalv, bare sporene som lydig følger veien mens snø-høyden øker for hvert skritt opp. VI ender på Varpet, kalven og jeg. Like før piper det på nytt i lomma; skal vi hente deg? Ingen bil kan kjøre i 20cm nysnø. Det hadde vært fint med ski men skiskoene mine har gått helt opp i limingen. Jeg er glad for at jeg er helt tørr. Det er stille. Bare snøfall mot monstermastene og elektronene som gir strøm til de som har vett i knollen en april-dag og ikke vandrer ute men sitter inne i sine hus.

På Varpet ser jeg endelig kalven for første gang på nesten en time. Hva tenker hun der hun springer litt rundt på den åpne plassen og før hun ser meg? Hun løper inn på traktorvei mot de opptinte myrene. Jeg ser henne på nytt fordi hun har snudd etter en liten stund der veien blir dårlig. Nå for jeg bruk for hodelykta, nå havner vi rett i granskogen bokstavelig talt og over en bekk. Jeg finner ett høvelig sted å passere, jeg vil ikke bli våt nå. Indianerne hadde ingen hodelykt. Hvor skal dette ende? Blir hun ikke sliten? Tenk om kalven kunne forstå at jeg ikke vil henne noe ondt.  Ja, tenk!

Bildet av den gode gjeteren som leter etter sauen. Eller hva med; leteren som skremmer kalven til grensen av skogens grense? Jeg vet noe som kalven ikke vet: jeg vet hvor vi skal. Eller vet jeg det? Er vi ikke alle sauer som av fri vilje har gått oss vill. Er den bortkomne sauen glad for å bli funnet egentlig. Min bortkomne må fanges, men ikke her inne i granskauen. Uff enda en bekk å forsere, og se der, er ikke det elg eller sporene til et stort dyr? Nei det er menneskespor, hallo er det noen her. Her kan jeg bli lurt for kalven har fulgt disse sporene enten til venstre eller høyre. Jeg går mot høyre og undrer meg på hvilken idiot som er ute og går på dette tidspunktet av historien. Svaret er i enden av det store sporet – megselv – og kalvesporet tar slutt. Kalven er på rett vei, den har gått i ring og kort fortalt ruslet samme vei ned som vi har gått opp. Jeg er glad og ringer hjem, nå kommer jeg hjem.

Kalven går ikke til oss, den finner et litt annet sted der sporene slutter: hos en sauebonde. Jeg avslutter min sporing, her er det sauespor og klokka er 23, men det er også mat til sauene. Her er det fint for kalven å stoppe opp. Jeg går hjem og spiser en hel boks fersken og kesam.

Hva som skjedde neste dag skal jeg fortelle om i morgen

Hvordan var påsken før?

Ikke så mye dyr å tenke på
Mer skiturer og anslagsvis mer snø
En ting er sikkert – påsken deles i to.

Skituren er ikke så viktig for meg lenger. Jeg husker en påske jeg hadde gledet meg sykt til å gå på ski sammen med slektninger og så ble det bare regn og inne-tid. Ja, mye forventninger kan være vondt for sjelen. Slikt kan også forekomme når man feirer barndommens jul.

Tradisjoner bygges og rives. En stund var eneste tradisjon at det ikke var noe tradisjon. Nå er det familien i fokus første del og kirke-musikken deretter. Jeg fikk strålende vær sammen med onkelunger og de herjet ute. Det ble stille når de dro og været skiftet. Skjærtorsdag var enkel og i taize-ånd. Langfredag var lidelseshistorien og utrolig godt oppmøte av koret. Vi deltok ikke like sterkt i dag påskedagen men vi var mer sammen om å dele håpet: at Jesus lever, høres fra de første vennene som husket det de hadde blitt fortalt så mange ganger men ikke forstått.

Jeg liker tradisjonen vi bygger i heim-kirken om påsken mer og mer. Men jeg kan heller ikke unnvære de gangene man fikk være med på noe aldeles nytt. Taize-påsken, frihetspåsken(e), de lengre skiturene og de nære, Hengsen og påske-leir. Nattverdsbordet vi delte konkret i fjor var også ett brudd med en tradisjon som hadde utspilt sin rolle.

Husk på at me en morgonstund kan glida inn ein våg me ikkje har visst om.

mars mot slutten

Den første kvelden og jeg ble ferdig med fjøset før sola gikk ned.
I går var jeg på stranda på sykkeltur med lille niese.
For en uke siden gikk jeg på ski til fjøs for siste gang.
Det er tidlig å tenke på sommeren, men du og du hvor lyse dagene har blitt.
Hver dag denne måneden har jeg vært i fjøset. Jeg har gått over 30 mil dette året
Min bursdagsgave til megselv har vært å lese 22 tegneserie bøker om fabler – eventyr i eksil.
To uker siden konsert men nye sanger kommer før påske høytiden.
En ny morgen - og den hornete kua lot meg få kose henne! Utrolig, hun som bare står og mistrives under melking og vil sparke bort (fint med sparkebøyle da)
Har pyntet mitt eget fjøs med høsten som vi ikke rakk å rake vekk i fjor. Snøen kom tidlig og gikk tidlig i grunn. Under løvet lå våren. Våren er å se det grønne komme opp fra jorda.

Fjøsets ABC

Jeg deler en spilleliste som jeg har brukt en del i det siste. Den spiller en del av sangene som ligger på telefonen min akkurat nå i alfabetisk rekkefølge. Jeg trenger å være der i nuet. Jeg kan jo ikke bruke tid på å rote med telefonen når jeg skal melke. Såpass fornøyd og lenge siden siste blogg-pust.


Det fine er at det er sanger med tempo som harmonerer med tempoet til pulsatoren. Noen kuer trenger mer ro og de sangene fins jo også.
Fjøset er finest om morraen og det blir lysere og lysere.
Hvis du hører igjennom min ABC vet du altså hvor lag tid jeg bruker mellom kuene. Noe av det viktigste jeg gjør er å kose med dem etter at melkeorganene er på plass. Er det en ku som vender hodet i min retning så er jeg klar, iblant så lurer jeg på om jeg bruker med tid på kos enn...

Siste DER

Enda en gang Deilig Er Jorden
Denne julen har jeg ikke rotet når jeg nærmer meg den første pilegrims... (ja var det sang eller gang egentlig. Begge deler passer i første verset, men når man synger sangen og ja, rives med i sangen blir det ofte skjønn pilegrimssang, gjennom de vakre... går vi til paradis med (ikke gang nei, altså skulle det vært pilegrimsgang) sang.

Jeg tenker også på den store norske julefortellingen. Men så var det så glatt akkurat den kvelden, så snekker Andersen datt så lang han var opp på kjelken og sekken, og så var det en bakke ned mot hovedvegen, og så sklei de dit, både sekken og kjelken og snekkern.
Du verden så glatt det også har vært etter julekvelden. Om jeg hadde satt meg til å ake ned fra avløserfjøset hadde det ikke endt opp med at jeg møtte julenissen men havet på legevakten. Men takk og lov har det gått bra.

Det er utrolig mange vers på noen av de mest kjente julesangene - mitt hjerte alltid vanker og her komme dine små feks: 8vers. Like mange ganger som DER har blitt sunget dette året. Tror det er rekord og at det aldri har vært så bart og varmt ute før 1.januar. No livnar det i lundar og isen på fjorden ligger som ett knust lappeteppe og søppelkassene må for endte gang dras opp fra grøfta etter å ha blitt blåst på ville veier.

Det har blitt lite skriblerier i år, så når blir det vår mon tro.
Den hvite julen uteble så derfor likte jeg ekstra godt dette arrangementet på tv. Nostalgien i at det bare blir med den drømmen

Sommerminner - noen få

Jeg tenker tilbake på sommer, regn og musikk.

Fantes det en sommerhit i år?

Mine musikk-minner dukket opp via sommer-i-p2

Pluss en fantastisk balkansk sang
Tijelo Hristovo

Ellers sitter jeg ikke igjen med mye nytt av musikk. Jeg har ikke besøkt musikalske venner heller - savner gleden og overraskelsen av noe nytt fra engasjert venn.

Det morsomste jeg deler er denne radiostemmen jeg husker godt fra holger-nilsens-metode
Jeg dyttet bort møkk etter morgenfjøset og ryddet. Mobilen ladet opp samtidig som aggregatet gav strøm til melkeutstyret. En hellig radio-time mellom 10 og 11. Uten den ingen blogg-innlegg.

Skogen passer på meg

Ny innskytelse
Skogen passer på meg
Ja hele vinteren, har jeg syntes synd på trærne. Egentlig siden de mistet bladene og ikke kunne fylle skogen med like mye liv. Om vinteren så hogger man også, så det er synd på trærne.
Men nå ser skogen og passer på meg fikk jeg en følelse av. Rollene er byttet om. Hvorfor laget ikke Kittelsen noen bjørke-trær-troll?
Årets ord over pinsen ble Prøysen sin strofe over suset i fra furua som sist. Hele skapelsen lengter etter menneskene (Romerne 8,19). Suset i fra skogen, hviskingen: kom til meg. Jørgen Moe skriver også at det lysnede i skogen og det samme opplevde han for 150 år siden: den samme hvisken lyder så bønnlig, så blyg: forlater du min sti for ned i folkevrimmelen drage.
Den sangen lærte jeg å kjenne i knapt tre år nå, og den vokser stadig. Folkevrimmelen den er flyktig, trærne står fast igjen og strekker seg mot lyset. Bare kom alle sammen nå fyller vi skogen med liv. Nå har ikke menneskene kontroll lenger. Det er for sent å kutte og forme nå. Det er skogen sin tid til å passe på oss til hvert eneste blad ligger på bakken.
Å så mange prosjekter som ligger å venter, gutten som ville tegne Babylon mens læreren sa nei. Oppdagelsen av furu-suset. Tenk om gutten hadde hørt en trøstens melankoli neste gang det skar seg: Gift deg og du vil angre. Gift deg ikke, og du vil angre da også. Søren og! Enten du gifter deg eller ikke, fortvil ei. Salene var skinnende i det gamle Babylon, men en som Jørgen Hattemaker vil leve vel så mye i våre tanker.

23.mai: la jeg merke til et svært blomstrende tre borte i naboens skog. Skogen er bjørkegrønn, den har kommet veldig raskt den siste uka. Lauvet skyter som alltid men at jeg legger merke til heggen denne våren kan jeg ikke huske tidligere.

Etter påsketider hadde jeg pappa-hender men de har grodd og blitt penere igjen. Hud er fantastiske ting. Det er deilig å ikke trekke frem og tilbake gran-greiner slik som i mars. Nå har jeg noe jeg tror er kjøre-hender. Litt for ofte kraftløse er mine hender blitt av all by-kjøringen jeg har påtatt meg.

Måne-mørkt

Det er lite lyst å begynne med mørkre, men ikveld er månen borte for første gang denne påskeferien. Det er jo månen som har bestemt at påsken krasjer med bursdagen min i år. Jeg kommer nettopp fra et fellesskapsmåltid i kirken, og da tenker jeg ikke bare på nattverd men at vi fysisk satt ved et bord alle sammen i kirken og spiste det siste måltid før månen ble borte og den lange fredagen, en stille dag tipper jeg for "den stille uke" har langtfra vært stille men full av liv. Den har vært full av grankvister og ikke palmeblader. Skigleder om morgenen når skaren bærer rumpeakebrett av gårde i en fei. Lange og mange morgener. Feiring og forfirring; gratulasjoner på lillebursdagen og kanskje bittelille også. En overnattingskveld, gode øyeblikk man kan dele.
Men tilbake til kveldsgudtjenesten: hvordan var det for de som ryddet opp etter verdens mest kjente måltid. Hadde de fått med seg noe av samtalene og symbolikken? Mens de ryddet og vasket, klarte ikke vennene til jesus å våke for ham som hadde vasket føttene deres eller lengtet så dypt etter å holde måltid med alle. Jeg kjente altså på den følelsen av å rydde etter at festen var over. Noen dager etterpå forstår man hva man faktisk har vært med på.
Farvel fullmåne og hilsener, men fatt mot om ni måneder er det jul

Uflaks men kanskje ikke

Det blir liksom verre å verre å skrive ned litt
Det er jo so ufattelig mye man kunne vrenge av seg.
Idag startet dagen med en frykt og uflaks. En nøkkel forvillet seg som var avgjørende for resten av dagens. Først tenkte jeg at noen andre måtte gjøre noe for å rette opp i feilen min. Men så tok jeg det i egne hender allikevel og hadde en super skitur til Noresund og tilbake. Jeg kan ikke huske bedre skiføre nede på krøder-isen, perfekt skare. Jeg for avgårde i stillhet den ene veien mens jeg hørte en sekvens på to sanger tilbake igjen. Tåke en vei, mindblowing den andre.
Ville jeg tatt denne skituren uten dette ærendet? Jeg håpet at det skulle bli så fint som det var akkurat da. men jeg var jo mest innstilt på å dele dagen med noen og jeg fikk virkelig noe jeg kunne ha skrevet mye mer om.
Tilfeldighetene og ikke noen organisert plan førte meg til to kjempefilmer i tiden som er gått. To andre filmer var mer planlagt, men langtfra så morsomt når du ikke aner hva du begir deg utpå.
Uflaksen den rår mange ganger, men som oftest har vi mer flaks enn uflaks.
Sitter og føler på utrolige mengder gjøremål og opplevelser i tiden som har gått siden julen og det første kvartalet er snart over.
Hver dag legger nye grunnlag man tildels planlegger og dels bare må hoppe i, ut i, om man virkelig vil dette
å leve

10 år

Jeg var i bokhallen. Tid for for å handle. 5 eller 10, eller kanskje begge.

Jeg har to 5årsdagbøker, men ifjor brukte jeg en vanlig dagbok. Fint å la ett år ligge for seg selv? Men jeg kjøpte altså begge bøkene igår for mor skulle også ha en og hvorfor ikke speide lenger fram. Det som var litt underlig var dette - 10 år kostet mindre enn 5.

Idag tittet jeg inn i boka. En side til å skrive noen ord om 17.januar ti ganger framover. 10x!

Tre linjer for hver dag. Det er for lite når dagene sprenger på, men skriv noe da man SKRIV. Et av mine viktigste etterlatskapninger er dagene uten ord eller kommentarer. Det har gått så mye data tapt. Jeg har tenkt mye på alle dagene jeg ikke skriver noe om. De er tomme, men allikevel ikke.

Ikveld slo det meg at jeg skal kjøpe en til, 10 nye år til å dekke noe mer av fortiden. Jeg rydder og flytter på ting om dagen. En skuff bekymret meg litt, full av «rask fra 90-tallet» - men hvorfor ikke kjøpe 10 år til? Du og du som jeg gleder meg til å skrive ned alle klippene.

Den mest spennende boka ligger foran meg... og hva vil det bli å si 17.desember 2025

Dramatisk sport

Oj oj oj oj!
Det er det verste jeg har sett. Han er i trøbbel, men kjører for seier og droner og det som er.
Det er spennende tider i sporten for tiden: stikkord - drama og skandale.
Legg til onde krefter, jeg har ikke vært på kino men mange er jo opptatt av intergallaktiske krefter. Derimot har jeg spilt en versjon av sinte fugler (uten å reklamere spesielt positivt for star wars).
Lytt bare til kommentatoren fra alpint: ellers er denne mannen her alltid ute med onde hensikter, iforhold til toppen. Så stiger stemmen betraktelig etter angrepet fra oven og tiraden over at dette er helt skandale. Hvor var du da R2D2 plutselig datt ned i en idrettskonkurranse... er ikke sikker på om han fikk det med seg? Håper ikke det.
Farlig med alpint altså, men det er farlig å kommentere håndball også. Også her kan man få vondt i hodet. Vi satt litt på skammekroken (oppdaget en bestilling noe sent) og pakket urter til langt på kveld. Det er ikke så gærnt å høre på en veldig spennende kamp i ekstraomgangene da. Bare pass-pass-pass-på.
Og Herren slår Norge... nei Romania, det er ikke jul uten Norge i finalen, vi får det igjen, vi får det igjen. Ja det skal være sikkert, vi får ikke noe hvit jul i år.
Men kanskje er det verre for vår ekstatiske kommentator: jeg har så vondt i hue. Ekspertkommentatoren ved siden ler men den andre gjentar med enda hesere stemme. Jeg har fryktelig vondt i hodet. Er det slik det er å bryte ut i glede og jubel? Det var så bra. Er dette onde krefter? jeg har jo mest lyst til å bare le.
Men man kan ikke le av alt og enda kunne jeg fortalt en nylig selvopplevd historie som jeg ikke klarer å le av selv.
Dagens moral: alt får følger og etterspill!
Jeg går til ro og lurer på hva jeg kommer til å drømme om i kveld

5 antall uker igjen

Du og du, lov og pris, i play my best for him parapapa
Dette var dagen som kulminerte i gode opplevelser på korøvingen. Snøen er kommet for å bli og jeg prøvde endelig skiene, jomfruelig og rene, bortover 5-10 cm, gjennom havren som står med bjellene over snøen. Pappa som har startet motorsaga og rydder vekk trærne langs engkanten.
Vi slo av strømmen på urtetørka tre dager før snøen kom (pluss trampolinen). Tre dager før dette igjen klippes de siste urtene i godt vær (dvs at man ikke blir kald på hendene). Jeg har fått kjørt bjørkeved ut til mine venner. Min mor er ferdig med hofteoperasjon. Alt er ikke fest og glede.
Men i kveld følte jeg det slik, tenor ansvarlig for korkos og da slapper jeg aldri av. Jeg tok med multer og de andre gode søte kaker og GLØGG også da gitt. Jeg var fristet til å synge rudolf er rød på nesen. Lille trommegutt sitter ganske bra nå, julemotteten går med pauker og ziter, mens englar kvedar i høge kor. Bilruta må skrapes og bilsetevarme. Noen gnister i snøen skimtes så vidt, mens karlvogna står vakt over gårdshuset, liksom jordmor-matja-bor.
Kommer ikke på mer enn å nevne tallet tre en gang til (antall dager siden snøen la seg) og at det er fem uker igjen.
Nei jeg kommer på mer når jeg ser at for fem uker siden leverte vi epler og fikk saft tilbake. Ennå henger det noen få knall røde epler på trærne, som et juletegn, alt skal ikke høstes inn - og vinteren kan gi oss hvile seks måneder før høsten på nytt kaller folket på Plassen.

Det finns mange slags bøker

Allehelgen og en bok

Det nærmer seg allehelgen. Denne dagen har jeg lært  de siste par årene å kjenne som forsanger og medliturg i kirken. De døde er i fokus og dagen før er det halloween og men jeg klarer ikke å ta det seriøst – tenker på donald duck som prøver å lage gresskar kunst i skarp konkurranse med naboen sin. Det var morsomme barnestreker å lese men i år oppdaget jeg en helt annen bok og den har jeg ikke lest en gang – bare sett på.
Allehelgensdag er ikke en spesiell protestantisk dag, men den forsvant ikke fra de gamle primstavene selv om Norge ble reformert. Avlatshandel og bønnemesser for avdøde mot penger. Usunt! Bortkastet?
Dostojevskij forteller om et hespetre som i sitt testamente ville bruke alle sine penger (hun hadde nok av dem) slik at det ble holdt messer og folk som ba for hennes frelse når hun var død. En skikkelig provokasjon når pengene kunne vært brukt til noe annet men de fattige vil vi alltid ha rundt oss.
Døden vil heller ikke forsvinne og hva med de som inngår avtaler det lukter svidd av. Nå husker jeg ikke lenger detaljene i Faust, godt endte det ikke. Det er mye nærmere å fortelle om en helt annen bok, ikke seriøs, ikke vestlig tegneserie en gang men manga-serien om Death Note.

Tenkt deg at du finner en notatbok med en slik tittel, åpner den med en rynke og finner en rar instruksjon på innsiden: enhver person hvis navn blir skrevet inn vil dø. Tenk om du hadde funnet ut at det fungerte...
Dette er introduksjonen jeg fant og jeg undret meg over om det ville være interessant å følge denne historien (etter oppdagelsen av japanske anime-filmer i juni). Jeg mintes å ha lest noe om en manga-invasjon og der lå tipset om dødsboken. Jeg var fortsatt skeptisk for er det ikke litt for enkelt å finne en slik ting, drepe med et pennestrøk, ja helt uten annet en en notisbok som våpen og middel. Det var et eller annet som ble snudd såpass på hodet at jeg startet en ferd inn i enda et nytt japansk landskap, en spenning som gjorde meg for interessert etter to episoder, og karakterer som jeg ble såpass kjent med at...
Det som gjorde mest inntrykk var når denne eller rettere sagt, om ikke denne absurde leken snart skulle ta slutt?
Min favoritt tvserie «Six feet under» startet hver episode med et tilfeldig dødsfall. Men om noen falt fra i denne serien så ville altså grunnen være en helt villet annen. Den røde tråden for det lille begravelsesbyrået var de tenkte samtalene de hadde med de som var døde på vei til begravelsen. Døden et forunderlig instrument, for den aller første som bokstavelig talt tråkker feil, dukker opp igjen og igjen og er mer levende som død. Hva han etterlater seg av familie og begravelsebyrå er det serien handler om. Dødsboken etterlater ingenting, dramaet skjer på veien mot døden eller skriften på veggen. En kamp på intet mindre enn liv eller død, med meg som objektiv følger.

Ja jeg foretrekker kanskje meg best i rollen til den virkelige eieren av dødsboken som mistet den ned på jorden. Han er den eneste som går rundt med frikort til hver eneste episode og han har samtaler med helten i serien. Og akkurat som i «Six feet under» finner to høydepunktet sted etter halvveis reise og til slutt. Det var noen interessante bibelreferanser i dødsboken, som jeg gapte over og lo av. Jeg satt mest av alt på god avstand, hengende over manga-heltene. De kan jo uansett ikke underholde meg hvis jeg ikke hadde funnet de, eller var det boken som fant meg?
Nå har jeg vist mer eller mindre forlatt knaggene jeg startet med om døden. Avslutter med musikk og en smakebit på en del av lydbilde. Om du skal starte en joggetur rett ut i den første skikkelige kuldemorgen, kan jeg love deg at du får fart på beina

Lag din egen rusbrus

Først av alt - jeg aner ingenting om rusbrus
MEN imorres slo det meg at vi har naturlig rusbrus på bordet.
Det aller siste av stikkelsbær ble innhøsta og endte opp som saft. Det smakte forsåvidt godt men det var en ettersmak. Så plukket jeg det aller siste av som hang igjen av rips og det var triste inntørka greier men litt saft ble det ut av dette også denne oktober-måned. Det skal to hjerner til å danne et sinn har jeg hørt. Beklager tankeavbruddet men da mor blandet stikkelsbær og ripssaften i et nytt oppkok ble jeg i fyr og flamme. Det har vært min morgentoddy og sakte men sikkert har saftflaska minsket.
Nå er det ikke mange toddykoppene igjen og jeg vil skrive og hylle livetskraften og saften. Fortsatt er det saft men den bruser nå, akhoholiseringen av sukkeret og mangel på konserveringsmidler som vil hindre dette fra en fabrikk-produsert saft har gitt noe de siste dråpene, en smak av ekstra glede.
Hvordan smaker rusbrus? Jeg gjentar at jeg ikke har peiling.
Men min mors variant er mitt tips, så lag din egen rusbrus - thats for real

15 uker til jul

I kveld fikk vi en overraskelse, det er snart jul!!!
At sommeren er over kjente jeg etter kor-tur nå i helgen til Krakow. Temperaturen var helt grei seinsommer nede i Polen. Jeg kjente forskjellen og trodde jeg kom til å bli forkjøla igår. Vi sang et repertoar på 15 sanger som jeg fant ut kan utenat. Men nå starter vi på nytt og tre julesanger arrangert av Pentatonix hadde dirigenten funnet fram i kveld. Hjelp hva er dette for noe.
Men oj dette var jo kult også. Med andre ord er adventen igang og det er bare 15 søndager til julaften. For meg er dette den definitive spikeren i kista, det er på tide å skrive sommerbrev: Om høysommer, alle familiebesøkene, det ugjorte, det japanske året, om tempoet, kirkeoppgavene, våren og tid som forsvant.
Som alltid er det masse å se tilbake på, men akkurat nå er det trist å se på fjernsynet som har stor temadag om flukten til europa. Tiden venter ikke på katastrofer. De kommer med full kraft nå etter 15 år. Det aller verste er hvor  bortkastet de vestlige invasjonene har vært. Hvordan skal man finne veien fremover?
15 uker til jul, og det ser mørkt ut på mange måter.

Jeg gleder meg til å lære nye sanger, men jeg gleder meg ikke til de dårlige nyhetene og tendensene denne høsten

Hyllest til bringebæra

Bringebæra?
Har du tenkt å bare nevne bringebæra?

Igår var den store blåbærdagen, tre voksne og tre barn på blåbærtur. Finn et strå og tre dem på. Jeg gikk en ekstratur etterpå også, og da finner jeg enda større blåbær under toppen av Brattåsen (til min store overraskelse). Jeg kan huske en vellykket blåbærtur med mine tre søstre i barndommen i dette området. Nå har jeg en følelse av at det kryr av blåbær ikke noe spesielt sted i skogen men over det hele.

Kanskje det er derfor det ikke kommer så mye fugler for å spise hageripsen. Som det stod på en badestein i Bygdøy ifjor: "drit i syden, Oslosommeren er best". Runde rare rulle rusk, plukket rips av ibsens busk. Nei det er litt rart å ikke ha så mye rift om hagebærene (heller ikke de få kirsebærene har fuglene jaktet). Takk for jordbæra, å kunne starte en sommerdag med tre-fire brødskiver med jordbær og sukker. Ripsen er sur og jordbæra skal være stor, men igjen takk at ikke alt kommer på en gang og jordbæra er blant de første som kommer.

Multene er seine i år men nå kan vi ikke klage på veien fram. Min far har en stor galskap og den får man alltid ett gløtt av når myltemyra er klar. På vår første tur sammen for en uke siden fikk han faktisk smake (litt) sin egen medisin, på vei ned igjen i bilen. Ja, vi har plukket et området ganske godt og jeg er fornøyd og vil videre, men nei da usikkerheten kommer de uplukkede-multene tilgode. Men etter noen minutter kommer han tilbake. Så når vi har satt oss lykkelige i bilen og skal kjøre ned ser jeg til min overraskelse noe gult i veikanten. "Her er det bær" - neida repliserer pappa!!!! Tenk det, det fins altså grenser.

Og nå slutter jeg sirkelen litt. Multene må man bøye seg for/etter. Plukkehånda (for den andre må holde mølteposen) blir full av multesaft. Hendene som høster blir fulle av mange slags dufter fra monarda-blomstrene feks.
Men om man skulle tenke på leken; epleslangen - jeg ville valgt bringebær-slangen: å stå med oppreist rygg (etter en god arbeidsøkt hos meg eller naboen, ett kvarter eller halvtime og bare være. Styrke seg med det naturen gir av sin overflod. Av alle bær ville jeg valgt bringebær om jeg skulle levd i nuet, i den gode bringebærsalngen, i den gyldne middelvei: angående smak, storleik, strev. (pappa hadde skiftet sko og hadde ikke på støvlene når han avviste  multene)

Leve bringebæra og sommerens frukter inn mot høsten.
Og endelig rakk en tanke fram til bloggen, etter noen minutter med verdens beste bringebær

Hesje-tanker

En aktivitet jeg liker godt om sommeren er hesjing. Idag var tiden kommet for å velge om man skulle eller ikke henge opp en siste rest med grass som har ligget en hel uke uten å komme opp i det gode selskap på hesjetråden.
Jeg ville (litt fordi vi har brukt mye tid på å samle høysvansen med gras ifra en bratt bakke).
Så starter man og gresset ser ikke appetittlig ut, det er sant - langtfra grønt - heller brunt. Litt varmt hadde det også blitt og jeg gikk barbeint og kjente varmen.
Det skjer et under i verden når skapningen får puste. Grasset skal få puste på en hesja. Den skal inngå i en organisme som skal tørke og tåle en skur. Det finnes alltid en plass på toppen av hesjaen til det stygge grass. De siste skal bli de første - å få henge over det som ser fint ut - og kanskje bli forvandlet til vinterhøy for bu(d)skapen.
Gresset fikk en siste sjanse. Det skrek til meg eller så var det jeg som ville forbarme meg. Dersom det ikke hadde blitt rista opp å hengt på hesja skulle det få gå tilbake til jorda. Kretsløpet vil fungere uansett.
Vi får se om redningsaksjonen førte fram om noen dager.
Siste akt av hesje-arbeidet fører meg inn i roen og til punktum.

Tilfeldig

Jeg har kommet inn i en vane
Musikken følger et mønster fra spor 1 til spor slutt
Men idag satte jeg på tilfeldig-knappen og dette gav meg en helt ny opplevelse av aå føre album og en liste om igjen. Jeg viste ikke hva som ville komme og jeg hørte på teksten med ny interesse. De siste sporene går ofte litt i huskeboken men ikke denne gangen: Å vandre i mesterens spor

Hva skjedde den 3.juli?

God sommer, for nå er det virkelig høysommer og høy-trykk

Søndag er en fin dag å skrive litt, og det er nettopp hva jeg akter å gjøre for det har vært så mye jeg kunne fortelle om av opplevelser feks med nevøene mine. Når noen drar så kommer det et annet besøk, og hvis vi reiser til tusenfryd så skjer det noe annet et annet sted. Det har vært mange gleder og jeg har hatt altfor mye å gjøre til mine nærmestes bekymring?

Snart er høyet over for denne gang

Jeg har sett gjennom bilder for å rekonstruere den siste uka og det leder meg til spørsmålet hva med 3.juli: Jeg har et tomrom jeg ikke kan huske midt-på-dagen. Da var dagen drepende varm under solen.

Jeg lar det være, "det er viktig å ikke være for hard mot segselv" - et sitat som henger over meg, selv om det kanskje ikke virker slik. Nå er det søndag og det skal få være nettopp det i alt jeg har foretatt meg med fantastiske mennesker.

Om en uke varmer jeg opp til korsvei med klimapilgrim-vandring.

Juli er lang som alltid, fyll av arbeid, sommer, mennesker, heft og gleder

Ettertankene har små rom

Men igjen ikke være for hard mot degselv

En fin søndag

Siste gang gamlepresten ønsker velkommen til Olberg kirke.

Oppvarming av stemmen og litt uro over en overraskelse

Regnet da vi kom, solen brøt gjennom under preken og når det handlet om lyset.

Forbønn for konfirmantene, lys tennes i gudsflammen mens presten sa ting som styrke, vokse, hjelpe.

Con Brio – dette skulle vi gjort mer av og til; høre på oss selv.

Jeg hørte bassene, tenorene som ikke fikk til F-delen på run to you. Jeg lukket øynene og fulgte med og nøt tonene samtidig. Det var en fin helhet over det hele.

Ordene stokket seg litt ved lesepulten, og det meste som skulle sies og gjøres gikk og forløp perfekt.

Alle salmene var gode å synge, korset lett å bære

En felles glede over konfirmantene videre, og her og nå.