En vandring

Jeg har ikke skrevet så mye dette året - det hadde vært mer enn nok å...
men gjennomføringen - det mangler den dære prikken over i-en
I dag vil jeg kort fortelle om en overnatting i skogen. Håpet om å høre igjen orreleik fra tidligere tider. Dels også for å gjøre noe annet enn bare å legge seg i en trygg seng.
Jeg trasket i vei gjennom skogen og snøen var farbar der snøscooteren hadde fartet av sted. Våren ligger en måned foran skjema og jeg gikk uten ski eller truger. Kjenner at kroppen ikke har gjort alt for mange turer - men det er godt å ha vilje nok til å klare målet man satte seg. For hvert skritt så faller man 1-2cm gjennom. Av eller sjelden da går man rett igjennom, men det beste var å komme gjennom og ut av den mørkeste delen der skauen er som tettest (Taltjerndalen). Så begynner åpner alt og bilveien er kjedelig lang men natthimmelen lyser en treenighet.

Dette får meg til å tenke på hva meditasjon kan lignes med: stjernehimmelen!

Hvis du observerer stjernehimmelen lenge nok vil du før eller siden se stjerneskudd (det er så å si en naturlov). Hvis du observerer deg selv kan du før eller senere oppdage en annen gammel naturlov: fornemmelser oppstår og forsvinner. Altså ganske likt med meditasjon. Et videotips!

Himmelen var ikke kald eller frostsprengt - det er jo tross alt vår. Når bilveien tar slutt og hardheten til snøen i scootersporet blir verre og verre for to store støvler. Fint å få på hodelykten da. Hjelp til å gå på gjengrodde stier og finne fram til plassen. Legge seg i posen å håpe på søvn og leiken av orrefugl på Øvre Bråtalitjen. Det eneste jeg hørte var vinden og den var ga seg ikke før morgenen vanket. Skulle ha sett mer på stjernene tenker jeg: En satellitt for nemlig over nattehorisonten, men rundt vannet gikk jeg i morgenlyset. En hakkespett hakket med sitt. Så levde jeg i nuet og stupte kråke over snøflatene. Hvorfor trå igjennom å irritere seg når man kan ha det litt morsomt istede? Hoppe fra tue til tue som øyer på det hvite oseanet. Dokumentere kort Rafiki-furua jeg tenker på fra Løvenes konge.

Så var det å starte nedturen med sekk på rygg igjen og langs bilveien ned forsvant til slutt snøen men en artig figur dukket opp. Tid går ikke, tid kommer.

Pappa ringte i kirkeklokkene der vandringen slutter på Veikåker