Fortellingen om faderen og hans to sønner

Deler en tolkning om Lukas 15,11-32

Gud hadde to sønner, engel og menneske. Mennesket, som var den yngste sønnen, sa til Faderen: Giv meg min arvedel, gi meg mulighet for å fullbyrde mitt verk i overensstemmelse med min natur, slik det tilkommer meg. Og Gud delte arven mellom dem, så at de begge kunne gjøre med den, som de ville. Og ikke mange dager senere (mennesket var kort tid i Paradiset) ønsket den yngste sønn mest av alt å drage til det fremmede, dvs. han ble fordrevet fra Paradiset og dro til en fjern region, nemlig jorden, og der bortødslet han sin formue, dvs. sitt liv, ved å leve i luksus. Etter at han nå hadde sløst alt bort, og tross sitt utsvevende liv ikke fant tilfredsstillelse, kom der stor hungersnød i det land, hvor man ikke hadde ærefrykt for den sanne Gud. Han forfalt til et liv med utskeielser og alle djevelske laster, i det han klynget seg til en av borgerne der i landet, nemlig denne verdens Djevel. Denne Verdens Fyrste lokket ham ut på sin mark, for at han skulle vokte svinene, dvs. for at han i sin holdningsløshet og skjendighet skulle velte seg i sine lidenskaper. Og han var begjærlig etter å fylle sin mage –dvs. hele sin åndelige fatteevne – med det avfall som svinene åt – altså med laster og begjærets lidenskaper. Men ingen ga ham noe [føde], for Gud har ikke noe å gjøre med det onde, og Djevelen kan ikke mette noen med noe godt.
   Da gikk den fortapte sønn i seg selv. Han besinnet seg på, hvem som hadde skapt ham. Han begynte å tenke over, hvor mange arbeidere hos hans Far, der dog fikk det daglige brød i overmål, dvs. fikk rettferdighet som daglig næring. Han lot alle de rettferdige dra forbi sitt blikk: Noa, Enok, Abel og alle de andre. Men han selv vansmektet av hunger. ”Jeg vil forsake min avgudsdyrkelse, fordi jeg ikke mettes ved dette liv, og jeg vil gå til min Fader”. Han kom til Sinais berg, til sine fedre, og ved hjelp av Moseloven fant han veien hjem til sin Fader. Med loven alene kunne han imidlertid ikke finne hjem. Med den kunne han kun stå på avstand på veien og vente og håpe, for loven alene kan ikke føre mennesket tilbake til Livet.
   Men Faderen så ham allerede på lang avstand, nemlig ved profetene, Hans sendebud og vitner, som hadde forkynt, at Guds Sønn ville bli menneske. Og Han ble beveget av medlidenhet, nemlig i det øyeblikk, da engelen Gabriel bebudet Kristus for Jomfru Maria. I denne hilsen til Maria skyndte Han seg i møte og falt ham om halsen… og Han kysset ham med sin munn, nemlig da Hans Sønn ble født.
   Men sønnen, altså mennesket, sa til ham: ”Far jeg har syndet mot Himmelen og mot deg, jeg har syndet mot de høye skapninger over stjernene, fordi jeg har dyrket solen, månen og stjernene. Jeg har sviktet deg i ditt nærvær og fornektet Gud. Jeg har overtråd budene, og jeg er ikke verd å kalles Din sønn.” – Men han var taus om arbeiderne, fordi han tross alt, hva han hadde gjort, ikke mer kunne håpe på lønn, men helt måtte overgi seg til Guds nåde.
   Da kalte Faderen sine folk sammen, nemlig de som Jesus hadde kalt apostler for at de straks skulle legge kledningen frem som Adam hadde mistet i Paradis og dermed omvende et nytt menneske. Og de satte troens ring på hånden hans, for at han i sine henders gjerning skulle oppfylle troen, og på føttene ga de ham sko som han kunne tråkke kjødet under seg. Etter at evangeliet på denne måten var forberedt, skulle gjøkalven slaktes som symbol på korsfestelsen og oppstandelsens måltid skulle feires. For denne min sønn var død, det betyr: Mennesket hadde mistet den uskyld som han hadde i Himmelen -  og han er blitt levende på ny. Han var fortapt – fordi han ikke hadde Livets Brød – og er blitt funnet igjen i angerens dype sukk. Og de begynte på det festmåltid der hvor apostlene ble trøstet, da Helligånden kom over dem med ildtunger.
   Men den eldste sønn – det er englene, som ble skapt før mennesket – oppholdt seg i Himmelens åker. Han kom som han pleide, som budbringer og nærmet seg huset, likesom jo englene stiger ned til menneskene med stadig større kjærlighet. Og han hørte musikk og gjenlyd av lovsang – da apostlene gjorde undergjerninger og store tegn i folket – og han så gledesdansen over, at rettferdigheten var skjedd fyldes. Og han kalte folkene til seg og spurte – ved profetens mystiske visdom – hva det var for vidunderlige ting som var skjedd. Da gikk Faderen ut til ham og vendte sitt ansikt mot ham i barmhjertighet og ba ham komme inn, likesom i de tider, hvor han ved Helligåndens tilskyndelse sender sine engler ut til Kirkens gjenoppbyggelse og folkets frelse, hvor engler ble sendt ut for å hjelpe menneskene.
   Men han svarte og sa til Faderen: ”Se i så mange år – i all den tid siden jeg ble skapt – har jeg tjent deg og bundet meg trofast i din tjeneste, og aldri har du gitt meg så meget som en guttunge, dvs. ingen andel i den omvendelse og nåde som du har frelst min syndige bror med. Aldri kunne jeg feste med mine venner – med tegn, undere og dydskraft – og nyte denne nye glede med ny lovsang. Men nu er denne din sønn kommet, og med ham den skapning, som har bortødslet og fortært sin arv med skjøger, og som har misbrukt sitt liv i grådige laster. Da han nå vendte hjem i anger, har du for hans skyld slaktet gjøkalven. Du har utspilt din Sønns blod for hans skyld, din egen Sønn, som skjenker alle troende livets fruktbarhet.
   Men Gud Fader talte til ham og formante ham: ”Min sønn, du er alltid hos meg i renhet og hellighet, fordi du alltid skuer meg ansikt til ansikt, mens menneske i sin legemlige forgjengelighet ikke er i stand til å se mitt ansikt. Dessuten er alt som er mitt også ditt, nemlig alle de underverker, som jeg i din bror har ført til fullendelse, mens du alltid vil være budbringer mellom meg og mennesket. Du burde glede deg og feste over, at mennesket er blitt forløst ved min Sønns blod og er blitt styrket ved Helligåndens kraft. Du skal fryde deg over den fortapte sønns oppstandelse, for din broder, mennesket, var død i de himmelske tilstander og i erkjennelsen av Gud og av Hans rettferdighet, og han er blitt levende, fordi Gud har antatt seg ham og stadfestet rettferdigheten. Han var fortapt, da han for Guds øyne måtte unnvære Livets Brød og ikke mer lyste [i nåden], og  han er gjenfunnet i Kristus, herlig strålende i angerens rystelse og ved Hans blod.

Hildegard von Bingen (Pitra 280-282)