Folk er rare

Ja jeg har fått Maj Britt Andersen på hjernen lenge siden mai
Sangene hennes kan brukes til alt; de gjør folk mindre harde - det er tidløse 80-tallsminner for meg, men jeg har sett stor nytteverdi av et par sanger den siste tiden.
Rom-folket preger nyhetene. Taterne har da alltid funnes. De har satt fantasien vår i gang.
De to sangene jeg vil anbefale er Taterjinta Yvonne og Rare Folk
Jeg vil også anbefale perspektivene fra filmen Sjokolade.
Det er lett å gjennomskue skurkene i kunsten, man tenker i hvert fall at man ikke skal bli som befolkningen i filmen. "Å måtte verge seg mot ondskap er også å gå glipp av godhet"

Ikke gjør for mye

Noen ganger glemmer man å være sliten
Jeg kom på det i dag på skogsvei heim fra arbeid; jeg har jo ikke dukket vann. Og ikke minst har jeg helt glemt å være trøtt. Ja jeg undret meg over hvert steg, tenk at det holdt med kun frokost og litt havregryn på en helt arbeidsdag.
Mat og næring er kanskje ikke så vanskelig å glemme når det nettopp det det man driver med: å berger høy til budskap.
Tror jeg først kjenner nå senga kaller at jeg er sliten
Dagens tips er å gi seg mens leken er god - og det er den fortsatt

Den umulige oppgaven

Jeg tenker tid til annen tilbake på gode øyeblikk. I dette tilfelle når man oppsøker kilden.

Kilden for eksempel av å synge sanger i Taize. Da var det en som sa den siste dagen: hvordan kan vi ta med oss noe av dette hjem til vårt daglige liv.

Det samme ligger i tankene mine av å tenke tilbake på andre kilder men nå er det pilegrimstur jeg skal skrive om. Ikke til Santiago de Compostella men til Fillefjell av alle steder. 2006 var pilegrimsåret til søsteren min og til dels meg også. Jeg gikk 3 dager av den nyåpnede pilegrimsveien gjennom Valdres. Jeg skrev en innholdsrik logg på seks sider. Seks år eldre og jeg vil ikke en gang prøve på å skrive like langt eller detaljerikt som da. Jeg skal prøve å si noe om hva det vil si å være pilegrim for meg. Om det var noe jeg skulle trekke fram av positive sider fra pilegrimspresten vår kunne det være enkelheten.

Å bli preget av veien – det er kanskje hva pilegrimsreisen har lært meg.
Ta et skritt om gangen

Jeg kan huske tunge skritt på vandringer

Når skal man snu. En pilegrim kan snu sa presten vår på nest siste dagen, men jeg husker ikke ordlyden helt rett for de foreslåtte betingelsene men jeg tror det ene var; tilegne seg en (ny) ide. Jeg hadde et stort problem med på turen og det var mitt venstre kne. Det er egentlig ikke til å begripe at jeg gikk hvert eneste skritt. Det kunne blitt et skikkelig sidespor.
Ta en titt på Romerne12,1. Dette bibelverset slo jeg opp på måfå kvelden før turen startet.
Var jeg klar for å gå veien? Jeg ble det

Balansen gjennom turen var uten like, fra morgenbønn, de historiske perspektiv og alle stoppestedene, stillheten, overraskelsene, gjestfriheten, latteren over fortellingene, roen og kvilen i kyrkjene, dropslappene med ord for dagen, turlederhatten som alltid ledet, stien av mennesker og sti-merkene, vandringsstaven, dei gode hjelperne, maten, den gode viljen.

Det var så utrolig godt gjennomført alt sammen.
Tenk jeg glemmer jo nesten å nevne den underfulle naturen.
Men nei, jeg glemmer ikke men gjemmer det i hjartet.
Den umulige oppgaven å formidle en pilegrimsreise er å gå den.

Før og etter

Bilde - før og etter!
Jeg skulle tatt mange bilder tenker sønnen stundom. Ofte etter at man har gjort noe; høstet brennesle som idag inkludert litt kamille. Men ikke minst etter luking i dill og persille (tror jeg) - det er som eventuelle grå rynker i ansiktet forsvinner og smilet lister seg frem over god innsats.
Når arbeidet er gjort tenker jeg på dette bilde - før og etter
Om pappa tenker slik vites ikke, men han er jo helten i urtehagen. Det aller meste er hans fortjeneste. Hans ånd svever over alt som vokser og gror. Det er vi som kan skryte av han.
Han har ikke tid til bilder men å være til stede

Fuglane

Om noe kort kan sies om de siste dager: fuglane holder meg med selskap

I skogen der grana setter sine skudd. Dei siste to dagene hadde jeg lånt digibok og hadde lydboka altså på øret. Tiden gikk fortere da, men fuglelåten  ble borte.

Nå er det tilbake til marken og lukingen og digibøkene er brukt opp (Våre venner kinesarane, Victoria og Pan). Kveka skal kverkes. Høymola har blitt fjerna fra grassenga. Men jeg tror likevel at Monet skulle ha kommet og malt skibakken - den er litt av et fargeskue - men ikke altfor mye som dyremat å regne

Men fuglane har sine dager. Tenk å vite hvilken tid på døgnet det er, ved hjelp av fuglesangen.

Jeg hadde en heftig dag i kirka da konfirmantene hadde avsluttning. Jeg fløy opp og ned mellom kirkeklokker og korsang. Det blåste og kirketårnet svaiet erindret jeg, der bjellene klang.
"Litle fuglen" sang vi ikke men det får bli leserens lektyre

La musica

Musikken trenger dypere inn i mennesker enn andre kunstformer
El Sistema fra Venezuela er noe slikt som er vanskelig å sette ord på:
Musikken gjør oss alle like (og rikere) - gi barn heller en fiolin enn et gevær
Nei det var ingen dårlig dokumentar å få med seg etter gudstjenesten på 2.pinsedag.
Ånden svevde over vannet - bli lys. Presten hadde en underlig preken hvor han viste fram et ark som var brettet sammen. Han ville forklare hva enfoldighet var: når han brettet arket ut ble det helt OG åpent og ikke lenger mangfoldig. Åpen og Ånd (fine ord på norsk egentlig).
Når sannhetens ånd gjør noe vanskelig mer åpent for kjærligheten

Innpust og utpust

Pust inn og pust ut
Først så slår du opp sangen Life is a tango (føler jeg etterligner lillesøster og det strålende innlegget hennes nå).
Jeg driver å synger meg opp på mye for tiden. Stadig nye sanger dukker opp, og som et godt komplement er de digitale musikk-tjenestene mellom øvelsene. På en måte er det godt å være ferdig med den andre spillejobben og at korps-returen gikk riktig fint 17.mai. Det er lenge siden jeg har gått i barndoms sporene fra Olberg kirke til Kryllingheimen. Du og du så fokusert jeg var... Jeg var ikke eneste trommespiller og det var godt å ta fri to ganger under marsjen.
Underlig å se jevnaldrende med megselv, trille på barnevogner eller leiende den nye generasjonen. For 15år siden en del av barnetoget, men nå satt på sidelinja. Kirka var halvfull i forhold til tilstanden som rådet en gang i min barndoms dal. Festplassen ved Kryllingheimen var også halvfull...
Velvel, men bygda manglet ikke korps-sjela si dette året.
Så er det gøy at bøndene (både bondelaget og småbrukarane) er enige i at nok var nok i år. Bondehæren ruller nedover fra Gudbrandsdalen og det aksjoneres på mange måter som media kan skrive om. Det går ikke ann å streike for ein bonde (sauebondene leverte lamma sine i høst på samme måte med annen diverse høstavling): Jordbruksoppgjøret er i mai og det er på tide å bli sinna. Forbrukerne blir ampre av brødaksjonen og det er ikke lett å få støtte (titt på avsluttingen av dette NRK-klippet).
Det er rart å si det men, får min del kan vi gått legge ned hele landbruket og importere ALT fra utlandet. Det er jo FOR DYRT å drive i norge. Dette er alternativet hvis vi skal gjøre alvor av den trangsynte økonomi. Av argumenter mot dette så vil ordet bærekraft være det viktigste.
Titt også på dokumentaren Når boblene brister. Det passer godt i et historisk perspektiv hvor vi trenger å tenke nytt etter krakket som vår verden må igjennom. Å ikke bry seg om å lage MAT er galskap. Tenk (som dokumentaren avslutter med) på hva en grønn og bærekraftig revolusjon vil bety for denne verden (og for norge). Vil vi høre tell på jorda og synge jordas egen sang?

Life is a tango with sound and groove - Life is a tango it's on the moove

En vandring

Jeg har ikke skrevet så mye dette året - det hadde vært mer enn nok å...
men gjennomføringen - det mangler den dære prikken over i-en
I dag vil jeg kort fortelle om en overnatting i skogen. Håpet om å høre igjen orreleik fra tidligere tider. Dels også for å gjøre noe annet enn bare å legge seg i en trygg seng.
Jeg trasket i vei gjennom skogen og snøen var farbar der snøscooteren hadde fartet av sted. Våren ligger en måned foran skjema og jeg gikk uten ski eller truger. Kjenner at kroppen ikke har gjort alt for mange turer - men det er godt å ha vilje nok til å klare målet man satte seg. For hvert skritt så faller man 1-2cm gjennom. Av eller sjelden da går man rett igjennom, men det beste var å komme gjennom og ut av den mørkeste delen der skauen er som tettest (Taltjerndalen). Så begynner åpner alt og bilveien er kjedelig lang men natthimmelen lyser en treenighet.

Dette får meg til å tenke på hva meditasjon kan lignes med: stjernehimmelen!

Hvis du observerer stjernehimmelen lenge nok vil du før eller siden se stjerneskudd (det er så å si en naturlov). Hvis du observerer deg selv kan du før eller senere oppdage en annen gammel naturlov: fornemmelser oppstår og forsvinner. Altså ganske likt med meditasjon. Et videotips!

Himmelen var ikke kald eller frostsprengt - det er jo tross alt vår. Når bilveien tar slutt og hardheten til snøen i scootersporet blir verre og verre for to store støvler. Fint å få på hodelykten da. Hjelp til å gå på gjengrodde stier og finne fram til plassen. Legge seg i posen å håpe på søvn og leiken av orrefugl på Øvre Bråtalitjen. Det eneste jeg hørte var vinden og den var ga seg ikke før morgenen vanket. Skulle ha sett mer på stjernene tenker jeg: En satellitt for nemlig over nattehorisonten, men rundt vannet gikk jeg i morgenlyset. En hakkespett hakket med sitt. Så levde jeg i nuet og stupte kråke over snøflatene. Hvorfor trå igjennom å irritere seg når man kan ha det litt morsomt istede? Hoppe fra tue til tue som øyer på det hvite oseanet. Dokumentere kort Rafiki-furua jeg tenker på fra Løvenes konge.

Så var det å starte nedturen med sekk på rygg igjen og langs bilveien ned forsvant til slutt snøen men en artig figur dukket opp. Tid går ikke, tid kommer.

Pappa ringte i kirkeklokkene der vandringen slutter på Veikåker

Fortellingen om faderen og hans to sønner

Deler en tolkning om Lukas 15,11-32

Gud hadde to sønner, engel og menneske. Mennesket, som var den yngste sønnen, sa til Faderen: Giv meg min arvedel, gi meg mulighet for å fullbyrde mitt verk i overensstemmelse med min natur, slik det tilkommer meg. Og Gud delte arven mellom dem, så at de begge kunne gjøre med den, som de ville. Og ikke mange dager senere (mennesket var kort tid i Paradiset) ønsket den yngste sønn mest av alt å drage til det fremmede, dvs. han ble fordrevet fra Paradiset og dro til en fjern region, nemlig jorden, og der bortødslet han sin formue, dvs. sitt liv, ved å leve i luksus. Etter at han nå hadde sløst alt bort, og tross sitt utsvevende liv ikke fant tilfredsstillelse, kom der stor hungersnød i det land, hvor man ikke hadde ærefrykt for den sanne Gud. Han forfalt til et liv med utskeielser og alle djevelske laster, i det han klynget seg til en av borgerne der i landet, nemlig denne verdens Djevel. Denne Verdens Fyrste lokket ham ut på sin mark, for at han skulle vokte svinene, dvs. for at han i sin holdningsløshet og skjendighet skulle velte seg i sine lidenskaper. Og han var begjærlig etter å fylle sin mage –dvs. hele sin åndelige fatteevne – med det avfall som svinene åt – altså med laster og begjærets lidenskaper. Men ingen ga ham noe [føde], for Gud har ikke noe å gjøre med det onde, og Djevelen kan ikke mette noen med noe godt.
   Da gikk den fortapte sønn i seg selv. Han besinnet seg på, hvem som hadde skapt ham. Han begynte å tenke over, hvor mange arbeidere hos hans Far, der dog fikk det daglige brød i overmål, dvs. fikk rettferdighet som daglig næring. Han lot alle de rettferdige dra forbi sitt blikk: Noa, Enok, Abel og alle de andre. Men han selv vansmektet av hunger. ”Jeg vil forsake min avgudsdyrkelse, fordi jeg ikke mettes ved dette liv, og jeg vil gå til min Fader”. Han kom til Sinais berg, til sine fedre, og ved hjelp av Moseloven fant han veien hjem til sin Fader. Med loven alene kunne han imidlertid ikke finne hjem. Med den kunne han kun stå på avstand på veien og vente og håpe, for loven alene kan ikke føre mennesket tilbake til Livet.
   Men Faderen så ham allerede på lang avstand, nemlig ved profetene, Hans sendebud og vitner, som hadde forkynt, at Guds Sønn ville bli menneske. Og Han ble beveget av medlidenhet, nemlig i det øyeblikk, da engelen Gabriel bebudet Kristus for Jomfru Maria. I denne hilsen til Maria skyndte Han seg i møte og falt ham om halsen… og Han kysset ham med sin munn, nemlig da Hans Sønn ble født.
   Men sønnen, altså mennesket, sa til ham: ”Far jeg har syndet mot Himmelen og mot deg, jeg har syndet mot de høye skapninger over stjernene, fordi jeg har dyrket solen, månen og stjernene. Jeg har sviktet deg i ditt nærvær og fornektet Gud. Jeg har overtråd budene, og jeg er ikke verd å kalles Din sønn.” – Men han var taus om arbeiderne, fordi han tross alt, hva han hadde gjort, ikke mer kunne håpe på lønn, men helt måtte overgi seg til Guds nåde.
   Da kalte Faderen sine folk sammen, nemlig de som Jesus hadde kalt apostler for at de straks skulle legge kledningen frem som Adam hadde mistet i Paradis og dermed omvende et nytt menneske. Og de satte troens ring på hånden hans, for at han i sine henders gjerning skulle oppfylle troen, og på føttene ga de ham sko som han kunne tråkke kjødet under seg. Etter at evangeliet på denne måten var forberedt, skulle gjøkalven slaktes som symbol på korsfestelsen og oppstandelsens måltid skulle feires. For denne min sønn var død, det betyr: Mennesket hadde mistet den uskyld som han hadde i Himmelen -  og han er blitt levende på ny. Han var fortapt – fordi han ikke hadde Livets Brød – og er blitt funnet igjen i angerens dype sukk. Og de begynte på det festmåltid der hvor apostlene ble trøstet, da Helligånden kom over dem med ildtunger.
   Men den eldste sønn – det er englene, som ble skapt før mennesket – oppholdt seg i Himmelens åker. Han kom som han pleide, som budbringer og nærmet seg huset, likesom jo englene stiger ned til menneskene med stadig større kjærlighet. Og han hørte musikk og gjenlyd av lovsang – da apostlene gjorde undergjerninger og store tegn i folket – og han så gledesdansen over, at rettferdigheten var skjedd fyldes. Og han kalte folkene til seg og spurte – ved profetens mystiske visdom – hva det var for vidunderlige ting som var skjedd. Da gikk Faderen ut til ham og vendte sitt ansikt mot ham i barmhjertighet og ba ham komme inn, likesom i de tider, hvor han ved Helligåndens tilskyndelse sender sine engler ut til Kirkens gjenoppbyggelse og folkets frelse, hvor engler ble sendt ut for å hjelpe menneskene.
   Men han svarte og sa til Faderen: ”Se i så mange år – i all den tid siden jeg ble skapt – har jeg tjent deg og bundet meg trofast i din tjeneste, og aldri har du gitt meg så meget som en guttunge, dvs. ingen andel i den omvendelse og nåde som du har frelst min syndige bror med. Aldri kunne jeg feste med mine venner – med tegn, undere og dydskraft – og nyte denne nye glede med ny lovsang. Men nu er denne din sønn kommet, og med ham den skapning, som har bortødslet og fortært sin arv med skjøger, og som har misbrukt sitt liv i grådige laster. Da han nå vendte hjem i anger, har du for hans skyld slaktet gjøkalven. Du har utspilt din Sønns blod for hans skyld, din egen Sønn, som skjenker alle troende livets fruktbarhet.
   Men Gud Fader talte til ham og formante ham: ”Min sønn, du er alltid hos meg i renhet og hellighet, fordi du alltid skuer meg ansikt til ansikt, mens menneske i sin legemlige forgjengelighet ikke er i stand til å se mitt ansikt. Dessuten er alt som er mitt også ditt, nemlig alle de underverker, som jeg i din bror har ført til fullendelse, mens du alltid vil være budbringer mellom meg og mennesket. Du burde glede deg og feste over, at mennesket er blitt forløst ved min Sønns blod og er blitt styrket ved Helligåndens kraft. Du skal fryde deg over den fortapte sønns oppstandelse, for din broder, mennesket, var død i de himmelske tilstander og i erkjennelsen av Gud og av Hans rettferdighet, og han er blitt levende, fordi Gud har antatt seg ham og stadfestet rettferdigheten. Han var fortapt, da han for Guds øyne måtte unnvære Livets Brød og ikke mer lyste [i nåden], og  han er gjenfunnet i Kristus, herlig strålende i angerens rystelse og ved Hans blod.

Hildegard von Bingen (Pitra 280-282)

Gledelig melding

Vinterferien er over. En uke med besøk. Varmegrader. Snøsmelting
Vinteren har minket betraktelig. Gleden har økt betraktelig av å se mennesker igjen så har spiller vel skivinteren vel noen rolle.
Jeg har sagt at vi kommer til å få oss en god latter når skiskoa mine dukker opp igjen
Nå kan du gjøre deg klar til å le: pappa gikk rundt i uthusene (vanligvis drar han jo til skogs hver eneste dag – men nå må han snart gi seg hvor når snøen smelter kan ikke traktoren komme seg opp bakkene).

Jo pappa ble min helt i dag. Alle som har kommet på vinterbesøk er også mine helter. Pappa dukket opp med noen sko som viste seg å være det hellige land jeg ikke har klart å finne (og jeg har lett mye og funnet skisko i mange slag).
Skiskoene mine lå i dukkehuset der jeg oppbevarer mye friluftsutstyr, men jeg har vist ikke sett godt nok etter. Jeg måtte skrive om dette funnet nå med en gang.
Grunnen til at ikke jeg fant fram er ei musevise: den ene skoen hadde blitt fylt igjen med plastfragmenter (fra oppspist plastpose). Så her har musa kost seg denne vinteren – hadet bra til deg.
Nå kan jeg starte på vårvinteren
Når tramponlinen i tillegg er satt opp allerede så nærmer våren seg

Spill ikke spill (for lenge)

I kveld hørte jeg mange dårlige nyheter fra Malmø og Syria
Så tenker jeg på Burma og juntaen der som tydelig har fått med seg farligheten av at den arabiske våren skal slo flammer og komme helt ut av kontroll i deres eget land.
Jeg tenker på hvordan man spiller et farlig spill i posisjon som leder, gangster (mafia/gjenger). Det kan så fort akselerere og komme ut av kontroll og så er det ikke lenger noe spill, men blodig alvor
Ikke spill noe spill, ikke for lenge. Kom det i hu!
Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien.
Etterpå kan det være for sent - slik blir det nyheter av

Kroner en kroner to

Jeg ryddet litt i et skap opprinnelig for å sjekke alle batteriene som jeg etterhvert fant
MEN så kom jeg over noe annet; kopper og småekser fuller av kronestykker
Etter at stabler av kroner var telt opp - fant jeg fram nål og tråd - finn eit stråd og træ dom på

407 norske kroner
211,50 svenske kronor
33,75 danske kroner
9,37 euro
4,19 engelske pund

Den siste jeg tenker på er en Pondus-stripe. Tenk om jeg hadde begynt å betale 261 kroner i smått på disse automatene i daligdageforretningene?

Något att berettta

De som åpner dette innlegget hadde kanskje ventet seg en rapport fra oppholdet i Sverige (kanskje et nyttårsbrev?)
Det jeg skal berette omhandler ikke fortiden men det faktum at det er noe hverken jeg eller pappa finner. Det er ingen ting å le av nå som snøen daler ned. Vi finner ikke skiskoene.
Hvor kan de være? Det er jo faktisk en måned siden solsnu - skiene står og venter
Jeg håper de kan dukke fram, lik et skogsdyr som plutselig dukker ut og fram av vinterskogen
Av alle ting man skulle rote bort er de som kunne gjort nytte her-og-nå de ergeligste
Av og til må man skuffe noen,
men man kan fortsatt være tro mot den man er

Desember advent

Siden 12.desember har jeg reist, reist til nye steder annenhver dag - aurland, bergen, trondheim, noresund, valdres! Nå er jeg tilbake igjen og klar for det neste: jula heime og nyttår i sverige
Adventskalenderen min "der ingen skulle tru at nokon kunne bu" går mot slutten, men STREK kom i posten og var formet som en julekalender som starter der advent tar slutt.
Det er ingen slutt bare fortsettelse eller som Odd Nordstoga synger "vidare vidare min song"
La det nye skje!
overalt

Fredspris-sermonien

"Om kvelden når det mørkner og alle går til ro da stenger jeg for stall og for låve"

Jepp det har vi gjort og enda mer av veden på låven er lagt i sekk og ordet bedre enn i går. 

Vi gikk inn til grøt og så begynte Nobels fredsprisutdeling på tv. Det vart lenge og det var mange ord som traff. Å forundre seg over at verden er i ubalanse - en av grunnene er ubalansen over mellom kjønnene og hvem som styrer og bestemmer.

OG til slutt så kom det et musikkinnsalg jeg gledet meg veldig over. Gjermund Larsen spilte fele til melodien av Gjendines bånsull. Jeg undret meg over dette fordi melodien hadde jeg på min første temacd og artisten som spilte han er med på den siste (nr.14). Årets siste måneder og dager har gitt og gir fortsatt tilbakeblikk-rødetråder-fremtid.

:-)
Nå skal det bli fint å bruke en uke på reise. Pappa syntes jeg var så ivrig og jammen klarte jeg ikke å bøye kløyveren med en siste kubbe som var for svær til å kløyves maskinelt, men med øks og jernkile sprakk kubben til slutt etterpå. Ergo - nå skal jeg hvile

"Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen som om vi bar et barn varsomt på armen"

Ild-glørne

I dag har jeg hygget meg. Jeg kom på at likesom når man fyrer opp i ovnen etter god natts søvn, når det er igjen litt glør – slik er det på samme måte som å restaurere et gammelt hus. Man restaurerer ilden som han far har lagt sin møye med å skape og tar vare på denne arven fra gårsdagen. Det var nærmest ingen glør igjen knapt noe, men det var der og gav inspirasjon. Jeg har sett hus som har vært ”restaurert” med utgangspunkt i bare en tømmervegg-bjelke (samme er det med biler som bygges opp igjen, de trenger noe av det originale i bånn).
Etterpå satte jeg kjele med vann oppå ovnen og fikk en toddy. Etterpå fyrte jeg opp-i butikken så mamma får en lunk der.
Snøen har kommet og all veden er inne (jeg vi kjørte inn litt i går også faktisk – så da var fint at kong vinter kom sent) Men det er fint med kong vinter også med trærne fulle av den første snøen. Temperaturen som ligger på rundt null. Det blir en fin dag inne der pappa og jeg kjem til å administrere mer av veden i sekk.
Nå er det bare hvitt ute, først på morgenen svart og en stund pastell-blå.

Til minne om

Min julekalender er å se att "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu"
Det er fint når det f.eks. blåser kaldt ute og om morgonen når nettv går raskt. Jeg koser meg når vestlendingene klemmer til med dialekten sin og ellers når nokon har eit poeng - då ser eg lurt på mor som sitter ved siden av og rensker urter.
Men det er vist fleire som er i mimre-humør f.eks p3-filmpolitiet om "seks fot under". For min del er det vist fem år siden jeg fulgte serien som flua på veggen, men jeg husker det meste som det skulle vært igår. Innlegget til p3 er absolutt verdt å lese om du har sett SFU-serien eller ikke.
Men SFU er fiksjon og må ta slutt akkurat som "In Treatment"
Der folk finner tru til å bu, ikke fordi de må men fordi de vil - fortsetter å leve.
Jeg avslutter med et godt sitat eller meir et håp: at alle kan finne sitt Nyksund

Debut

Nå må jeg stokke fingrene og skrive om min første gudstjeneste (alene) som kirketjener.
Det var i Glesne kapell og der har du to klokker i tårnet av forskjellig størrelse. Han som jeg avløste for mente det holdt å bruke den ene og som sagt så gjort. Det var godt å komme inn i flyten fordi forrige søndag prøvde jeg også og da ble det litt tull men jeg erfarer how to do. Jeg koste meg der jeg gikk opp og ned fra kirketårnet mellom ringingene 10, 1030, 1055 og på slutten av gudstjenesten. Utsikten var flott mot Norefjell som var dekket av snø. Altfor kaldt var det heller ikke, litt blåste det. Kapellet er ikke så stor som kirka vår og det var en behagelig temperatur. Jeg tente lys og leste litt og hørte på organisten som øvde.
Kirken innfører ny liturgi og den faller i smak hos meg. Jeg gjengkjenner deler av liturgien fra blant annet Korsvei. De gamle i kirken syntes det var litt rart menmen en fornyelse er til det beste. Akkurat som under advent kan jeg gå med forventninger til ei ny tid.
Så må jeg skrive om avsluttingen - da 3 x 3 bønneslag skal slås. Jeg får et tegn fra organisten og så slår jeg. Etterpå spilles det postludium og jeg lukker igjen vinduene. Händels Messias drønnet under meg: og jeg danset halleluja-halleluja fra det ene vinduet til det andre. I Olberg kirke er tårnet så stort så man vil ikke høre orgelet.
Konklusjon: en aller tiders debut som kirketjener

Om været

Min mor klaget her om dagen over at det var så kølmørkt ute når dagen er over. Jeg fant at jeg var enig etter i kveld.

Men selv om det er trist med sånt mørke så er det ikke særlig kaldt. Og hadde det vært lysere netter, stjerneklart og rim/snø på bakken - så hadde det nok også vært en helt annen temperatur.

Det fins alltid en trøst når høsten ikke får bestemt seg om å slippe vinteren til.

Jeg hilser den nye november adjø - nå er det slutt - du fortsetter å være min favoritt måned og lærer meg mye.

Desember er full av forefallende - julebrev og bildekavalkade

Vær vil det alltid være

Gaveinnpakking

Det er ikke lett å pakke inn julegavene!
Det blir aldri særlig godt resultat når papiret legges rundt som ei matpakke. Tråden rundt er heller ikke proff og sløyfe-krusedull - ikke lett. Jeg tar det nok altfor alvorlig.
Helst skulle alt være innpakket og være klart nå - men flere gaver trenger en gjennomgang og leses eller ses igjennom først. Så har man gode hjelpere man har spurt om en tjeneste...
Tilfredsstillelse når alle ideene er sendt avgårde og alt i boks

Lyset i november

Ååå Jean Michel Jarre det er gutten sin som kunne lage stemningsmusikk. I det gjeldene blogg-skrive-øyeblikk hører jeg på dette. Stuptmørkt ute. 33 dager til solsnu. Jeg vet så godt hvordan jeg lengter etter solen som glimter fram 1030. Jeg vet hvordan lyset forandrer seg. Tåka som ligger langt nede eller høyere opp som et slør mellom oss nede i bygda og der oppe på (nore)fjellet. Dagens første seier er å stå opp når tiden er moden og klare det. Ofte så passer det sammen fysiologisk også fordi man må på do. Neste seier er å få ovnen i gang, både farge og lyden fryder menneskje. Smakssansen blir satt i sving med brødskiva og gulosten. Dagens første solbærtoddy er heller ikke dum.
November, måneden jeg har omtalt som den fineste de siste fem årene. Første test på vinterkulda. Å bli berørt denne måneden gjer meg tankefull og endog fjåg.
Jeg har omtalt arbeid hos naboen tidligere og ettersom vi mer og mer nærmer oss å fullføre det nødvendige før frosten, og ikke orker å være ute like lenge lenge heller, så nærmer den siste økten med rydding slutten i år. Rundballene er kjørt bort feks det gjorde jeg tidlig om morgenen når jeg likevel skulle bort dit. Så kjørte jeg traktor hjem for å ha den klar neste morgen også. På motorveien tenkte det var rart å dra hjem når sola gikk ned. Vanligvis siden 1998 så er det jo nettopp mot kvelden at jeg har gått motsatt  vei for å være avløser. Altså:
2011 - hjem når solen går ned 1998 - går hjemmefra nettopp da og vender tilbake i mørkre om kvelden. Dette gjorde at jeg gikk glipp av dagsrevyen, den er alltid med nå (ofte sovner jeg etterpå).
Solen står opp klokka 12 og går ned samtidig hos oss rundt klokka 15. I wanna be in the light
Nå nærmer en ny helg seg, hver helg noe godt med seg - en reise - besøk - workshop etc.

Underveis

Sterk anbefaling: livssynserien Underveis
Jeg hadde fått med meg at det hadde begynt en ny serie som kanskje kunne være interessant å se på. Selvsagt gikk den jo på nrk2 også som andre hjerteserier (in treatment og ibsens kvinner). Jeg fikk med meg episoden om alternativ medisin og fant fram nett-tv så mamma kunne se reprisen. Nå har jeg sett de tre foregående episodene og følte et behov for å skryte dette opp og fram.
Det er et stort mangfold og nærhet til masse (derfor så mange etiketter til dette kort innlegget - sett av tid til å se fordi du er også underveis)
PS: Civilisation: Is the West History? er heller ikke så verst - men den serien er snart slutt :-(

Ny arbeidssituasjon

DU driver med noe som er farlig. Kappsag feks er farlig! Vær forsiktig så du ikke snubler i kubber og lignende og sager av noen fingre. Vær fokusert på å gjøre ting sikkert og rett.
Vedkløyer kan også være farlig, fingrene kan bli klemt eller også her er vel sjansen til stede for å miste en finger hvis man skulle være ekstra uheldig.
Vedkløyvern jeg brukte i dag skulle være ganske idiotsikker: man måtte holde startknapp inne slik at maskinen startet og så måtte man bruke den andre hånden til å dra ned et håndtak som styrer trykkarmen fram og presser vedkubben mot kniven (puff jammen tar skriving lang tid hvis noe skal beskrives). Altså begge hendene kan ikke virre rundt kniven når veden blir kløyvd. Idiotsikker.
Men hva om du glemmer tyngdekraften når du har kløyvd en stor kubbe. Hva om halvparten av den store kubben detter ned på beinet ditt? Idiot skriker man inne i seg selv, det gjør så vondt da kubben falt ned på leggen min. Helt mot slutten kløyvde jeg litt til og tror du ikke at jeg klarte det samme kunststykke, en gang til, og med nøyaktig samme treffpunkt.
Da strekker ikke ord til – men ellers var jeg flink. Fint innearbeid når det regnet ute.

Hvem legger merke til hva?

Ved to anledninger denne uka skriver syntes jeg dette er på sin plass? Det har forøvrig vært uker med destruering av kvist og busker fra noe som skulle være beite. Dette innebefattet bruk av to traktorer og litt utstyr; kvistknuser og tilhenger. Da jeg hentet kvistkverna la eieren merke til at forhjulene på traktoren min kunne trengt litt luft og fant fram kompressoren i en fei. Og da jeg skulle reise hjem tilslutt med tilhengeren bemerket naboen at hjulet plutselig var flatt på den gamle tilhengeren. Det gikk bra, men jg var like ved å dundre avgårde uten å legge merke til hjulet.
Sånn er det ofte med oss, vi legger ikke merke til feil når vi først er i god gang med en aktivitet.
Andres våkne blikk kan være mye verdt.
Selvsagt om du er litt bustete på hodet rett etter at du har stått opp er vel ikke det like ille som at du kommer helt på felgen fordi du glemmer å knyte skolissene.
Jeg har lagt merke til mye fint vær disse ukene med kvist og kvast. Midt på hver dag har det kommet uling etterfulgt av et smell, men jeg har ikke sett hvor det sprenges hen i Krøderdalen. Det er mye slit og klippe ned eller sage, og dra elendigheten fram til det mekaniske udyret som jafser i seg og spytter ut flis som vi har samlet opp i pose(sekk) og tilhenger. Det er gråora som det har gått mest av.
Det var helt fantastisk å hive seg oppi tilhengeren på nest siste lasset og bli fraktet opp til lunsj og havregryn (naboen kjørte). Mye jobb for ryggen vetu, men så har det blitt kjempefint og himmelen var blå og jeg var langt fra kald.
Og utstyret holdt

Trudelutt

Dagens smakebit må bli mannen som satt foran meg i Heggen kirke: han gjorde et utrettelig inntrykk i sin måte å delta i gudstjenesten. Han hadde med seg et munnspill og spilte på dette under salmene.
Først skjønte jeg ikke hva den "ekstralyden" var når vi begynte å synge. Så ble jeg sjarmert for han var jo flink. Han hadde nok en eller annen form for handikap og hadde støtte fra en dame som passet på munnspillet mellom øktene.
Slik ble han min helt. Hvis det feks er vanskelig å snakke er det jo mye mer morsomt å lage munnspill-trudelutter i kirka!
Så passet prekenteksten helt utmerket når disiplene spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?»  Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.  Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.

Oktober optimisten

Du og du - når jeg tenker på alt det fine som et eventyr som har skjedd siden jeg i ordets rette forstand dro på eventyr torsdag for 2 uker siden: liv er godt å levva
I dag satt jeg midt på dagen og plukket kamille igjen. Jeg satt med solbriller i solskinn, bjelleklang i ørene og plantene var tjukke og velutvikla og blomstrene store og hvite. Kamillen minte meg om vinterens hvithet, og at det er mye morsommere å plukke STORE blomster istedenfor små. Bjelleklangen var fra naboens kuer som beiter på halvparten av den utleide jorda vår. Utsyn over urtehagen gir mye glede - nå har en type høst-asters endelig blomstret og dens vitalitet i fiolette farger er perfekt, når vi må takke andre blomster for god innsats.
Man har så mye å takke for! Herlig å se igjen lille Isak også og gjøre ting sammen. Igår rakte vi gras og heiv over gjerdingen til kuene - idag reiste han og mor tilbake til Askim:-)
Takk for en mektig god start på oktober
- alle sammen

Loppemarked

Første gang jeg har vært med på loppemarked - bak i kulissene
Det er utrolig mye dugnad
men
noen overraskelser dukker opp
Rasende flott gjeng på SJH denne høsten - de er flinke

OBS: og så kjøpte jeg en rekke fine lopper også (joggesko og noen julegaver)

Jotunheimen 2011

Jeg skriver også om turen så langt for jeg er fortsatt på reise.
Dette er noe av hva jeg har opplevd på tur inn i jotunheimen og ut igjen, med min venn Mads:
Planleggingen i forkant sa vi først 20.september men vi utsatte avreise to dager. Greit nok. Endelig kom vi i gang fra Koldedalen kl 12. Vi ble kjørt og sparte 2timers gange på veien mot Skogadalsbøen. Det blåste surt men man går seg jo varm. Det pussige var at  solen omkranset oss men ellers var det skyer som dominerte fjelltoppene rundt Urdalsvatnet og himmelen generetl. Jeg følte meg i god form men Urdadalen har ikke sitt navn for ingen ting; ur og stein. T-stien er ikke særlig å skryte av langs vannet. Hvorfor går jeg inn i slike detaljer, jo fordi kneet mitt begynte å gi meg signaler jeg hadde håpet å slikke. To uker før hadde jeg gått opp på Lomsegga ved Lom, 700meters bratt oppstigning men aller værst var det å gå ned. Skikkelig bratt og tungt og ja det føltes i kneet, det høyre. Jeg hadde bekymret meg over denne smerten men håpet den ikke ville blusse opp men nå skjedde det. Slitasjen bein og kne fikk av vandringen langs ura ved Urdavatnet gav meg det jeg vil kalle føling i kneet. Jeg trosset smerten på vei opp bandet og dagens høyeste punkt, men derfra og ut ble jeg mer og mer haltende, jeg fikk riktig føle hvordan det er å ha et kne som ikke fungerer. Mads var den som måtte holde humøret opp og ligge først i løypa. Nå ble det jo fin sti igjen men skaden var jo alt skjedd. Jeg ble mer og mer som Charlie Chaplin, mens Mads hadde en følelse av Ivo Caprino og Revenka. Det ble en lang vei fram til hytta, jeg orket ikke å bøye kneet på slutten og var stiv som en stokk. Det storstolte utsikten mot Gjervasstind åpenbarte seg på slutten, det samme gjorde mobildekningen. Det ankom noen gode ord som ga nytt humør og pågangsmot. Det gikk og kl 19 var jeg framme (2timer mer enn antatt DNT-gåtid). Ikke så rart når jeg ble handicappet. Vi pratet med to ukrainere som teltet ute og de ga oss mat og noen medisin-tabletter til meg.
Neste dag skulle være hviledag for meg. Våre opprinnelige og store planer om tindebestigning av selveste Gjertvasstind var begravd. Jeg ga mine råd til Mads som gikk oppover mot Fannaråken, men været var ikke det beste. Jeg gikk med man i 2km før jeg returnerte til selvbjetningshytta. Jeg hadde laget meg en stokk og var bedre enn dagen før. Regnet og tåke stoppet madseren så han stoppet halvveis, helt rett. Vi fyrte og hadde to bokse-middager på Skogadalsbøen.
Neste dag fant jeg en brukket skistav i vedskjulet, den viste seg å passe godt for min hånd. Vi gikk til Olavsbø gjennom Rauddalen. Denne vandringen fra til denne dalen tror jeg min største søster hadde likt, masse vegestasjon og grønt, stille elveleier, blåbær... vi ble betatt. Vi møtte på et menneske jeg i et øyeblikk trodde var onkel finn, men det var en svensk vaktmester på 8ukers ferie (han hadde gjått i 5 uker fra Trollheimen) og han spanderte kaffe på oss på multifyren sin. Koselig type, håper han fikk en fin tur videre til Årdal og Bergen. Det som var fint denne dagen var at det ikke fantes særlig nedoverbakker. Hvorfor var det fint og hvordan gikk det med kneet mitt lurer leseren på? Jeg klarte meg ypperlig, en stor takk til staven! En takk til det gode været! Den siste takken må nok all praten vandrerne la bak seg også ha.
Men det var en lang etappe og etter at vi hadde gjort unna 400 av 600høydemetre begynte kneet og melde seg igjen. Mads tok ledelsen men nå så vi hytta og jeg følte at det ikke kom til å bli like tøft som førstedagen. Prektige var fjellene på vestre side Rauddalstindene, og foran oss dei spisse Rauddalseggi og Mjølkedalstind. Endelig i hus hadde vi fortsatt utsikt til Fannaråken i vest gjennom dalen vi hadde gått. Det var umåte godt. Da vi la oss kjente jeg at skuldrenene hadde gjort en stor innsats denne nesten 9 timer lange vandringsdagen.
I løpet av kvelden hørte vi vinden komme og da jeg måtte opp midt på natten "en liten tur ut" slo rein og snø imot meg på dørstokken så det var ikke noe særlig. Slik var fortsatte dagen gjennom morgentimene. Nå tok vi for alvor litteraturen fatt i hver vår lesekrok. Mads fant Nansen over Grønland, mens jeg las om boken min om Ennagrammet. Vi flyttet oss også bort til ovenen vi fyrte opp i, siden Olavsbu er en stor hytte, tar tid å få oppvarma. Mads ville ut å gå men det syns jeg ikke var noe godt råd. Jeg lagde ikke niste og var ganske uinteressert, men det skjedde noe da jeg kom utenfor dørstokken, oppover stien, over en elv og stoppet ved en annen som var for strid, regnbuksa holdt ikke lenger tett heller for regnet og jeg skjente meg bløt i baken, men jeg hadde begynt å få mer og mer tro; vi skulle opp på toppen jeg aldri kom til i 2003, Skarddalstind. Jeg ledet ann, og ble det snø store dåtter men det som var svært viktig var at vi hadde medvind. bandet på 1800-meter startet tåke og snøbelagt underlag men snøværet hadde gitt seg. Herfra og opp startet galskapen og utfordringen. Jeg lagde sporene opp og noen ganger blei skrittene lang å følge for Mads. Det er drygde metre opp å ikke se toppen, bare finne ut at enda litt lenger opp skal man. Fra tid til annen sprakk skylaget opp og utsikt i korte glimt. Vi nådde toppen, vinden var kald men jeg hadde tørket opp. Jeg hadde heller ikke tatt med fotokameraet mitt så vi brukte mads' mobiltelefon og foreviget toppen men ikke utsikten.
Ned igjen gikk skoen til Mads enda mer opp i sømmene (dette hadde vi registrert før også), sålen kunne fort ryke av og jeg snørte noe tau rundt skoen som gikk opp et par ganger. Mads begynte også som leder nedigjen og tråkket mye feil, men det gikk av en eller annen grunn godt. Det var skummelt fordi man fort kunne tråkke mellom steinen der snøen bare lå oppå som felle. Jeg tok over ledelsen og kneet holdt kjeft underlig lenge, det var jo såppass bratt og jeg brukte hendene til å støtte meg med ganske masse, i tillegg til den utmerkede staven. Kun den siste halvtimen begynte kneet igjen men da var vi berget og hytta nær.
Neste dag gikk vi raskere enn tenkt tilbake mot Fondsbu. Grunnen var Mads sine sko og vår helse. Været var heller ikke allverden så det var kanskje best å slutte mens leken ennå var godt. Jeg kommenterte også på vei ned forrige dag: på Mjølkedalstind skal vi på i GODT VÆR! Vi gikk og delte oss siden jeg av erfaring var redd for at vandringen til å begynne med langs tstien ville gjøre kneet mitt ondt, så jeg tok en avstikker på enklere føre og var tilbake på T-stien før Mads etter at vi hadde vasket oss ut av hytta. Vi tok en avstikker til fra stien og det var ikke så lurt, men vi fikk god utsikt til både Bygdin og Tyinvannet. Høyeste punkt var dette og på veien ned mot Mjølkedalsvann kjente jeg igjen denne følingen i kneet. Det ble tunge timer på vei mot Fondsbu, Mads holdt motet oppe langs vannet men når den tok slutt og siste nedstigning skulle gjøres var det tungt for begge.

Men vi gav oss ikke og feiret med smil-sjokolade på Fondsbu. Så var det bare å gi gass 3km til familiehytta til familien til Mads der vi hadde startet. Vi rakk fram like etter kl 18  (hver dag hadde vi kommet fram mellom kl 18 og 19). Vi fikk med oss fotballmagasin og Ibsens kvinner på tven og spiste svært gode poteter.

Neste dag ble en ny restiusjonsdag på ei hytte og vi var virkelig glad til at vi ikke trengte ut for det regnet skikkelig ute. Jeg las historikk om hyttene i Jotunheimen og koste meg storlig. Mads ble ferdig med nansen. Vi så på filmen Klassen og den vil jeg varmt anbefale.

I dag skrev jeg dette på morgenkvisten:
Skyene driver som sauer mot et mål
Jo mer klar og lys ettersom sola tar tak
Sola setter små merker i fjell terrenget også
Så gikk vi ned til Tyinkrysset og dro til vestlandet, jeg til Aurland og Mads til Bergen. Solen var flott i sterk kontrast til dagen før. Eneste negative - jeg glemte igjen vandrerstaven min på hytta.
Vi lærte masse og fikk mange erfaringer. Overraskelser. Endringer av turplaner. Stav er godt å ha. etcetc.
Nå er jeg i Aurland og høst og snø finst ikkje her

Epleprikker på treet

Høydepunktet denne dagen var å få ned eplene fra trærne i hagen

Og siden den første setningen rimte godt så skal jeg prøve å gjøre resten like flott

Pappas gamle pyramide ble først benyttet, mange minner er med den tilknyttet

En stige satte jeg opp, men greinene de sa stopp!

Men undrenes tid er ikke fordi - en glimrende ide falt som Newtons eple ned:

Bruk den andre stigen til å støtte den større stigen

Og i bånn pappa passet på, så alle epler der oppe jeg kunne nå

Noen som forresten har lyst på rådyrjakt?

Bare kom, vi har en liten familie på tre som daglig er inne og beiter på det ene jordet vårt

uten tittel

Monarda-plantene står for fall i urtehagen. I dag hadde jeg masse tanker som antagelig er glemt nå.
Det har vært en ny dag med sol, disse dagene er mot normalt nå for tiden.
Da solen gikk ned koste jeg meg med å pirke opp høymole-røtter med spesial-greipa jeg har kjøpt. Høymolesyra er en svært karakteristisk plante men nå er det bare rosett bladene som man kan se skille dem på. Jeg bommet og dro opp en løvetann og humret litt i mitt stille sinn: så blek du er da!
"Monarda lyser opp hagen som en solnedgang for sjelen" - da var det høysommer
Nå er det høst og jeg har dingla oppe i epletrærne med sekk foran på magen (som askeladden som kapp åt med trollet) der eplene blir ført etter at en skjelvende fikk tak i dem. Jeg ble oppmerksom på et rart tre langs bekken vår som viste seg å være trollhegg.
Monarda-plantene har vi begynt å brekke ned nå, og rasper av bladene. Stengelen er firkanta og ganske stiv, utenom i leddene der bladene stikker fram.
Det begynner å bli kaldt og sitter jeg for lenge oppe (stille foran tv eller data) om kvelden, blir det nysing. Dagene tikker av sted og jeg ser fram til fjelltur neste uke.
Eg trives

Lysten til at gjøre - svinger

Gårsdagen var en dag med denne teksten: mangler helt lyst til å gjøre noe
Da hadde det gått to dager allerede hvor været ikke gjorde det lystbetont å gå ut. Jeg følte også jeg hadde fortjent to dagers pust i bakken etter biltur til vestlandet hvor en urterenskemaskin ble hentet med bil og henger. Den turen traff vi bra med hva angår vær, inntil vi kom hjem til bygda - da kom regnet
Men i går da? Da manglet liv og lyst utenom at jeg las om Frihetens filosofi og kapittelet var kjedelig i forhold til det jeg las dagen før. Det er slutt på In Treatment også, hadde ikke tv-lyst heller.
I dag ble jeg helt sjokkert da jeg gikk ut av døra. Hjelpe meg er sola virkelig så sterk, fram med brillene. Ja i  dag er jeg riktig fornøyd, plukket litt kornblomst, tatt ned den siste hesjaen og plukket monarda-bladene. Og ikke tittet på dataen før nå.
I avisen sto det om at vi begynner å ta hviledagen tilbake. Man skal ta pause fra det man vanligvis gjør. Derfor var det slik at generasjoner før oss tok søndagen på alvor fordi de jobbe knallhardt hele uka ellers. Vi har utrolig mye fritid til overs i forhold og mindre arbeid. Derfor blir det motsatte av vår hverdag å ta pause fra hele den digitale hverdagen som vi forfølger i. Sitter man inne - gå ut (eller omvendt). Tutler man med sitt alene bør man treffe noen på "sabbaten".
Nå har regnet funnet tilbake sin plass ute men jeg har iakttatt dagen allerede.

Bjørne-meg-her

Forrige helg var det bjørnehelg i Flå. En tremenning som bor i Frankrike, stiller ut bildene sine som handlet om bjørn. Det lille jeg har fått med meg av nyheter i uka som har gått - har det blitt skadeskutt en bjørn. Nei ikke bare bare med jakt. Mamma er så fascinert over et programmet "min bjørnefamilie" på tv.
SÅ er det min tur til å nevne bjørn og det hadde seg slik:
Jeg har tatt ned flere hesjaer, endelig, og jeg har sett at nede ved Kleieverud har det vært underlige bær i krattene. I kveld var det på tide å plukke... bjørnebær, masse over 3 liter. Store og svarte. Her skulle man nesten hatt selvplukk og gjort en slant. Bjørnebær-buskene stikker så man må være varlig, for det er jo ikke farlig. Det har ikke vært noe spesielt bær-år men bjørnebæra vil jeg nok huske.
Plommene har pappa plukka, mens eplene ikke plages av mark.

Gjøre noe rett i hvert fall

Alle dagene denne uka har jeg sovet uber-lenge
Regnet har sabotert evnt arbeid og dataen stoppet opp i tillegg - og det saboterte arbeidslysten  - når regnet danset ute. I dag tok jeg meg sammen, plukket solbær, luket i persillen og hjalp til med høying. Vi stod regnet av i dag og berget masse høy - det føles bra. Nå blir det ikke mer høying før på lørdag i følge metrologene.
Postet brev andre dagen har jeg også gjort.
Hm i godt humør - eneste jeg gikk glipp av var in treatment men jeg ser reprisen imorgen

Hesjeuka

Det har vært en lang uke. deilig med helligdag idag men regnet kunne spart seg.
Ja hvor mange lenk har vi hesja denne uka - over 100! Fem dager på rad
Og nå hører jeg regne strømme utenfor - herk
Jeg syns dette har lignet på sommer, en uke med bare regn en dag. Men noen bemerket at de ikke syns det er sommer lenger - nei det er lukter høst

Norge på tvers (3dager)

Langt og lengre enn langt, befant undertegnede seg oppe i det som kalles Narvikfjellene. Endelig etter to hele dager med reising hjemmefra. Nå skulle jeg få bli med på en tur som Johannes og fetteren Benjamin hadde snakket om lenge (fikk jeg høre). Nå var tiden inne, været tilstede, oppakningen ferdig. Faren kjørte opp til svenskegrensen gjennom Skjomendalen og solen skinte. 600moh. Destinasjonen var Slåttlia, over fjell, over vann, bortover, ned, ned gjennom skog og elv.

Ja bare gå du – veien vet hvor du skal. Dette utsagnet passer bra å bruke i ettertid.
Vi hadde hver vår sekk, den ene mye tyngre enn de andre to. En jolly-kano og to fiskestenger. Det første vi gjorde var å gå – en liten bæreetappe ned til Sijdasjávre. Duppe beina i vannet og spise litt mat før de første åretak på svensk jord. Siden dette var helt i begynnelsen var vi forsiktige med å stable oss ombord i kanoen. En stein var også farlig nær i bekkeutløpet vi startet fra. MEN så var det bare å padle av hjertens lyst. Og det trengs når motvinden gjør det mer attraktivt å gå stien langs land. Derfor gjorde vi også - en person tok den tyngste sekken og gikk. Når Sijdasjávre tok slutt var vi i Norge igjen og bar kanoen til neste vann og etter dette vannet også var blitt historie var tiden inne for å kvelde.
Det var en underlig kveld, det er jammen lenge siden jeg har vært ute på telttur og hørt primusen brenne. Mens gutta prøvde noen fiskekast, ville jeg for morro skyld se om jeg fikk til et lite bål, der det lå aske fra et gammelt bål. Trær fantes ikke, så jeg fant noe gress og brukte sikkert 10 fyrstikker før jeg gav opp. Da blåste det opp såpass at den lille gnisten flammet opp. Utrolig; et bål - pølsene ble grillet denne kvelden.
Neste dag innså jeg at det var vakkert dekorert med myrull i vannkanten - for ikke å si et myrull-eldorado. For sikkerhets skyld sprayet på med myggspary. Så var det bæreetappe fra Forsvatnet til Guovddelisjavre. Dessverre ble det mer bæring og inn og ut av kanoen fordi vannet var oppdempt og langt fra fullt. Så hva kartet gav uttrykk for var noe annet enn virkeligheten. En fugl virket til å forfølge oss og vi ble lei av dens utrøttelige pip etter pip. Noe som vi så dagen før var at tåka samlet seg om en fjellkant. Det samme skjedde nå og det over et parti vi skulle over til Geitvatnet. 100 meter opp og ned. Siste gang vi så sola den dagen. for tåka lå tjukk og rolig over vannet. Vel motvind fantes ikke, men her i tåkeland kunne vi fort mistet holdepunkt for vår posisjon ganske fort. Jeg satt midt i kanoen med kart og kompass mellom beina og syns det var en fryd og se hvor beint nord det gikk. Sted for teltplass trodde jeg hvor var men helt rett var det ikke. Middagen var spagetti og nudler og tre poser "smak" som gjorde det til en "varm" opplevelse for flere måter. Denne natten var vi spent på været neste dag; ville vi få samme tåkeværet ville vi trenge kompasskurs videre, Benjamin mente vi hørte ulvehyl men da var jeg for trøtt og bare sovnet til regn på teltet.
Drømmedagen. Jeg ville ikke byttet bort været vi fikk denne dagen. Men det ble masse bæring av kano, over en mil. Først til Røvatnet og så den tyngste etappen til Melkevatnet. Men igjen for et vær og for et syn som ventet oss på hele turens høyeste punkt: hele verden lå for våre føtter: alle tysfjords topptopper med lofotveggen i bakgrunnen > det kunne aldri blitt større forskjell i forhold til tåkedagen da vi ikke så noen ting og heller ikke denne Frostis-breen. Nei for et vidunderlig syn (håper det ble noe av bildene som fotografen vår tok). Nå startet altså "nedturen" og det tok tid til Rørvatnet selv om det ikke så så lant ut fra himmelutsikten. Det var skikkelig langgrunt så vi gikk barføtt sikkert 100meter uti før kanoen kunne bære oss. Sola begynte å gjøre seg gjeldende også, etter matpause og titt på en for bratt trase (for kanotransport) så begynte nytt slit. De to første dagene hadde vi båret kanoen for det meste på/med hodet. Nå kom vi inn i "mer bebygd strøk" altså trær å passe seg for når man går med kanoen på sine skuldre. Johannes ble mer hissig over at jeg gikk for fort bakerst. Sorry, men vi ble ikke uvenner pga kano-bæringen heldigvis. To små vann ble padlet som avkobling fra strevet og mellom disse stoppet vi momentant for å spise de deiligste multer.
Mot slutten av vår marsj ble hodet og kropp mer og mer slitne og vi var heldige som ikke gikk skikkelig på trynet like før Melkevatnet var nådd. Det ble bading og litt matlaging. Like før vi skulle dra møtte vi folk som hadde vært i Skårvatnet og fått fisk på 5kg, vi måpte for vårt fiske hadde slått feil. Jeg hadde bestemt meg for å reise sørover med bussen kl8 neste dag. Så nå var det bare strake veien mot Slåttlia. Nå kom vi inn i kjente farvann for Johannes og Benjamin og jeg fikk høre historier om hvor fisken hadde bitt. Vi begynte å konkludere med at det var utrolig at vi ikke hadde fått napp på kroken da det selvsagt skjedde midt på Sjurvatnet. Hurra, hurra 500gram på kroken.
Fra Lillevatnet ble det ny bæring og nå bestemte de to andre seg for at de også ville kommet seg helt heim til Slåttlia. Togheter all waykræsja.
Endelig på Forsavatnet og klokka ble 0045 neste dag ankomst Slåttlia. jeg fikk litt søvn og dro neste dag. Jeg gratulerer Johannes og Benny som jeg regner med tok den siste mini-sjarmør-etappen ned til Efjorden og avsluttet en Norge-på-tvers-tur jeg vil huske lenge

Sommerens eventyr

Det ekstraordinære
Det som man ikke forventet - positivt vel og merke
De tingene har vært sommerens eventyr.
Eventyret som ligger for hånden akkurat nå - ble en "liten" avstikker/forlengelse fra forrige eventyr:
Korsvei 2011.
Vilt og tenke på at det allerede er to uker siden, at jeg ikke har fått omhandlet begivenheten som jeg gledet meg til i to år egentlig. Forventningene var store siden festivalen i 2009. Programmet og  gangen i festivalen forekom meg ikke med like stor forundring, men med glede av å være et felleskap. Det var for mye å velge i også, og jeg lærte meg tango (rask innføring) og lyttet nøye etter til alle bibeltime-holderene.
NordNorge
Jeg havnet på tur i Narvikfjellene. Bilturen hjem fra Korsvei i Seljord endte opp med ideen om å bli med søster og svogers videre få dager etterpå fra Trondheim til (så langt jeg ønsket) Lavangen. Og etter å ha undersøkt en dag var det full mulig grunn til å bli med så jeg kunne besøke kjente og kjære i Nordland kommune.
Lange dager!
Idag er første gang på lenge at jeg har sovet til åtte. Reiseplanen har vært lang og da passer det godt å strekke på beina og ta livet med ro hos tante. Neste etappe blir Namsos imorgen.
Men nå er det på tide med noen skikkelige reiseskildringer fra SOMMEREVENTYRET

Pappas ekstremsport

Min far har en ting han liker å gjøre som mamma sikkert ville kalle for ekstremsport tenker jeg
Jeg tenker på multesankingen, han for av gårde idag og er ennå ikke kommet tilbake fra Hyttemyran under Østensetran. Tenk om han ikke kommer tilbake. Mor liker at jeg er med, men jeg kan ikke være med på alle turer. Ute blant multene er min far i sitt ess. Der er lykke å fred, mens der nede i bygden famler vi andre

Tilbakeblikk

Idag røk dataskjermen. Svogeren min sa at han syntes synd på skjermen og like etterpå så svartnet det.
Game over!
Så kom jeg på det - den skjermen kjøpte jeg på dagen 11.september i Oslo. For en underlig tilfeldighet og skrive om det nå.
Vi var i Seljord på Korsvei og jeg lærte meg tango da det smalt. Kvelden ble spesiell, nydelig gudstjeneste i teltet akkompagnert av joikingen til Frode Fjellheim. Påfølgende Taize-meditasjon startet med den første "empati"-meldingen jeg hørte fra utlandet: broder Alois. Selv om vi lite viste og ikke så noe særlig nyheter før vi kom hjem idag, vil jeg si at å være sammen i bønn er uvurderlig.
Tider forandrer seg.
På samme måte som 1981, 1991 og 2001 var merkeår har også 2011 nå blitt nettopp det

I blogg-siget

På samme viset hadde var det nesten idag som igår. Jeg tok kontroll over min (sommer)dag.
Plukket kamille etter middagen. Tenkte på slutten av In treatment, de gode poengene.
At jeg hadde det godt med meg selv. Etterpå plukket jeg litt (gul)rips til kveldskoz.
Det er også litt rart å ikke ha en liten nevø på besøk, dele interesser (for blant annet monarda-plukking).
Hesjaen vi satte opp først på dagen i Kleiverud tenkte jeg: ein hesja er mer enn ord, den er tålmodig

Monarda lyser opp hagen som en solnedgang for sjelen

In treatment episode 29 (sesong 2) avsluttet i solnedgangen fra vinduet. STERK episode, og for once there was summer. En dag med hesjing og sol. Etterpå satt jeg i hagen kl19 tipper jeg, plukket kamillie, kamilleplantene har snart gjort sitt og mange and starts to die.
Monardaen blomsterer
Nå tar den vår oppmerksomhet i dagene framover. Den lyser opp hagen i ett gammelt sinn.
Livsfaser, ingenting slutter - det er andre som tar over.
Tenk jeg kan ikke huske sist kveldshimmelen var så vakker rød - som monarda
Jeg kjenner på at jeg eldes på den måten at jeg tar det mer med ro angående sommerarbeidet, det går som det går. Tenk jeg drev på til klokka 23 somme dager for å berge avlingen.
Nå tar jeg skritt for skritt og ikke disse skippertakene
Kanskje jeg gjør som fra tv-serien: jeg lar skje hva som skjer

det er vanskelig, vi ser ut som idoiter. om vi mangler noko så er det ydmykhet.
Pussig tanke om terapeuter og bønder hohoh
gjer som som du tror du er til hjelp

Følelse av noe nytt

Disse siste to dagene
en gjennomlevelse av å gå side ved side av fortiden. Jo jeg går på kjente stier
men det å se uten å se
føle uten å behøve
for ett og to år siden var punktene de samme
men øyeblikket
de øyeblikkene
ligger der
Før man vet ordet av det får ideen en vri av andre igjen, det blir ikke full repitisjon
Det man gjør for andre får man også igjen fra noen andre derigjen

Vestlandsdrøm

Denne juni-måned har jeg nesten gjort som tornerose. Jeg har gått inn i en tilstand hvor jeg har gjort mer eller mindre ingenting. I en tilstand av ro. Vente-modus. Tå-negelen har jeg nevnt før, så foten min trenger å leges videre. Dette at eik før ask gir plask har ennå ikke slippi taket så sol og slåttearbeid står på stedet hvil fortsatt. Høstplaner er ikke spikra.

Kortsiktigheten rår. Og jeg fant ut at jeg ville unne meg en tur tilbake til draumen om vestlandet. Dette var nemlig siste uka at ei klassevenninne er budeie i Stondalen i Aurland så jeg dro av sted. Vist du vil noe nok jobber universet med deg så du skal få det til.

Stondalen forbinder jeg med bratt nedover-tur da vi ikke fant den rette veien ned fra Hovdungo i 2005. Nå fikk plassen en helt ny mening – nå yret det av liv. Så vidt ute av bilen ser jeg geiteflokken og så fører budeia an i flokken og det blir en lang, lang rekke av 124 mjølkegeiter og 38 killinger. Sola skinn, her skjønner jeg at budeia liker seg. Ho har vært her i to uker – første uka var stille, mens i den andre har det vært mye besøk. Og nå var ei barndomsvenninne kommet kvelden før meg. Det er lenge siden jeg har maskinmelket geiter (i januar) og i fri tilstand enda lenger siden (Sinjarheim juli i fjor). Virkelig fint å være med på 17-stellet og ha god tid til å prate etterpå om stort og smått.

Turmulighetene er mange herfra men siden hun ikke hadde gått til Hovdungo var det på sin plass og dit fra Aurlandsdalen mente jeg. Neste dag lå toka klokka 6 men geitene måtte uansett melkes først, så tok vi bussen 0915 gjennom en tunnel, fra Berdalen rett inn på Aurlandsdals-ruta. Vi hadde rikelig tid og gikk innom Berekvam, Vetlehelvete og badet i elva der den lå rolig (alle vet vel jo hvor dramatisk dalen er). Det positive hadde vært at vi begynte vandringen i skyggen og ble ikke for varme, mens sola fikk mer spillerom etter hvert. Ja nå begynte oppturen fra Bridlibrui opp til Teigen, men enda var det langt igjen til Hovdung og kreftene svant litt hen. Skritt for skritt, meter for meter, mens vegetasjonen forandret seg. I Aurlandsdalen møtte vi bare en person, mens jeg mildt sagt ble overrasket over å treffe to turgåere på denne stien. Det negative var at kameraet var gått tom for strøm og flaskene tomme for vann, men for hvert skritt vi tok ville vi før eller siden komme nærmere neste vannkilde. Lykken lister seg ut fra den minste kilde, vi hørte en klinkende lyd og fant en nedgravd bekk. Utsikten på høyeste punkt var underbar. Nå startet nedstigningen fra Hovdongo og denne gangen fulgte vi stien (i motsetning til 2005). Helårskoene holdt godt på beina og tånegelen min men det leita litt på hælen for steg etter steg nedover bratta. Verre var det for nummer tre så til slutt bar det barbeint nedover. Budeia hadde ingen problemer men når me endelig så fjøset langt der nede var det noen underlige prikker på feil side av gjerde. Til min store glede nedte ikke turen med en total nedtur, det gikk litt opp igjen til stølen. Klokka var presis 17. Timingen var perfekt men geitene tok det litt tid å få på rette siden av gjerdet. Budeia kunne drive på mens jeg fikset geiter og hull i gjerdet og Ingen manglet!

Ja Aurland du Aurland, her er det fint å være i godt lag. Men heimen kaller også så jeg dro til slutt hematt neste dag etter en stopp på SJH. Klokka var på 17 og denne dagen var også velsignet med sol, men på tilbakeveien tok regnet atter over.

Eik før ask gir plask.

Jeg tenkte etter at jeg har det, med å vende raskt tilbake på snarvisitter til eventyrlandene: Heistadmoen (2mnd), Alta (3md), Slåttlia (6 mnd), Hemsedal (1mnd) og nå Aurland (2 uker)

Trosten

Jeg tenker på noe å skrive. Skal det ha noe moro ved seg, eller skal det var melankoli, dagsaktuell kanskje. Nei det er så mangt og ordene vil uansett flyte rundt som elvene gjør.

Først av alt er jeg hjemme i østlandshjemmet under Norefjell.

Nummer to er at jeg besøkte legen, og legen ristet på hodet og nå er det gjort. Negelen på høyre storetå er beskåret. Elendigheten med nedgrodd negel siden påske er over.

Var det hele ein draum? – tittelen på skolefilmen etter 2år på SJH, den etterfølger meg i drøm etter drøm. Ganske intenst av og til og jeg har glemt å skrive opp en del av dem.

Men enkelt sagt så savner jeg Aurland utrolig.

Jeg tok meg god tid å si hadet til skolekameratene. Ja ikke før to uker etter den siste eksamen dro jeg hjem. Og så kom regnet

Jeg har sittet inne med storetåa i hvitt og venter på at det skal gro. Jeg blir minnet på hvordan mor og pappa svinser rundt her hjemme. Selv om regnet ikke ga seg drev pappa på og slo i hagen. Galning tenkte jeg mens jeg las i bursdagsgaveboka: ”der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Nå er det andre dagen med sol og jeg har lagt merke til en liten krabat som virker å sette stor pris på at pappa har slått graset. En trost spaserer rundt og rundt med nesen i sky, napper opp noen kryp. Ja for en krabat, brystkassa fram og for en aristokratisk holdning.

Sauebjeller og sauebreking lar høre fra seg uttomgards.

For nokre historier Bruaset formidlar gjennom boka si. Ja det er mykje interessant og eg sit og tenkjer. Trost og tær. Framtid og planar. Ja planar har eg ikkje nemnt og det er fordi eg ikkje veit noko konkret enno.

Til sist: trø meg ikke for nære, jeg er redd for å bli tråkket på tærne og at gjengroingen av tåa ikke skal gå bra. Jeg satt og las og så kjente jeg noe der nede – det var et stabeist av et innsekt som ikke ville gå rundt men gjennom beinet. Makan til Per Gynt altså.

Det er juni i Aurland og det er i grunn litt trist

å reise frå dalen kor eg har levd og spist

For eg husker de minnan som gjorde meg godt

de  er mange og det er så flott

Kom i hug alle ting i fra morgon til kveld

Det var bading og ball, men moro likevel

Det var skuledagar kor med møtte opp

og pusla med stort og med smått

Det er over no ja det veit eg for vist:

Vi går kvar vår veg uti hist og i pist

Etter to år med lærdom håpar eg vegen den veit

kor hen den fører meg

(melodi: Mai i Aurland)

Veken brenner ut

Det gikk først opp for meg i går: NÅ går vi hver til vårt. Kristina dro til Urnes med all bagasjen sin. På vei til den siste sangøvinga i Sogndal snakket vi om jordbruksskolen hele tiden, og med ett følte jeg meg historisk selv, jeg er jo selv blitt en del av historien, historien fra SJH.
Nå sitter jeg å venter på at den siste dvden blir brent, og bildearkivet kan bli avsluttet. Alle har fått sin kopi av, sin del av digitale minner.
Veken brenner ut, det stunder mot slutten. For et race det har vært.

Drømmeformelen er funnet

Jeg er så glad over noe jeg fant på søndag
exiftool "-FileName<DateTimeOriginal" -d "%Y%m%d_%H%M%S%%-c.%%e" dir
exiftool "-FileName<DateTimeOriginal" -d "%m%d%%-c.%%e" dir

IT made my day - denne gjør videre bildearkivering til en lek. HURRA.

Var det ein draum?

Fyrste morgon på mange uker
Fyrste gong på mange uker at jeg våkner og er utrolig trøtt, klokka 8. Det er utrolig seint. Føles som en evighet og husker ikke sist tilsvarende oppvekkelse tok til. Jobber med bildepresentasjon og minnecd til avsluttningen på to år på SJH. Stikkordet er om det hele var ein draum? Imorgon trekkes eksamen til fredag. Idag er det nasjonaldagen. Ifjor sang jeg sammen med koret i Lærdal, i år bare i Aurland som ein del av kyrkjelyden. Været er som vanlig ikke noe å skryte av.
17.mai, men det er 27.mai det hele er slutt.

Taize - Paris - Aurland - Bergen

Nå mister sønsteby - hvordan føles det å ha 120 mennesker som venter på deg?
Sjelero i taize - det trengs mange flere ord og blogginnlegg for å fortelle om alt vi opplevde der
Dyrehagen i Paris og så ser jeg kinofilmen "vann til elefanter en uke etterpå
Skikkelige møkkadager på skolen hvor det gikk trått med våronna.
Hagemesse-stand under Grieghallen - timevis av frivillig stående-tid for å dele ut info om økologisk (oikos og skolen min).
MEN en ting er felles: Et vanvittig bra vær og sol hver eneste dag.
Vanvittige 2 uker og nå er det ikke lenge igjen til den 27.mai - da er det slutt

eg likar ikkje tanken

Tanken på å reise fra aurland.
Tanken hang da jeg gikk fra kinoen igår kveld. varm vår
dette er min dal
eg likar meg i denne dalsprekken

Filmsnakk

Dette er ganske sært - jeg har nettopp vært på kino og så titter jeg innom tven og der går det en dokumentar om nettopp den filmen jeg har sett: "Kongens tale". Jeg likte den godt, mye vittigheter, og noen punkter for evigheten. Klassiske mesterverk ble også blandet inn på en glimrende måte.

Vårens hjelper

Jeg har sett årets første hestehov!
Dette var på vei på sykkel til Flåm og da får en litt mer tid på å trekke inntrykk til seg! Våren får mer og mer tak på Aurland. Jeg tok flåmsbana (9-toget) for jeg hungret etter skikkelig sol, det fikk jeg oppå fjellet til de grader. Gikk av på Vatnahalsen og labbet av gårde på skaraen ned til Reinungen (toget snur oppe på Myrdal og derfor hadde jeg god tid i solen). Manglet solbriller så jeg var akkurat passe lenge oppe i snøriket.
Nede i vår rike hadde jeg fått i oppdrag å ryddet en hage, jeg fikk låne traktor og kjørte ned i sentrum og rygget meg inn ved siden av ica og puben. Så rakte jeg resten av dagen og fyltet tilhengeren. Det som var koselig var at noen av de andre naboene også bedrev hagearbeid - kom igjen sa jeg, last kvisten din på lasset mitt.
Den tirrende solen på morgenkvisten blke borte når jeg toget tilbake. Jeg gjorde meg også den erfaring at man blir utrolig rik av å holde fokuset ut en side om gangen (i sterk kontrast til turistene som flyr fra den ene til den andre siden). På vei opp så jeg vestsiden og ned østsiden. Dette ble tredje gangen jeg brukte Flåmsbana i år - har årskort så banen bare venter på at jeg skal ta flere turer.

Litt mer å skrive ned

Nå er den store konserten ferdig. På ny tømmes hodet fullstendig.
Målet er unnagjort og det låt bra hele veien. Jeg har ikke funnet noe reaksjoner på nettet om begivenheten, det jeg kan dele er lista over sangene. Det siste i forberedelsene var da vi hørte på Tone som trengte hjelp med Argentina-sangen. "Ja" tenkte vi "det er langtfra lett alt sammen".
"Jeg er de tusen vinder" - utrolig flott dikt i grunn og markering av det uhyrlige som fortsatt pågår i Japan. Lar det ligge som et slør - kanskje du som leser skjønner hvis du undersøker.
Jeg leser en fantastisk bok jeg fikk av lilleøster; Skuret. Den blir ganske sikkert utlest i løpet av uka.
Fylles av sannheter OG spørsmål / tanker som jeg en gang har stilt meg, blir besvart. MEN jeg venter på andre svar også - japp håper de finner meg.

Ein forventing på forhånd

Det er tidlig søndag morgon. Hele skolen søv.
Et nytt høgdepunkt nærmar seg: Kan du høyre folket syng - ei reise i musikalane si verd.
Denne uka har vært siste innspurt frå vår side i Lærdalskoret som bidrar på seks av songane som skal framføres. (i utgangspunktet skulle vi også ha sunge to songar frå Les Miserables men det blei kutta ut til fordel for ei markering av katastrofen som har ramma Japan).
Den siste ukas prøver har ikkje vært krevjande for koret men det dei musikalske inntrykka har vore mange frå dei andre musikarane frå korps, band og solistane ikkje minst.
No slikt og såpass stort har eg aldri vori med på – men det er godt å vite at konserten på langt nær stor og faller på oss i koret.
Det er ikkje vanskeleg og samanlikne openbaringa om korleis heile konserten blir sjåande ut. Pennestrøk for pennestrøk blir lagt. På onsdag høyrte me det meste av programmet, men me måtte reise før heile prøva var ferdig (seint for oss aurlendingar som hadde reist heilt til Sogndal på kvelden). I går spilte me gjennom heile konserten og det blir så flott. Det einaste som manglar er ein av solistane som me har mildt sagt store forventingar til: Tone Damli! I går gikk noen av dei andre flotte solistane som Sogndal har å by på inn i hennar rolle. It is just one word to say: MAGIC.
No ventar eg berre på å synge det me maktar i musikalane si verden.
Det må jo også seiast at det går enormt med tid og tålmod, men eg har forståing for at det trengs jobbing og terping for at konserten blir ein oppleving.