Kirke - sol - langrenn og alpin

Har hatt en av de riktig gode dager
Først gudstjeneste på Bøsetra hotell og syngning med koret. Så litt bordtennis
Deretter tok jeg det privilegium å gå på ski hjem - gjennom langrennsløypa og etterpå ned (den letteste) alpinløypa.
Over Krøderfjordens hvite bredd og opp igjen til heimen.

Været var fantastisk.
Jeg reflekterte under prekenen at kjøreskoene jeg hadde på meg (jeg kjørte bil opp og pappa kjørte ned alene) fortsatt så stygge ut etter begravelsen på tirsdag. Men Jesus vasker våre føtter!
Når ski-nedfarten var over hørte jeg på Shane Claiborne - noen riktig gode ord å høre på under solen.
Det går aldri an å dele opplevelsen, men jeg laget min ski-hyllest til vinteren og påsken (sakte-tv kan det også kalles tror jeg).

Retur Høgevarde

Sist gang jeg overnattet på Høgevarde var i 2004. Det var artig å finne igjen en liten beskrivelse av turen den gang - fordi jeg gikk turen om igjen denne påsken men i motsatt retning. Altså der vi kjørte ned gikk vi opp den lange oppoverbakken og jammen går det endel nedover i krok og sving ned fra Augunshaug til Bøsetra.
Mest av alt trekker jeg fram soloppgangen om morgenen kl 06. Det var helt fantastisk - fin måte å gå inn i et nytt år. En bortimot perfekt tur:-)

Frans på alles lepper

Verdensnyheten idag er den nye pave Frans
Frans er altså på alles lepper OG selv har jeg hørt mye om Frans av Assis i det siste:

• Les Dagdrivergjengen av John Steinbeck og historien om Piraten og hundene
• Barnelitteraturen er også rik og storesøster har hatt fokus på dette gjennom gudstjenesteleken, Ivar Skippervold har laget musikk-fortelling.
• Historie - jeg har fått en utbedret oversikt over historien fra 2.verdenskrig til nåtid - tusen takk Oliver Stone - kort fortalt er det de sterke som som har ledet utviklingen slik den var før verdenskrigen. "But the west can not dominated the rest". Dette har skapt monstrer i oss selv.
• Pave Frans ligner på Oscar Romero - forandirng - frihetsteologi - jeg bare tenker høyt?

Adjø skiløypa mi

Det er noko som sier meg at skiturene rundtom i skogen nærmer seg slutten
Det har sluttet å snø og det er ikke særlig kaldt lenger
Selvsagt kan det fortsatt snu men det er for seint om det skulle hende i april (hvis fjoråret skulle gjenta seg)
Men det viktigste til at jeg skrives en liten R.I.P på forskudd er at jeg blir borte i fire uker ganske snart og hvordan skiføre er like før påske aner ingen?
En måned til bursdag også, hm, enda mindre før vårjevndøgn
Det er en rar følelse hvert år å kjenne at vinteren går mot ende
- men harene lager masse spor og fuglene har begynt å synge

Om glede

Glede er så mangt
Dagens skitur minnet meg på at glede oppleves fra stillheten til øredøvende sang.
Hvis jeg ikke hadde sust av gårde i lykke over den røde solnedgangen, uten å være stille ville jeg ikke kommet så nær den fuglen jeg skremte opp, nederst i utforkjøringen. Stilla er gull verdt (noen ganger).
Andre ganger er musikk og sang et sikkert tegn på glede (hørte nemlig ut lydboka om "Markus og karaokekongen" før jeg kom meg ut (i grevens tid før sola gikk ned))

Og alt til sin tid

Sette spor

Denne uka har snøen kommet men også trukket seg tilbake
Jeg gikk skiløypa mi og akte(t) meg forsiktig så snøen ble værende igjen på nedtyngde greiner.
Tenk bare to dager var snøen liggende på eventyrskogen, mens nå har så og si alt detti av.
Nå er det nesten tilbake slik det var før det siste snøfallet, men jeg tenker også på hvor oppmerksom jeg er på at noe forandrer seg - at det sklir fortere og fortere i sporet og mindre greiner og passe seg for.
Alt har sine plusser og minus
Løst eller fast

Tanker gjennom en kompakt dag

Jeg står fortsatt ved at det er langt til tastaturet
Men noen gode dager gjør vel ikke noe å nevne. Det hadde seg sånn at jeg var litt sur over ikke å finne boka kabalmysteriet. Hadde regnet med å få lånt et eksemplar på biblioteket igår men døra var bokstavelig talt låst. Det er mange bokhyller på gården vår og da jeg tittet i den aller siste, så dukket den opp i dag tidlig.
Fantastisk start på dagen må jeg si
Det hadde seg nemlig sånn at jeg har lånt lydboka men den var til-ripet og ikke hørbar over alt. Derfor trengte jeg boka for å lese der det er huller. Gaarders bok kabalmysteriet er virkelig artig å endelig få lest/hørt. Samtidig sitter jeg å rensker urter og det må vist bare holde på med for 2kg urter skal leveres hver uke nå - nye tider og nye ordrer. Det viktigste for meg vil være påfyll av lydbøker framover så jeg ikke "støver ned". Mye sånt bokstavelig-greier finnes igjen i kabalmysteriet, og det er ikke lett å ikke snakke mellom kortene (hvis du forstår (husker boka) hva jeg mener)
Leve lydboka og sola eller noen å skravle med der stilk og annet må vike for knekkebrøds riket:-)

Nye staver

Jeg savner ny snø
LENGE siden siste skitur rundt Støa-åsen nå men det har sine meget gode grunner når man har vært onkel i midtbyen. Kjenner i armene, men jeg ville påpekte først og fremst at skisporet mitt ikke var så glatt som det var for 10dager siden, tenk at et dunklede av snø gjør slik forskjell
Så skjedde det jeg hadde fryktet en stund og det var båndet man hekter rundt hånda fra skistaven,
det rauk
Jaja, sånn går det med gamle skistaver, ikke er de riktig 10 år heller. Den andre staven min har samme problemet (skistav-brekk-av(båndet)) - skjedde i fjor tror jeg.
Derfor kan jeg nok med god grunn ønske meg nye staver til jul, nei bursdag mener jeg

Bibelen på teater

Jeg gleder meg til å gå på teater i vinter. Derfor legger deler jeg noen smakebiter

Rekker ikke fram til tastaturet

Jeg har et problem med innmatingen av tankene på blogg og ellers generelt.
Tankene, ordene, bokstavene rekker ikke fram til den digitale verden. Når jeg stirrer på dataskjermen er det (ofte) for seint. Da er de smuldret bort eller den røde streken er borte.
Frustrerende
Sånn er det også med drømmeloggen min. Skriver jeg ikke ned med en gang så er det over og ut med drømmebildene. På ni år har jeg skrevet ned 258 drømmebilder, men det er likevel MASSE svinn.

Alle har sine avhengighets-bobler. Jeg har ikke smart-telefon men jeg er flink til å rote meg bort i denne postmoderne verden. Les denne artikkelen om digital avrusning

Håper jeg rekker en blyant og papirarket neste gang tankene skulle reflekteres over, eller en medskapning å dele/snakke med

Kveld og morgen første dag

Funderer over julemåneden, en av de aller beste jeg kan minnes.
Nå går det mot kveld etter morgen den første dagen i året. Og alt var godt
Det glimrer mange bilder, og det var noe av det første som dukket opp når jeg vendte hjem. Noen vanvittige fine bilder. Det er først mot kvelden nå når julebesøket som har vart i nesten en måned, en søt juletid og høytid - å være takknemlig for.
Jeg har lyst å dele et lesetips: Ikkevoldskommunikasjon av Marshall Rosenberg.
Har igjen 4 timer av denne lydboka - men livet er fortsatt langt. Verdens-Egoet vandrer videre, andre stemmer i støyen er motstrøms så hvorfor har jeg ikke hørt dette før (det tenker jeg om mange ting)
Godt nyttår, god hverdag, og ikke minst kommunikasjon med hverandre

Ønskeliste

Munnharpe
Tanntråd
Taize-noter
Gode film/musikk tips
Gave til frivillige organisasjoner

Hvilke andre julegaver skal man ønske seg? Noen ganger kommer det drypp om gode ideer
Selv var jeg i havn på julegaveTIL-lista forrige måned

Hvor mye dumhet tåler et samfunn?

Forunderlig at EU skulle få fredspris. Men det er flere som får priser for tidligere innsats som er på vei til å gå i glemmeboka. Jeg gikk fra å være pessimist til å smånikke da jeg hørte nobel-foredraget:

"Fred er ikke bare fravær av krig, det er en dyd, en sinnstilstand, en disposisjon for velvilje, tillit og rettferdighet". Spinoza-sitat
Det er nemlig slik at ekte fred først kan oppnås når folk er trygge. Trygge på sitt politiske system. Sikre på at deres grunnleggende rettigheter blir respektert.

Rart å høre igjen Spinoza!
Gamle ord i et gammelt kontinent - på vei ut i hva?
På vei ut i mer dumhet

Bånsull som klinger i mine ører

Tror dagen i dag har vært den fineste på lenge
Jeg gikk en liten tur og så til plantefeltet i skogen - da gjorde jeg genistreken å hørte om igjen på
Jordens barn og Vindens barn.
Virkelig en fin fortelling. Det gjelder ofte å finne igjen pusten, åndedrettet man tar for gitt.
Veien til himmelen går nedover - denne bibeltimen knytter gode bånd til jorda

Ferdig

Det er såpass lenge siden jeg har skrivi noko her.
Det er på tid for si: Det er fullført
Konsertene er overstått, med stående applaus i alle tre kirkene vi sang i. Forskjellige inntrykk under synginga og fra publikum. Den garantert mest intense kor-uka jeg har vært borti er over.
Det føles som svært lenge siden jeg så niesen min for første gang forrige uke.
Jeg har besteget fjell også - dette skjedde i byrjinga av oktober - så vart jeg pjusk igjen og vært mindre i aktivitet. Nå går det mot flere gode uker i november. Nye møter og gjensyn.
Ei kvile kan du seie - eit velsigna rekviem i kvile fram mot jul

Kor da?

På tide med et kor da?

Requiem er spennende og gøy når man virkelig kjenner at det går framover. Jeg kjente at (og da snakker jeg mest for egen person) vi begynte å mestre et parti som jeg anså som vanskelig (Confutatis spesielt etter 4minutter). Veldig glad for gårsdagsøvingen, jepp jepp.

Temperaturen er endra til oktober-forhold. Fjellene venter fortsatt på fotspor og jeg føler meg mindre forkjøla. Det blir litt som med å øve på ei ny kor-note. Man starter i bånn og kan ikke fatte at man har satt seg mål å gå helt til topps. Man går flere ganger inni segselv fordi man vil gi opp, igjen og igjen - for nytter det? JA, selvsagt, men kor gjekk det te, tenker man på toppen av målet

Høst-tanker

Jeg fikk denne tanken på (kirke)søndag:

Pappa er som en bartender - han mikser med blomster istedenfor drinker

Dagene svinger mye for tiden, man er avhengige av beviste valg om høsten, de e itjnå som kjem tå sæ sjøl. Til sist er det så mange personer som jeg treffer igjen fra fortiden, for tiden. Det er rart og spesielt står tiden rundt 2006.
September er en ganske spesiell måned

• hvor grunnlaget for et skoleår feks kan bli lagt.
• da blogger jeg mest (etter rask gjennom-telling, (minst i mars))

Gammelt nytt

Dagens blogg er gammel fordi det ikke er noe nytt for søstrene mine å fortelle om plommetrærne våre i hagen. Men for de uvitende så står det fire trær i en firkant, fordi vi ble fire søsken i 1984. Tvillingene fikk hvert sitt pæretre i faddergave. For ikke å gjøre forskjell så satte også  foreldrene våre to plommetre i jorda for ikke å gjøre forskjell. Vi har altså hvert vårt frukttre. Noen år bærer trærne mye frukt, andre år lite. For noen år siden daua det ene treet, men et nytt ble planta. Vi går med forundring om høsten og funderer på om dette sier noe om eieren, et bilde eller på hva som skal skje.
Nå kommer det som kan kalles nytt:
Plommetrærne bærer som aldri før og flere små kvistene har knekt som følge av for stor påkjenning. Treet til Lydia produserer vekslende, lite ifjor og altså altfor mye i år. Vi skulle ha tynna, men så har vi så mye ellers å huske på å gjøre i urtehagen. Nå må vi bare gjøre det beste ut av det.
Den store greina på treet mitt blir støtta opp av en stokk, ellers hadde den brek av plommevekten. Dette minner meg på at jeg har hatt god bruk for vandringstaver gjennom året som har gått. Trenger noe å støtte meg til. Treet er ikke særlig symmetrisk lenger.
Pæretræret går det bra med, og ordtaket "bedre og bedre år for år" passer bra. Solfrid-pærene blir det flere av og utviklinga jevn.
Til Svanhild kan jeg si at den nye Isak-busken står grønn og fin, som treet ditt.
Obs: Ja det har jo kommet flere inn i familien og derfor har barnebarn og svigersønner også blitt "planta"

Transparente-epletrærne i gamlehagen er også en fryd å nyte frukten av. Jeg har slått gresset under trærne slik at det lett å se når noen faller ned. Här är gudagott att vara, åh vad livet dock är skönt

Erindring(ens myr)

Hva er erindring?
Tenkte billedlig på det i dag på multetur med pappa. Det var en typisk tur hvor tåke og regn kom etterhvert
I dette lå erindringen der pappa navigerte seg fram. I terrenget rundt Pika er han som en GPS. Han fortalte at den siste turen bestefar gjorde opp her kom de over en innholdsrik multemyr, som han ikke har truffet på igjen. Det ligger kanskje dobbelt bunn i det utsagnet: tenk om det hadde vært multer på akkurat den spesielle plassen igjen. Jeg har aldri opplevd å se multer i noen skala opp denne kneika som pappa drages mot. Pappa har altså sine erindringer.
Jeg har mine erindringer og jeg glemmer aldri første alene-turen med pappa. Vi skulle ikke til Høgenatten idag, men jeg tenkte på erindringer og hvordan man navigerer når tåka legger seg. Hvordan man går som et krokbøyd tre. Når man hører at regnet drypper på regnklærne. Hendene våte av regn og multesaft. Skrittene. At man faktisk er lykkelig når man glemmer ALT etter en stund og virrer rundt, opp og ned, i sirkler og andre kunstneriske bevegelser. I åpent lende eller gjennom kratt. Sekken har man tatt av fordi her var det mye og nå gir man seg bare over. Galskapen får rå.
Jeg liker skoene mine - de holder tett for andre året. Tidligere (i en femårs-periode) brukte jeg sko som jeg viste raskt ville danne et indre hav. Ikke alle multeturer er like våte. Det er alltid snakk om vann.
Det handler om når man skal gi seg. Vende tilbake. Kjenne seg sliten og glad.
Når skal man vende tilbake, hvor blir det neste stedet og steget. Hvilke erindringer skal da dukke opp? Hva blir snudd på hodet. Bit for bit, aldri alt. Hva vil jeg huske?
Myrene og tendensene til høst (høstløv og multer passer dårlig sammen). At det var to år siden forrige multetur. Den som erindrer er gammel, men myrene er eldre. De viser vei. 'Bli og plukk'. Eller videre ('men kanskje en annen gang').
Å tråkke i myr.
Å finne finne.

Aldri si aldri

Jeg tenkte tanken igår eller like før: nei jeg kommer ikke til å lage flere temacder i år med det første
Men idag ble jeg kjempegira. Det hele startet ute i urtehagen. Jeg hørte på en bibeltime som jeg hadde lastet ned fra korsvei. Plutselig dukket en sang opp helt uventet. Om det er prikken over i-en eller hjørnestein vet jeg ikke, det rette bilde er kanskje heller en liten snøball som triller nedover bakken, da er det vanskelig å stoppe prosessen. Samtidig finner jeg også noe jeg har lett etter en stund på nettet
Aldri si aldri - å det er så kult å kjenne spenning om den drømmen og kicke av musikken kan bli noe atter en gang.

Tanke etter boklesing av Lyskapellet

Når forteller man historiene?
og når lar man være, så den enkelte former og opplever eventyret på egen hånd
Det er et stort mysterium

Folk er rare

Ja jeg har fått Maj Britt Andersen på hjernen lenge siden mai
Sangene hennes kan brukes til alt; de gjør folk mindre harde - det er tidløse 80-tallsminner for meg, men jeg har sett stor nytteverdi av et par sanger den siste tiden.
Rom-folket preger nyhetene. Taterne har da alltid funnes. De har satt fantasien vår i gang.
De to sangene jeg vil anbefale er Taterjinta Yvonne og Rare Folk
Jeg vil også anbefale perspektivene fra filmen Sjokolade.
Det er lett å gjennomskue skurkene i kunsten, man tenker i hvert fall at man ikke skal bli som befolkningen i filmen. "Å måtte verge seg mot ondskap er også å gå glipp av godhet"

Ikke gjør for mye

Noen ganger glemmer man å være sliten
Jeg kom på det i dag på skogsvei heim fra arbeid; jeg har jo ikke dukket vann. Og ikke minst har jeg helt glemt å være trøtt. Ja jeg undret meg over hvert steg, tenk at det holdt med kun frokost og litt havregryn på en helt arbeidsdag.
Mat og næring er kanskje ikke så vanskelig å glemme når det nettopp det det man driver med: å berger høy til budskap.
Tror jeg først kjenner nå senga kaller at jeg er sliten
Dagens tips er å gi seg mens leken er god - og det er den fortsatt

Den umulige oppgaven

Jeg tenker tid til annen tilbake på gode øyeblikk. I dette tilfelle når man oppsøker kilden.

Kilden for eksempel av å synge sanger i Taize. Da var det en som sa den siste dagen: hvordan kan vi ta med oss noe av dette hjem til vårt daglige liv.

Det samme ligger i tankene mine av å tenke tilbake på andre kilder men nå er det pilegrimstur jeg skal skrive om. Ikke til Santiago de Compostella men til Fillefjell av alle steder. 2006 var pilegrimsåret til søsteren min og til dels meg også. Jeg gikk 3 dager av den nyåpnede pilegrimsveien gjennom Valdres. Jeg skrev en innholdsrik logg på seks sider. Seks år eldre og jeg vil ikke en gang prøve på å skrive like langt eller detaljerikt som da. Jeg skal prøve å si noe om hva det vil si å være pilegrim for meg. Om det var noe jeg skulle trekke fram av positive sider fra pilegrimspresten vår kunne det være enkelheten.

Å bli preget av veien – det er kanskje hva pilegrimsreisen har lært meg.
Ta et skritt om gangen

Jeg kan huske tunge skritt på vandringer

Når skal man snu. En pilegrim kan snu sa presten vår på nest siste dagen, men jeg husker ikke ordlyden helt rett for de foreslåtte betingelsene men jeg tror det ene var; tilegne seg en (ny) ide. Jeg hadde et stort problem med på turen og det var mitt venstre kne. Det er egentlig ikke til å begripe at jeg gikk hvert eneste skritt. Det kunne blitt et skikkelig sidespor.
Ta en titt på Romerne12,1. Dette bibelverset slo jeg opp på måfå kvelden før turen startet.
Var jeg klar for å gå veien? Jeg ble det

Balansen gjennom turen var uten like, fra morgenbønn, de historiske perspektiv og alle stoppestedene, stillheten, overraskelsene, gjestfriheten, latteren over fortellingene, roen og kvilen i kyrkjene, dropslappene med ord for dagen, turlederhatten som alltid ledet, stien av mennesker og sti-merkene, vandringsstaven, dei gode hjelperne, maten, den gode viljen.

Det var så utrolig godt gjennomført alt sammen.
Tenk jeg glemmer jo nesten å nevne den underfulle naturen.
Men nei, jeg glemmer ikke men gjemmer det i hjartet.
Den umulige oppgaven å formidle en pilegrimsreise er å gå den.

Før og etter

Bilde - før og etter!
Jeg skulle tatt mange bilder tenker sønnen stundom. Ofte etter at man har gjort noe; høstet brennesle som idag inkludert litt kamille. Men ikke minst etter luking i dill og persille (tror jeg) - det er som eventuelle grå rynker i ansiktet forsvinner og smilet lister seg frem over god innsats.
Når arbeidet er gjort tenker jeg på dette bilde - før og etter
Om pappa tenker slik vites ikke, men han er jo helten i urtehagen. Det aller meste er hans fortjeneste. Hans ånd svever over alt som vokser og gror. Det er vi som kan skryte av han.
Han har ikke tid til bilder men å være til stede

Fuglane

Om noe kort kan sies om de siste dager: fuglane holder meg med selskap

I skogen der grana setter sine skudd. Dei siste to dagene hadde jeg lånt digibok og hadde lydboka altså på øret. Tiden gikk fortere da, men fuglelåten  ble borte.

Nå er det tilbake til marken og lukingen og digibøkene er brukt opp (Våre venner kinesarane, Victoria og Pan). Kveka skal kverkes. Høymola har blitt fjerna fra grassenga. Men jeg tror likevel at Monet skulle ha kommet og malt skibakken - den er litt av et fargeskue - men ikke altfor mye som dyremat å regne

Men fuglane har sine dager. Tenk å vite hvilken tid på døgnet det er, ved hjelp av fuglesangen.

Jeg hadde en heftig dag i kirka da konfirmantene hadde avsluttning. Jeg fløy opp og ned mellom kirkeklokker og korsang. Det blåste og kirketårnet svaiet erindret jeg, der bjellene klang.
"Litle fuglen" sang vi ikke men det får bli leserens lektyre

La musica

Musikken trenger dypere inn i mennesker enn andre kunstformer
El Sistema fra Venezuela er noe slikt som er vanskelig å sette ord på:
Musikken gjør oss alle like (og rikere) - gi barn heller en fiolin enn et gevær
Nei det var ingen dårlig dokumentar å få med seg etter gudstjenesten på 2.pinsedag.
Ånden svevde over vannet - bli lys. Presten hadde en underlig preken hvor han viste fram et ark som var brettet sammen. Han ville forklare hva enfoldighet var: når han brettet arket ut ble det helt OG åpent og ikke lenger mangfoldig. Åpen og Ånd (fine ord på norsk egentlig).
Når sannhetens ånd gjør noe vanskelig mer åpent for kjærligheten

Innpust og utpust

Pust inn og pust ut
Først så slår du opp sangen Life is a tango (føler jeg etterligner lillesøster og det strålende innlegget hennes nå).
Jeg driver å synger meg opp på mye for tiden. Stadig nye sanger dukker opp, og som et godt komplement er de digitale musikk-tjenestene mellom øvelsene. På en måte er det godt å være ferdig med den andre spillejobben og at korps-returen gikk riktig fint 17.mai. Det er lenge siden jeg har gått i barndoms sporene fra Olberg kirke til Kryllingheimen. Du og du så fokusert jeg var... Jeg var ikke eneste trommespiller og det var godt å ta fri to ganger under marsjen.
Underlig å se jevnaldrende med megselv, trille på barnevogner eller leiende den nye generasjonen. For 15år siden en del av barnetoget, men nå satt på sidelinja. Kirka var halvfull i forhold til tilstanden som rådet en gang i min barndoms dal. Festplassen ved Kryllingheimen var også halvfull...
Velvel, men bygda manglet ikke korps-sjela si dette året.
Så er det gøy at bøndene (både bondelaget og småbrukarane) er enige i at nok var nok i år. Bondehæren ruller nedover fra Gudbrandsdalen og det aksjoneres på mange måter som media kan skrive om. Det går ikke ann å streike for ein bonde (sauebondene leverte lamma sine i høst på samme måte med annen diverse høstavling): Jordbruksoppgjøret er i mai og det er på tide å bli sinna. Forbrukerne blir ampre av brødaksjonen og det er ikke lett å få støtte (titt på avsluttingen av dette NRK-klippet).
Det er rart å si det men, får min del kan vi gått legge ned hele landbruket og importere ALT fra utlandet. Det er jo FOR DYRT å drive i norge. Dette er alternativet hvis vi skal gjøre alvor av den trangsynte økonomi. Av argumenter mot dette så vil ordet bærekraft være det viktigste.
Titt også på dokumentaren Når boblene brister. Det passer godt i et historisk perspektiv hvor vi trenger å tenke nytt etter krakket som vår verden må igjennom. Å ikke bry seg om å lage MAT er galskap. Tenk (som dokumentaren avslutter med) på hva en grønn og bærekraftig revolusjon vil bety for denne verden (og for norge). Vil vi høre tell på jorda og synge jordas egen sang?

Life is a tango with sound and groove - Life is a tango it's on the moove

En vandring

Jeg har ikke skrevet så mye dette året - det hadde vært mer enn nok å...
men gjennomføringen - det mangler den dære prikken over i-en
I dag vil jeg kort fortelle om en overnatting i skogen. Håpet om å høre igjen orreleik fra tidligere tider. Dels også for å gjøre noe annet enn bare å legge seg i en trygg seng.
Jeg trasket i vei gjennom skogen og snøen var farbar der snøscooteren hadde fartet av sted. Våren ligger en måned foran skjema og jeg gikk uten ski eller truger. Kjenner at kroppen ikke har gjort alt for mange turer - men det er godt å ha vilje nok til å klare målet man satte seg. For hvert skritt så faller man 1-2cm gjennom. Av eller sjelden da går man rett igjennom, men det beste var å komme gjennom og ut av den mørkeste delen der skauen er som tettest (Taltjerndalen). Så begynner åpner alt og bilveien er kjedelig lang men natthimmelen lyser en treenighet.

Dette får meg til å tenke på hva meditasjon kan lignes med: stjernehimmelen!

Hvis du observerer stjernehimmelen lenge nok vil du før eller siden se stjerneskudd (det er så å si en naturlov). Hvis du observerer deg selv kan du før eller senere oppdage en annen gammel naturlov: fornemmelser oppstår og forsvinner. Altså ganske likt med meditasjon. Et videotips!

Himmelen var ikke kald eller frostsprengt - det er jo tross alt vår. Når bilveien tar slutt og hardheten til snøen i scootersporet blir verre og verre for to store støvler. Fint å få på hodelykten da. Hjelp til å gå på gjengrodde stier og finne fram til plassen. Legge seg i posen å håpe på søvn og leiken av orrefugl på Øvre Bråtalitjen. Det eneste jeg hørte var vinden og den var ga seg ikke før morgenen vanket. Skulle ha sett mer på stjernene tenker jeg: En satellitt for nemlig over nattehorisonten, men rundt vannet gikk jeg i morgenlyset. En hakkespett hakket med sitt. Så levde jeg i nuet og stupte kråke over snøflatene. Hvorfor trå igjennom å irritere seg når man kan ha det litt morsomt istede? Hoppe fra tue til tue som øyer på det hvite oseanet. Dokumentere kort Rafiki-furua jeg tenker på fra Løvenes konge.

Så var det å starte nedturen med sekk på rygg igjen og langs bilveien ned forsvant til slutt snøen men en artig figur dukket opp. Tid går ikke, tid kommer.

Pappa ringte i kirkeklokkene der vandringen slutter på Veikåker

Fortellingen om faderen og hans to sønner

Deler en tolkning om Lukas 15,11-32

Gud hadde to sønner, engel og menneske. Mennesket, som var den yngste sønnen, sa til Faderen: Giv meg min arvedel, gi meg mulighet for å fullbyrde mitt verk i overensstemmelse med min natur, slik det tilkommer meg. Og Gud delte arven mellom dem, så at de begge kunne gjøre med den, som de ville. Og ikke mange dager senere (mennesket var kort tid i Paradiset) ønsket den yngste sønn mest av alt å drage til det fremmede, dvs. han ble fordrevet fra Paradiset og dro til en fjern region, nemlig jorden, og der bortødslet han sin formue, dvs. sitt liv, ved å leve i luksus. Etter at han nå hadde sløst alt bort, og tross sitt utsvevende liv ikke fant tilfredsstillelse, kom der stor hungersnød i det land, hvor man ikke hadde ærefrykt for den sanne Gud. Han forfalt til et liv med utskeielser og alle djevelske laster, i det han klynget seg til en av borgerne der i landet, nemlig denne verdens Djevel. Denne Verdens Fyrste lokket ham ut på sin mark, for at han skulle vokte svinene, dvs. for at han i sin holdningsløshet og skjendighet skulle velte seg i sine lidenskaper. Og han var begjærlig etter å fylle sin mage –dvs. hele sin åndelige fatteevne – med det avfall som svinene åt – altså med laster og begjærets lidenskaper. Men ingen ga ham noe [føde], for Gud har ikke noe å gjøre med det onde, og Djevelen kan ikke mette noen med noe godt.
   Da gikk den fortapte sønn i seg selv. Han besinnet seg på, hvem som hadde skapt ham. Han begynte å tenke over, hvor mange arbeidere hos hans Far, der dog fikk det daglige brød i overmål, dvs. fikk rettferdighet som daglig næring. Han lot alle de rettferdige dra forbi sitt blikk: Noa, Enok, Abel og alle de andre. Men han selv vansmektet av hunger. ”Jeg vil forsake min avgudsdyrkelse, fordi jeg ikke mettes ved dette liv, og jeg vil gå til min Fader”. Han kom til Sinais berg, til sine fedre, og ved hjelp av Moseloven fant han veien hjem til sin Fader. Med loven alene kunne han imidlertid ikke finne hjem. Med den kunne han kun stå på avstand på veien og vente og håpe, for loven alene kan ikke føre mennesket tilbake til Livet.
   Men Faderen så ham allerede på lang avstand, nemlig ved profetene, Hans sendebud og vitner, som hadde forkynt, at Guds Sønn ville bli menneske. Og Han ble beveget av medlidenhet, nemlig i det øyeblikk, da engelen Gabriel bebudet Kristus for Jomfru Maria. I denne hilsen til Maria skyndte Han seg i møte og falt ham om halsen… og Han kysset ham med sin munn, nemlig da Hans Sønn ble født.
   Men sønnen, altså mennesket, sa til ham: ”Far jeg har syndet mot Himmelen og mot deg, jeg har syndet mot de høye skapninger over stjernene, fordi jeg har dyrket solen, månen og stjernene. Jeg har sviktet deg i ditt nærvær og fornektet Gud. Jeg har overtråd budene, og jeg er ikke verd å kalles Din sønn.” – Men han var taus om arbeiderne, fordi han tross alt, hva han hadde gjort, ikke mer kunne håpe på lønn, men helt måtte overgi seg til Guds nåde.
   Da kalte Faderen sine folk sammen, nemlig de som Jesus hadde kalt apostler for at de straks skulle legge kledningen frem som Adam hadde mistet i Paradis og dermed omvende et nytt menneske. Og de satte troens ring på hånden hans, for at han i sine henders gjerning skulle oppfylle troen, og på føttene ga de ham sko som han kunne tråkke kjødet under seg. Etter at evangeliet på denne måten var forberedt, skulle gjøkalven slaktes som symbol på korsfestelsen og oppstandelsens måltid skulle feires. For denne min sønn var død, det betyr: Mennesket hadde mistet den uskyld som han hadde i Himmelen -  og han er blitt levende på ny. Han var fortapt – fordi han ikke hadde Livets Brød – og er blitt funnet igjen i angerens dype sukk. Og de begynte på det festmåltid der hvor apostlene ble trøstet, da Helligånden kom over dem med ildtunger.
   Men den eldste sønn – det er englene, som ble skapt før mennesket – oppholdt seg i Himmelens åker. Han kom som han pleide, som budbringer og nærmet seg huset, likesom jo englene stiger ned til menneskene med stadig større kjærlighet. Og han hørte musikk og gjenlyd av lovsang – da apostlene gjorde undergjerninger og store tegn i folket – og han så gledesdansen over, at rettferdigheten var skjedd fyldes. Og han kalte folkene til seg og spurte – ved profetens mystiske visdom – hva det var for vidunderlige ting som var skjedd. Da gikk Faderen ut til ham og vendte sitt ansikt mot ham i barmhjertighet og ba ham komme inn, likesom i de tider, hvor han ved Helligåndens tilskyndelse sender sine engler ut til Kirkens gjenoppbyggelse og folkets frelse, hvor engler ble sendt ut for å hjelpe menneskene.
   Men han svarte og sa til Faderen: ”Se i så mange år – i all den tid siden jeg ble skapt – har jeg tjent deg og bundet meg trofast i din tjeneste, og aldri har du gitt meg så meget som en guttunge, dvs. ingen andel i den omvendelse og nåde som du har frelst min syndige bror med. Aldri kunne jeg feste med mine venner – med tegn, undere og dydskraft – og nyte denne nye glede med ny lovsang. Men nu er denne din sønn kommet, og med ham den skapning, som har bortødslet og fortært sin arv med skjøger, og som har misbrukt sitt liv i grådige laster. Da han nå vendte hjem i anger, har du for hans skyld slaktet gjøkalven. Du har utspilt din Sønns blod for hans skyld, din egen Sønn, som skjenker alle troende livets fruktbarhet.
   Men Gud Fader talte til ham og formante ham: ”Min sønn, du er alltid hos meg i renhet og hellighet, fordi du alltid skuer meg ansikt til ansikt, mens menneske i sin legemlige forgjengelighet ikke er i stand til å se mitt ansikt. Dessuten er alt som er mitt også ditt, nemlig alle de underverker, som jeg i din bror har ført til fullendelse, mens du alltid vil være budbringer mellom meg og mennesket. Du burde glede deg og feste over, at mennesket er blitt forløst ved min Sønns blod og er blitt styrket ved Helligåndens kraft. Du skal fryde deg over den fortapte sønns oppstandelse, for din broder, mennesket, var død i de himmelske tilstander og i erkjennelsen av Gud og av Hans rettferdighet, og han er blitt levende, fordi Gud har antatt seg ham og stadfestet rettferdigheten. Han var fortapt, da han for Guds øyne måtte unnvære Livets Brød og ikke mer lyste [i nåden], og  han er gjenfunnet i Kristus, herlig strålende i angerens rystelse og ved Hans blod.

Hildegard von Bingen (Pitra 280-282)

Gledelig melding

Vinterferien er over. En uke med besøk. Varmegrader. Snøsmelting
Vinteren har minket betraktelig. Gleden har økt betraktelig av å se mennesker igjen så har spiller vel skivinteren vel noen rolle.
Jeg har sagt at vi kommer til å få oss en god latter når skiskoa mine dukker opp igjen
Nå kan du gjøre deg klar til å le: pappa gikk rundt i uthusene (vanligvis drar han jo til skogs hver eneste dag – men nå må han snart gi seg hvor når snøen smelter kan ikke traktoren komme seg opp bakkene).

Jo pappa ble min helt i dag. Alle som har kommet på vinterbesøk er også mine helter. Pappa dukket opp med noen sko som viste seg å være det hellige land jeg ikke har klart å finne (og jeg har lett mye og funnet skisko i mange slag).
Skiskoene mine lå i dukkehuset der jeg oppbevarer mye friluftsutstyr, men jeg har vist ikke sett godt nok etter. Jeg måtte skrive om dette funnet nå med en gang.
Grunnen til at ikke jeg fant fram er ei musevise: den ene skoen hadde blitt fylt igjen med plastfragmenter (fra oppspist plastpose). Så her har musa kost seg denne vinteren – hadet bra til deg.
Nå kan jeg starte på vårvinteren
Når tramponlinen i tillegg er satt opp allerede så nærmer våren seg

Spill ikke spill (for lenge)

I kveld hørte jeg mange dårlige nyheter fra Malmø og Syria
Så tenker jeg på Burma og juntaen der som tydelig har fått med seg farligheten av at den arabiske våren skal slo flammer og komme helt ut av kontroll i deres eget land.
Jeg tenker på hvordan man spiller et farlig spill i posisjon som leder, gangster (mafia/gjenger). Det kan så fort akselerere og komme ut av kontroll og så er det ikke lenger noe spill, men blodig alvor
Ikke spill noe spill, ikke for lenge. Kom det i hu!
Skynd deg å komme overens med motparten din mens du ennå er sammen med ham på veien.
Etterpå kan det være for sent - slik blir det nyheter av

Kroner en kroner to

Jeg ryddet litt i et skap opprinnelig for å sjekke alle batteriene som jeg etterhvert fant
MEN så kom jeg over noe annet; kopper og småekser fuller av kronestykker
Etter at stabler av kroner var telt opp - fant jeg fram nål og tråd - finn eit stråd og træ dom på

407 norske kroner
211,50 svenske kronor
33,75 danske kroner
9,37 euro
4,19 engelske pund

Den siste jeg tenker på er en Pondus-stripe. Tenk om jeg hadde begynt å betale 261 kroner i smått på disse automatene i daligdageforretningene?

Något att berettta

De som åpner dette innlegget hadde kanskje ventet seg en rapport fra oppholdet i Sverige (kanskje et nyttårsbrev?)
Det jeg skal berette omhandler ikke fortiden men det faktum at det er noe hverken jeg eller pappa finner. Det er ingen ting å le av nå som snøen daler ned. Vi finner ikke skiskoene.
Hvor kan de være? Det er jo faktisk en måned siden solsnu - skiene står og venter
Jeg håper de kan dukke fram, lik et skogsdyr som plutselig dukker ut og fram av vinterskogen
Av alle ting man skulle rote bort er de som kunne gjort nytte her-og-nå de ergeligste
Av og til må man skuffe noen,
men man kan fortsatt være tro mot den man er

Desember advent

Siden 12.desember har jeg reist, reist til nye steder annenhver dag - aurland, bergen, trondheim, noresund, valdres! Nå er jeg tilbake igjen og klar for det neste: jula heime og nyttår i sverige
Adventskalenderen min "der ingen skulle tru at nokon kunne bu" går mot slutten, men STREK kom i posten og var formet som en julekalender som starter der advent tar slutt.
Det er ingen slutt bare fortsettelse eller som Odd Nordstoga synger "vidare vidare min song"
La det nye skje!
overalt

Fredspris-sermonien

"Om kvelden når det mørkner og alle går til ro da stenger jeg for stall og for låve"

Jepp det har vi gjort og enda mer av veden på låven er lagt i sekk og ordet bedre enn i går. 

Vi gikk inn til grøt og så begynte Nobels fredsprisutdeling på tv. Det vart lenge og det var mange ord som traff. Å forundre seg over at verden er i ubalanse - en av grunnene er ubalansen over mellom kjønnene og hvem som styrer og bestemmer.

OG til slutt så kom det et musikkinnsalg jeg gledet meg veldig over. Gjermund Larsen spilte fele til melodien av Gjendines bånsull. Jeg undret meg over dette fordi melodien hadde jeg på min første temacd og artisten som spilte han er med på den siste (nr.14). Årets siste måneder og dager har gitt og gir fortsatt tilbakeblikk-rødetråder-fremtid.

:-)
Nå skal det bli fint å bruke en uke på reise. Pappa syntes jeg var så ivrig og jammen klarte jeg ikke å bøye kløyveren med en siste kubbe som var for svær til å kløyves maskinelt, men med øks og jernkile sprakk kubben til slutt etterpå. Ergo - nå skal jeg hvile

"Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen som om vi bar et barn varsomt på armen"

Ild-glørne

I dag har jeg hygget meg. Jeg kom på at likesom når man fyrer opp i ovnen etter god natts søvn, når det er igjen litt glør – slik er det på samme måte som å restaurere et gammelt hus. Man restaurerer ilden som han far har lagt sin møye med å skape og tar vare på denne arven fra gårsdagen. Det var nærmest ingen glør igjen knapt noe, men det var der og gav inspirasjon. Jeg har sett hus som har vært ”restaurert” med utgangspunkt i bare en tømmervegg-bjelke (samme er det med biler som bygges opp igjen, de trenger noe av det originale i bånn).
Etterpå satte jeg kjele med vann oppå ovnen og fikk en toddy. Etterpå fyrte jeg opp-i butikken så mamma får en lunk der.
Snøen har kommet og all veden er inne (jeg vi kjørte inn litt i går også faktisk – så da var fint at kong vinter kom sent) Men det er fint med kong vinter også med trærne fulle av den første snøen. Temperaturen som ligger på rundt null. Det blir en fin dag inne der pappa og jeg kjem til å administrere mer av veden i sekk.
Nå er det bare hvitt ute, først på morgenen svart og en stund pastell-blå.

Til minne om

Min julekalender er å se att "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu"
Det er fint når det f.eks. blåser kaldt ute og om morgonen når nettv går raskt. Jeg koser meg når vestlendingene klemmer til med dialekten sin og ellers når nokon har eit poeng - då ser eg lurt på mor som sitter ved siden av og rensker urter.
Men det er vist fleire som er i mimre-humør f.eks p3-filmpolitiet om "seks fot under". For min del er det vist fem år siden jeg fulgte serien som flua på veggen, men jeg husker det meste som det skulle vært igår. Innlegget til p3 er absolutt verdt å lese om du har sett SFU-serien eller ikke.
Men SFU er fiksjon og må ta slutt akkurat som "In Treatment"
Der folk finner tru til å bu, ikke fordi de må men fordi de vil - fortsetter å leve.
Jeg avslutter med et godt sitat eller meir et håp: at alle kan finne sitt Nyksund

Debut

Nå må jeg stokke fingrene og skrive om min første gudstjeneste (alene) som kirketjener.
Det var i Glesne kapell og der har du to klokker i tårnet av forskjellig størrelse. Han som jeg avløste for mente det holdt å bruke den ene og som sagt så gjort. Det var godt å komme inn i flyten fordi forrige søndag prøvde jeg også og da ble det litt tull men jeg erfarer how to do. Jeg koste meg der jeg gikk opp og ned fra kirketårnet mellom ringingene 10, 1030, 1055 og på slutten av gudstjenesten. Utsikten var flott mot Norefjell som var dekket av snø. Altfor kaldt var det heller ikke, litt blåste det. Kapellet er ikke så stor som kirka vår og det var en behagelig temperatur. Jeg tente lys og leste litt og hørte på organisten som øvde.
Kirken innfører ny liturgi og den faller i smak hos meg. Jeg gjengkjenner deler av liturgien fra blant annet Korsvei. De gamle i kirken syntes det var litt rart menmen en fornyelse er til det beste. Akkurat som under advent kan jeg gå med forventninger til ei ny tid.
Så må jeg skrive om avsluttingen - da 3 x 3 bønneslag skal slås. Jeg får et tegn fra organisten og så slår jeg. Etterpå spilles det postludium og jeg lukker igjen vinduene. Händels Messias drønnet under meg: og jeg danset halleluja-halleluja fra det ene vinduet til det andre. I Olberg kirke er tårnet så stort så man vil ikke høre orgelet.
Konklusjon: en aller tiders debut som kirketjener

Om været

Min mor klaget her om dagen over at det var så kølmørkt ute når dagen er over. Jeg fant at jeg var enig etter i kveld.

Men selv om det er trist med sånt mørke så er det ikke særlig kaldt. Og hadde det vært lysere netter, stjerneklart og rim/snø på bakken - så hadde det nok også vært en helt annen temperatur.

Det fins alltid en trøst når høsten ikke får bestemt seg om å slippe vinteren til.

Jeg hilser den nye november adjø - nå er det slutt - du fortsetter å være min favoritt måned og lærer meg mye.

Desember er full av forefallende - julebrev og bildekavalkade

Vær vil det alltid være

Gaveinnpakking

Det er ikke lett å pakke inn julegavene!
Det blir aldri særlig godt resultat når papiret legges rundt som ei matpakke. Tråden rundt er heller ikke proff og sløyfe-krusedull - ikke lett. Jeg tar det nok altfor alvorlig.
Helst skulle alt være innpakket og være klart nå - men flere gaver trenger en gjennomgang og leses eller ses igjennom først. Så har man gode hjelpere man har spurt om en tjeneste...
Tilfredsstillelse når alle ideene er sendt avgårde og alt i boks

Lyset i november

Ååå Jean Michel Jarre det er gutten sin som kunne lage stemningsmusikk. I det gjeldene blogg-skrive-øyeblikk hører jeg på dette. Stuptmørkt ute. 33 dager til solsnu. Jeg vet så godt hvordan jeg lengter etter solen som glimter fram 1030. Jeg vet hvordan lyset forandrer seg. Tåka som ligger langt nede eller høyere opp som et slør mellom oss nede i bygda og der oppe på (nore)fjellet. Dagens første seier er å stå opp når tiden er moden og klare det. Ofte så passer det sammen fysiologisk også fordi man må på do. Neste seier er å få ovnen i gang, både farge og lyden fryder menneskje. Smakssansen blir satt i sving med brødskiva og gulosten. Dagens første solbærtoddy er heller ikke dum.
November, måneden jeg har omtalt som den fineste de siste fem årene. Første test på vinterkulda. Å bli berørt denne måneden gjer meg tankefull og endog fjåg.
Jeg har omtalt arbeid hos naboen tidligere og ettersom vi mer og mer nærmer oss å fullføre det nødvendige før frosten, og ikke orker å være ute like lenge lenge heller, så nærmer den siste økten med rydding slutten i år. Rundballene er kjørt bort feks det gjorde jeg tidlig om morgenen når jeg likevel skulle bort dit. Så kjørte jeg traktor hjem for å ha den klar neste morgen også. På motorveien tenkte det var rart å dra hjem når sola gikk ned. Vanligvis siden 1998 så er det jo nettopp mot kvelden at jeg har gått motsatt  vei for å være avløser. Altså:
2011 - hjem når solen går ned 1998 - går hjemmefra nettopp da og vender tilbake i mørkre om kvelden. Dette gjorde at jeg gikk glipp av dagsrevyen, den er alltid med nå (ofte sovner jeg etterpå).
Solen står opp klokka 12 og går ned samtidig hos oss rundt klokka 15. I wanna be in the light
Nå nærmer en ny helg seg, hver helg noe godt med seg - en reise - besøk - workshop etc.

Underveis

Sterk anbefaling: livssynserien Underveis
Jeg hadde fått med meg at det hadde begynt en ny serie som kanskje kunne være interessant å se på. Selvsagt gikk den jo på nrk2 også som andre hjerteserier (in treatment og ibsens kvinner). Jeg fikk med meg episoden om alternativ medisin og fant fram nett-tv så mamma kunne se reprisen. Nå har jeg sett de tre foregående episodene og følte et behov for å skryte dette opp og fram.
Det er et stort mangfold og nærhet til masse (derfor så mange etiketter til dette kort innlegget - sett av tid til å se fordi du er også underveis)
PS: Civilisation: Is the West History? er heller ikke så verst - men den serien er snart slutt :-(

Ny arbeidssituasjon

DU driver med noe som er farlig. Kappsag feks er farlig! Vær forsiktig så du ikke snubler i kubber og lignende og sager av noen fingre. Vær fokusert på å gjøre ting sikkert og rett.
Vedkløyer kan også være farlig, fingrene kan bli klemt eller også her er vel sjansen til stede for å miste en finger hvis man skulle være ekstra uheldig.
Vedkløyvern jeg brukte i dag skulle være ganske idiotsikker: man måtte holde startknapp inne slik at maskinen startet og så måtte man bruke den andre hånden til å dra ned et håndtak som styrer trykkarmen fram og presser vedkubben mot kniven (puff jammen tar skriving lang tid hvis noe skal beskrives). Altså begge hendene kan ikke virre rundt kniven når veden blir kløyvd. Idiotsikker.
Men hva om du glemmer tyngdekraften når du har kløyvd en stor kubbe. Hva om halvparten av den store kubben detter ned på beinet ditt? Idiot skriker man inne i seg selv, det gjør så vondt da kubben falt ned på leggen min. Helt mot slutten kløyvde jeg litt til og tror du ikke at jeg klarte det samme kunststykke, en gang til, og med nøyaktig samme treffpunkt.
Da strekker ikke ord til – men ellers var jeg flink. Fint innearbeid når det regnet ute.

Hvem legger merke til hva?

Ved to anledninger denne uka skriver syntes jeg dette er på sin plass? Det har forøvrig vært uker med destruering av kvist og busker fra noe som skulle være beite. Dette innebefattet bruk av to traktorer og litt utstyr; kvistknuser og tilhenger. Da jeg hentet kvistkverna la eieren merke til at forhjulene på traktoren min kunne trengt litt luft og fant fram kompressoren i en fei. Og da jeg skulle reise hjem tilslutt med tilhengeren bemerket naboen at hjulet plutselig var flatt på den gamle tilhengeren. Det gikk bra, men jg var like ved å dundre avgårde uten å legge merke til hjulet.
Sånn er det ofte med oss, vi legger ikke merke til feil når vi først er i god gang med en aktivitet.
Andres våkne blikk kan være mye verdt.
Selvsagt om du er litt bustete på hodet rett etter at du har stått opp er vel ikke det like ille som at du kommer helt på felgen fordi du glemmer å knyte skolissene.
Jeg har lagt merke til mye fint vær disse ukene med kvist og kvast. Midt på hver dag har det kommet uling etterfulgt av et smell, men jeg har ikke sett hvor det sprenges hen i Krøderdalen. Det er mye slit og klippe ned eller sage, og dra elendigheten fram til det mekaniske udyret som jafser i seg og spytter ut flis som vi har samlet opp i pose(sekk) og tilhenger. Det er gråora som det har gått mest av.
Det var helt fantastisk å hive seg oppi tilhengeren på nest siste lasset og bli fraktet opp til lunsj og havregryn (naboen kjørte). Mye jobb for ryggen vetu, men så har det blitt kjempefint og himmelen var blå og jeg var langt fra kald.
Og utstyret holdt

Trudelutt

Dagens smakebit må bli mannen som satt foran meg i Heggen kirke: han gjorde et utrettelig inntrykk i sin måte å delta i gudstjenesten. Han hadde med seg et munnspill og spilte på dette under salmene.
Først skjønte jeg ikke hva den "ekstralyden" var når vi begynte å synge. Så ble jeg sjarmert for han var jo flink. Han hadde nok en eller annen form for handikap og hadde støtte fra en dame som passet på munnspillet mellom øktene.
Slik ble han min helt. Hvis det feks er vanskelig å snakke er det jo mye mer morsomt å lage munnspill-trudelutter i kirka!
Så passet prekenteksten helt utmerket når disiplene spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?»  Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.  Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.

Oktober optimisten

Du og du - når jeg tenker på alt det fine som et eventyr som har skjedd siden jeg i ordets rette forstand dro på eventyr torsdag for 2 uker siden: liv er godt å levva
I dag satt jeg midt på dagen og plukket kamille igjen. Jeg satt med solbriller i solskinn, bjelleklang i ørene og plantene var tjukke og velutvikla og blomstrene store og hvite. Kamillen minte meg om vinterens hvithet, og at det er mye morsommere å plukke STORE blomster istedenfor små. Bjelleklangen var fra naboens kuer som beiter på halvparten av den utleide jorda vår. Utsyn over urtehagen gir mye glede - nå har en type høst-asters endelig blomstret og dens vitalitet i fiolette farger er perfekt, når vi må takke andre blomster for god innsats.
Man har så mye å takke for! Herlig å se igjen lille Isak også og gjøre ting sammen. Igår rakte vi gras og heiv over gjerdingen til kuene - idag reiste han og mor tilbake til Askim:-)
Takk for en mektig god start på oktober
- alle sammen

Loppemarked

Første gang jeg har vært med på loppemarked - bak i kulissene
Det er utrolig mye dugnad
men
noen overraskelser dukker opp
Rasende flott gjeng på SJH denne høsten - de er flinke

OBS: og så kjøpte jeg en rekke fine lopper også (joggesko og noen julegaver)

Jotunheimen 2011

Jeg skriver også om turen så langt for jeg er fortsatt på reise.
Dette er noe av hva jeg har opplevd på tur inn i jotunheimen og ut igjen, med min venn Mads:
Planleggingen i forkant sa vi først 20.september men vi utsatte avreise to dager. Greit nok. Endelig kom vi i gang fra Koldedalen kl 12. Vi ble kjørt og sparte 2timers gange på veien mot Skogadalsbøen. Det blåste surt men man går seg jo varm. Det pussige var at  solen omkranset oss men ellers var det skyer som dominerte fjelltoppene rundt Urdalsvatnet og himmelen generetl. Jeg følte meg i god form men Urdadalen har ikke sitt navn for ingen ting; ur og stein. T-stien er ikke særlig å skryte av langs vannet. Hvorfor går jeg inn i slike detaljer, jo fordi kneet mitt begynte å gi meg signaler jeg hadde håpet å slikke. To uker før hadde jeg gått opp på Lomsegga ved Lom, 700meters bratt oppstigning men aller værst var det å gå ned. Skikkelig bratt og tungt og ja det føltes i kneet, det høyre. Jeg hadde bekymret meg over denne smerten men håpet den ikke ville blusse opp men nå skjedde det. Slitasjen bein og kne fikk av vandringen langs ura ved Urdavatnet gav meg det jeg vil kalle føling i kneet. Jeg trosset smerten på vei opp bandet og dagens høyeste punkt, men derfra og ut ble jeg mer og mer haltende, jeg fikk riktig føle hvordan det er å ha et kne som ikke fungerer. Mads var den som måtte holde humøret opp og ligge først i løypa. Nå ble det jo fin sti igjen men skaden var jo alt skjedd. Jeg ble mer og mer som Charlie Chaplin, mens Mads hadde en følelse av Ivo Caprino og Revenka. Det ble en lang vei fram til hytta, jeg orket ikke å bøye kneet på slutten og var stiv som en stokk. Det storstolte utsikten mot Gjervasstind åpenbarte seg på slutten, det samme gjorde mobildekningen. Det ankom noen gode ord som ga nytt humør og pågangsmot. Det gikk og kl 19 var jeg framme (2timer mer enn antatt DNT-gåtid). Ikke så rart når jeg ble handicappet. Vi pratet med to ukrainere som teltet ute og de ga oss mat og noen medisin-tabletter til meg.
Neste dag skulle være hviledag for meg. Våre opprinnelige og store planer om tindebestigning av selveste Gjertvasstind var begravd. Jeg ga mine råd til Mads som gikk oppover mot Fannaråken, men været var ikke det beste. Jeg gikk med man i 2km før jeg returnerte til selvbjetningshytta. Jeg hadde laget meg en stokk og var bedre enn dagen før. Regnet og tåke stoppet madseren så han stoppet halvveis, helt rett. Vi fyrte og hadde to bokse-middager på Skogadalsbøen.
Neste dag fant jeg en brukket skistav i vedskjulet, den viste seg å passe godt for min hånd. Vi gikk til Olavsbø gjennom Rauddalen. Denne vandringen fra til denne dalen tror jeg min største søster hadde likt, masse vegestasjon og grønt, stille elveleier, blåbær... vi ble betatt. Vi møtte på et menneske jeg i et øyeblikk trodde var onkel finn, men det var en svensk vaktmester på 8ukers ferie (han hadde gjått i 5 uker fra Trollheimen) og han spanderte kaffe på oss på multifyren sin. Koselig type, håper han fikk en fin tur videre til Årdal og Bergen. Det som var fint denne dagen var at det ikke fantes særlig nedoverbakker. Hvorfor var det fint og hvordan gikk det med kneet mitt lurer leseren på? Jeg klarte meg ypperlig, en stor takk til staven! En takk til det gode været! Den siste takken må nok all praten vandrerne la bak seg også ha.
Men det var en lang etappe og etter at vi hadde gjort unna 400 av 600høydemetre begynte kneet og melde seg igjen. Mads tok ledelsen men nå så vi hytta og jeg følte at det ikke kom til å bli like tøft som førstedagen. Prektige var fjellene på vestre side Rauddalstindene, og foran oss dei spisse Rauddalseggi og Mjølkedalstind. Endelig i hus hadde vi fortsatt utsikt til Fannaråken i vest gjennom dalen vi hadde gått. Det var umåte godt. Da vi la oss kjente jeg at skuldrenene hadde gjort en stor innsats denne nesten 9 timer lange vandringsdagen.
I løpet av kvelden hørte vi vinden komme og da jeg måtte opp midt på natten "en liten tur ut" slo rein og snø imot meg på dørstokken så det var ikke noe særlig. Slik var fortsatte dagen gjennom morgentimene. Nå tok vi for alvor litteraturen fatt i hver vår lesekrok. Mads fant Nansen over Grønland, mens jeg las om boken min om Ennagrammet. Vi flyttet oss også bort til ovenen vi fyrte opp i, siden Olavsbu er en stor hytte, tar tid å få oppvarma. Mads ville ut å gå men det syns jeg ikke var noe godt råd. Jeg lagde ikke niste og var ganske uinteressert, men det skjedde noe da jeg kom utenfor dørstokken, oppover stien, over en elv og stoppet ved en annen som var for strid, regnbuksa holdt ikke lenger tett heller for regnet og jeg skjente meg bløt i baken, men jeg hadde begynt å få mer og mer tro; vi skulle opp på toppen jeg aldri kom til i 2003, Skarddalstind. Jeg ledet ann, og ble det snø store dåtter men det som var svært viktig var at vi hadde medvind. bandet på 1800-meter startet tåke og snøbelagt underlag men snøværet hadde gitt seg. Herfra og opp startet galskapen og utfordringen. Jeg lagde sporene opp og noen ganger blei skrittene lang å følge for Mads. Det er drygde metre opp å ikke se toppen, bare finne ut at enda litt lenger opp skal man. Fra tid til annen sprakk skylaget opp og utsikt i korte glimt. Vi nådde toppen, vinden var kald men jeg hadde tørket opp. Jeg hadde heller ikke tatt med fotokameraet mitt så vi brukte mads' mobiltelefon og foreviget toppen men ikke utsikten.
Ned igjen gikk skoen til Mads enda mer opp i sømmene (dette hadde vi registrert før også), sålen kunne fort ryke av og jeg snørte noe tau rundt skoen som gikk opp et par ganger. Mads begynte også som leder nedigjen og tråkket mye feil, men det gikk av en eller annen grunn godt. Det var skummelt fordi man fort kunne tråkke mellom steinen der snøen bare lå oppå som felle. Jeg tok over ledelsen og kneet holdt kjeft underlig lenge, det var jo såppass bratt og jeg brukte hendene til å støtte meg med ganske masse, i tillegg til den utmerkede staven. Kun den siste halvtimen begynte kneet igjen men da var vi berget og hytta nær.
Neste dag gikk vi raskere enn tenkt tilbake mot Fondsbu. Grunnen var Mads sine sko og vår helse. Været var heller ikke allverden så det var kanskje best å slutte mens leken ennå var godt. Jeg kommenterte også på vei ned forrige dag: på Mjølkedalstind skal vi på i GODT VÆR! Vi gikk og delte oss siden jeg av erfaring var redd for at vandringen til å begynne med langs tstien ville gjøre kneet mitt ondt, så jeg tok en avstikker på enklere føre og var tilbake på T-stien før Mads etter at vi hadde vasket oss ut av hytta. Vi tok en avstikker til fra stien og det var ikke så lurt, men vi fikk god utsikt til både Bygdin og Tyinvannet. Høyeste punkt var dette og på veien ned mot Mjølkedalsvann kjente jeg igjen denne følingen i kneet. Det ble tunge timer på vei mot Fondsbu, Mads holdt motet oppe langs vannet men når den tok slutt og siste nedstigning skulle gjøres var det tungt for begge.

Men vi gav oss ikke og feiret med smil-sjokolade på Fondsbu. Så var det bare å gi gass 3km til familiehytta til familien til Mads der vi hadde startet. Vi rakk fram like etter kl 18  (hver dag hadde vi kommet fram mellom kl 18 og 19). Vi fikk med oss fotballmagasin og Ibsens kvinner på tven og spiste svært gode poteter.

Neste dag ble en ny restiusjonsdag på ei hytte og vi var virkelig glad til at vi ikke trengte ut for det regnet skikkelig ute. Jeg las historikk om hyttene i Jotunheimen og koste meg storlig. Mads ble ferdig med nansen. Vi så på filmen Klassen og den vil jeg varmt anbefale.

I dag skrev jeg dette på morgenkvisten:
Skyene driver som sauer mot et mål
Jo mer klar og lys ettersom sola tar tak
Sola setter små merker i fjell terrenget også
Så gikk vi ned til Tyinkrysset og dro til vestlandet, jeg til Aurland og Mads til Bergen. Solen var flott i sterk kontrast til dagen før. Eneste negative - jeg glemte igjen vandrerstaven min på hytta.
Vi lærte masse og fikk mange erfaringer. Overraskelser. Endringer av turplaner. Stav er godt å ha. etcetc.
Nå er jeg i Aurland og høst og snø finst ikkje her

Epleprikker på treet

Høydepunktet denne dagen var å få ned eplene fra trærne i hagen

Og siden den første setningen rimte godt så skal jeg prøve å gjøre resten like flott

Pappas gamle pyramide ble først benyttet, mange minner er med den tilknyttet

En stige satte jeg opp, men greinene de sa stopp!

Men undrenes tid er ikke fordi - en glimrende ide falt som Newtons eple ned:

Bruk den andre stigen til å støtte den større stigen

Og i bånn pappa passet på, så alle epler der oppe jeg kunne nå

Noen som forresten har lyst på rådyrjakt?

Bare kom, vi har en liten familie på tre som daglig er inne og beiter på det ene jordet vårt

uten tittel

Monarda-plantene står for fall i urtehagen. I dag hadde jeg masse tanker som antagelig er glemt nå.
Det har vært en ny dag med sol, disse dagene er mot normalt nå for tiden.
Da solen gikk ned koste jeg meg med å pirke opp høymole-røtter med spesial-greipa jeg har kjøpt. Høymolesyra er en svært karakteristisk plante men nå er det bare rosett bladene som man kan se skille dem på. Jeg bommet og dro opp en løvetann og humret litt i mitt stille sinn: så blek du er da!
"Monarda lyser opp hagen som en solnedgang for sjelen" - da var det høysommer
Nå er det høst og jeg har dingla oppe i epletrærne med sekk foran på magen (som askeladden som kapp åt med trollet) der eplene blir ført etter at en skjelvende fikk tak i dem. Jeg ble oppmerksom på et rart tre langs bekken vår som viste seg å være trollhegg.
Monarda-plantene har vi begynt å brekke ned nå, og rasper av bladene. Stengelen er firkanta og ganske stiv, utenom i leddene der bladene stikker fram.
Det begynner å bli kaldt og sitter jeg for lenge oppe (stille foran tv eller data) om kvelden, blir det nysing. Dagene tikker av sted og jeg ser fram til fjelltur neste uke.
Eg trives

Lysten til at gjøre - svinger

Gårsdagen var en dag med denne teksten: mangler helt lyst til å gjøre noe
Da hadde det gått to dager allerede hvor været ikke gjorde det lystbetont å gå ut. Jeg følte også jeg hadde fortjent to dagers pust i bakken etter biltur til vestlandet hvor en urterenskemaskin ble hentet med bil og henger. Den turen traff vi bra med hva angår vær, inntil vi kom hjem til bygda - da kom regnet
Men i går da? Da manglet liv og lyst utenom at jeg las om Frihetens filosofi og kapittelet var kjedelig i forhold til det jeg las dagen før. Det er slutt på In Treatment også, hadde ikke tv-lyst heller.
I dag ble jeg helt sjokkert da jeg gikk ut av døra. Hjelpe meg er sola virkelig så sterk, fram med brillene. Ja i  dag er jeg riktig fornøyd, plukket litt kornblomst, tatt ned den siste hesjaen og plukket monarda-bladene. Og ikke tittet på dataen før nå.
I avisen sto det om at vi begynner å ta hviledagen tilbake. Man skal ta pause fra det man vanligvis gjør. Derfor var det slik at generasjoner før oss tok søndagen på alvor fordi de jobbe knallhardt hele uka ellers. Vi har utrolig mye fritid til overs i forhold og mindre arbeid. Derfor blir det motsatte av vår hverdag å ta pause fra hele den digitale hverdagen som vi forfølger i. Sitter man inne - gå ut (eller omvendt). Tutler man med sitt alene bør man treffe noen på "sabbaten".
Nå har regnet funnet tilbake sin plass ute men jeg har iakttatt dagen allerede.