Spillelisten som gikk sin seiersgang om våren er nullet ut.
På setra gikk det ikke an å spille musikk under selve melkingen, siden vakummaskinen var i samme rom som meg og kuene. Det er noen sanger som gikk sin seiersgang på øret mens jeg gikk på leit etter multer.
Men nå er det høst og jeg retter oppmerksomheten mot dette her:
Denne saken hørte jeg første gang i en kirke som var stor og mektig på utsiden. Attraksjonen var å kunne ta en heis til topps i tårnet og få utsikt over Riga. Men inne i kirkerommet var det nesten ingenting å hvile øynene på, og jeg tenkte på at denne kirka er fortsatt ribbet for noe under sovjet-tiden.
Når jeg kom ned fra heisen la jeg merke til musikk og lurte på hva det var. Det låt ikke spesielt kjent, det var svært enkelt, det innbød til hvile. Og jeg var sliten av å være akkurat da. Jeg fant kirkebenken og ble sittende. Jeg satte meg ned for å hvile veldig konkret.
Igår hørte jeg på lydbok og en fin passasje. En voksen gårdbruker som sliter seg gjennom livet tenker den tanken som på sett og vis setter ham fri. Ikke fra gjelden på gård og grunn - for den er han faktisk kvitt. Han finner hvile for valg andre gjorde for ham og som etterlot et savn. Vi kan ha så mange slags planer.
I kveld var det en fryd å melke kuene. Vi hadde roen, vi hadde musikken og jeg følte meg god. Ingen klaget eller gjorde noe unødig. Med ingen må jeg også inkludere meg-selv. Det er tusen grunner til aldri å bli fornøyd. U-fornøydhet over fra bagateller til det mer alvorlige.
Feks: jeg liker langt nær musikk hele tiden, følelsene er omskiftelige, aldri helt de samme - hvorfor har jeg det ikke slik det var første gangen.
Kanskje er jeg trøtt og ikke mottagelig.
Hva er meningen at jeg skal innse. Hva er det andre har innsett?
Hvorfor kom det ingen lyder fra kuene, ingen klager bare gomling,
Hører de det jeg hører
Vi gjør det samme dag ut og dag inn, men vi forandres med jorden.
Nå blir dette fort for mye snakk kirkenes forskjellige utsende i noen betraktninger gjort på kor-tur
15.10.2017 00:01
