Onkel nå

Nå er det altså realitet. Alt gikk som smurt, og det ble bemerket at Svanhild nesten ikke skulle gjort noe annet enn å føde barn. Til de av dere som synes jeg er selvopptatt som legger ut bare bilder av megselv på bloggen; under er min lille bildekavalkade.
1. Det hele startet jo en kald vinterdag, men det stormet ikke. Det var friske dager. Det var en overraskelse å høre nyheten ved påsketider.
2. Så har det bare utviklet seg og vokst seg akkurat så mye den lille i magen ville. Litt rart at den store magen er borte nå, blitt vant til den.

3. Til sist kom dagen, eller natten kl.0015: når jeg titter på dagens bildet tenker jeg på at lillegutt faktisk er en sammensmelting av en far og en mor. Det er som når man ser sitt eget speilbildet i blikkstille vann og undres over om det man ser virkelig er sant: Er dette meg?
Er dette virkelig oss? Ja! Det hersker ikke tvil om det to personer kan se sammen. Det har vi vært vitne til i dag.

"Jeg husker den natten for lenge siden. Jeg fant deg i jungelen redd og forlatt. Frossen, helt naken i sivet ved elven. Sherakhan var på sporet, den haltende katt.
Lille frosk, tenkte jeg da jeg så deg. Hårløs og rar i det du kom frem. Lille frosk, Sherakhan skal ikke få deg. Så jeg tok deg med til ulvenes hjem.
Og helt siden den gang har jeg holdt av deg. Det er som et eventyr det som har skjedd. Lille frosk, ingen fiende skal få ta deg. Men Mowgli, av og til gjør du meg redd..."
(panteren Bagheeras sang i musikalen Jungelboken)

Det er en flott sang som jeg har hørt på mye de siste uker (som fjøs-kassett). Den får meg til å smile, med tanke på at det er en liten beskrivelse av det som har skjedd nå, for jeg er onkel nå. Jeg vil følge med. Og en gang blir alle som var like små som frosker større. Det er hva Bagheera tenker på: Da må og vil de fly av sted, prøve sine vinger. Heldigvis er det lenge til, men eventyret har startet.
Gratulerer med dagen -fra  onkel arne gabriel